Samfunn
Ikke realistisk med et fellesnordisk statsborgerskap
Siden tidlig på 2000-tallet har de fem nordiske landene vært langt mer opptatt av å finne egne løsninger enn av å søke samarbeid med andre på dette feltet.
Den tette koblingen mellom statsborgerskap og nasjonal selvforståelse er en av hindringene forskerne fremhever som en utfordring for fellesnordiske løsninger, viser en rapport fra Institutt for samfunnsforskning som ble publisert i dag.
– I tillegg har statsborgerskapslovgivningen i økende grad blitt sentral i landenes innvandrings- og integrasjonspolitikk, hvor de har valgt ulik kurs. Dette har bidratt til en politisering og polarisering i spørsmål knyttet til statsborgerskap, noe som kan gjøre det enda vanskeligere å utvikle en felles politikk, sier ISF-forsker Arnfinn H. Midtbøen som har ledet arbeidet med rapporten «Citizenship in the Nordic Countries» som utgis av Nordisk ministerråd.
Liberalt til restriktivt
I fjor ble det innvilget 21.600 norske statsborgerskap, flere enn noe år tidligere. Samtidig har den norske statsborgerskapspolitikken vært i rask endring de siste tiårene, med flere innstramminger både når det gjelder kravene for å få innvilget statsborgerskap og kriteriene for å trekke det tilbake.
– De nordiske landene har en århundrelang tradisjon for samarbeid på dette feltet, og så sent som i etterkrigstiden delte mange et ønske om å opprette et fellesnordisk statsborgerskap. De siste tiårene har imidlertid disse landene utviklet en ulik politikk på området, som er interessant å analysere, sier Midtbøen.
Rapporten redegjør for den historiske utviklingen og den nåværende lovgivningen i de ulike landene, presenterer statistikk over innvilgelse og tap av statsborgerskap, og analyserer årsakene til hvorfor landene har beveget seg i ulik retning.
De nordiske landene representerer i dag hele spekteret av europeisk statsborgerskapslovgivning – fra liberale Sverige til restriktive Danmark, med de tre nabolandene i mellomposisjoner. En del av oppdraget fra Nordisk ministerråd var likevel å drøfte mulighetene for et forsterket samarbeid om statsborgerskapslovgivning mellom de nordiske landene.
Felles lovgiving
Midtbøen og medforfatterne Simon Roland Birkvad (ISF) og Marta Bivand Erdal (PRIO) konkluderer med at det vil kreve sterkt engasjement fra både Nordisk råd og det politiske lederskapet i hvert enkelt land dersom man vil videreutvikle det nordiske samarbeidet på dette feltet.
Når det gjelder visjonene om et fellesnordisk statsborgerskap, konkluderer forfatterne med at dette ikke er realistisk i overskuelig fremtid.
Siden tidlig på 2000-tallet har de fem nordiske landene vært langt mer opptatt av å finne egne løsninger enn av å søke samarbeid med andre på dette feltet, og dette påvirker muligheten til å finne en felles kurs.
Den tette koblingen mellom statsborgerskap og nasjonal selvforståelse er en av hindringene forskerne fremhever som en utfordring for fellesnordiske løsninger.
