Samfunn
Juksemakernes duell
Skuffede innbyggere, milliardtunge valgløfter og en «bærer av håp» ved navn Berlusconi – Italia piner seg gjennom en merkelig valgkamp med uviss utgang. Hvem overtar makten etter 4. mars?
Det er valgkampens underligste opptreden. Sent på kvelden dukker det opp en mann med vokslignende ansiktsfarge i den statlige fjernsynskanalen, ikke ulik den gamle Mao Zedong. Fra et ark leser han opp en personlig kunngjøring. Ved siden av ham står andektig en programleder som neppe er særlig yngre.
«Forpliktelse overfor italienerne», resiterer den gamle høytidelig. I ett og et halvt minutt følger selvskryt, så kommer selve forpliktelsen:
«Etter den absolutt sikre seieren til sentrum-høyre-partiene ved valget 4. mars skal jeg, side om side med regjeringssjefen, skape nye arbeidsplasser. Det er mitt mål å senke arbeidsledigheten under EU-gjennomsnittet i løpet av valgperioden. Undertegnet: Silvio Berlusconi».
Seierssikker Berlusconi
I Den europeiske union er 7,3 prosent av menneskene uten jobb. I Italia ligger andelen ved 10,8 prosent. Men Berlusconi stråler seierssikkert.
Han har nettopp lykkes med reprisen av et «kupp»: Ved samme TV-skrivebord og hos samme programleder presenterte han for 17 år siden sin «kontrakt med italienerne» – en overraskelsespose full av løfter. Den absurde «fjernsynsdealen» med folket bidro i sin tid vesentlig til Berlusconis retur til regjeringskorridorene.
Det virker som om tiden i Italia har stått stille. Inntil nylig ble det ansett som utenkelig at en som har vært regjeringssjef fire ganger og som nesten drev landet til statskonkurs, igjen snakker om sin politiske framtid – i en alder av nesten 82 år.
Riktignok ble Berlusconi dømt for skatteunndragelser, og unngikk videre domsavsigelser for maktmisbruk og kjøp av sex fra mindreårige bare ved hjelp av juridiske knep. Han får heller ikke lov til å stille til valg 4. mars. Inntil 2019 blir han nektet alle politiske verv fordi han er tidligere straffedømt. Men sentrum-høyre-alliansen som han leder, og som består av Berlusconis eget parti Forza Italia, det høyre-orienterte partiet Lega Nord og det enda mer høyre-orienterte Fratelli d`Italia, ser ut til å gå mot valgseier.
Hvis det ikke blir flertall for høyresiden, truer umiddelbart politisk stillstand. Tre nesten jevnbyrdige blokker vil da stå overfor hverandre.
Ifølge en rundspørring har 81 prosent av italienerne mistillit til staten
Grunn til bekymring
Det er ikke bare for Italia at 4. mars betyr et retningsvalg. Også EUs framtid er avhengig av utviklingen i eurosonens tredje største økonomi. Nøkkelstaten gir grunn til bekymring. Den som reiser gjennom landet denne vinteren og lytter til høyrevridde oppviglere i Ventimiglia og internettdemokratiets predikanter dypt nede i Sør-Italia, vil oppleve mye vrede, men også resignasjon.
Ifølge en rundspørring har 81 prosent av italienerne mistillit til staten. Bare fem prosent har tillit til partier og det de sier. To tredjedeler av de spurte sier kort tid før valget at de ikke vet eller ikke vil vite hvem som stiller som kandidat i deres valgkrets.
Hva er det som er skjedd med dette landet, der den unge sosialdemokraten Matteo Renzi ble statsminister for nøyaktig fire år siden? Han som lovet å sende de gamle elitene på «skraphaugen», han som raskt ville ta tak i reformene som hadde blitt uthalt og som ikke bare ville gjøre Italia mer konkurransedyktig, men også gi landet en mer vektig stemme på den europeiske scenen?
Høsten 2016 gikk Renzi av som statsminister, og ble etterfulgt av sin partikollega Paolo Gentiloni. Renzi mislyktes etter en tapt folkeavstemning om en konstitusjonell reform, men også på grunn av sin hang til selvglorifisering. Sosialdemokraten har likevel greid å bevege noe: økonomien vokser igjen, etter den lengste resesjonen siden 1945. Også eksporten stiger. Og han har skapt noen arbeidsplasser – nesten én million nye, overveiende lavtlønnede, kom til.
Forskjellene øker – og misnøyen
Men de sosiale grøftene er blitt dypere. 8,4 millioner italienere lever i fattigdom. Av dem er nesten fem millioner «absolutt fattig». Dessuten blir den vedvarende masseutvandringen av velutdannede innfødte, møtt med en massiv innvandring av mennesker som bruker Italia som inngangsport til Europa. 625.000 har kommet bare siden 2014.
Misnøyen i folket vokser. Den finner gjenklang på valgkampscenene.
Fra Via Tenda i grensebyen Ventimiglia synes allerede Autobahn-skiltene i retning Nice i Frankrike. Under tilkjørselen til motorveien har hundrevis av flyktninger slått seg ned – nesten utelukkende unge afrikanere som ikke vil la seg registrere.
De foretrekker heller å sove her, ved elvebredden. Om natten provisorisk beskyttet med tepper og plast, om dagen stadig i bevegelse – med et fast grep rundt mobiltelefonen. Skjennende naboer, som klager over «uutholdelige tilstander» i sin gate, får ikke så mye som et blikk fra dem.
Matteo Salvini har meldt sin ankomst klokka 16, sjefen for ytre-høyre-partiet Lega Nord, som bare kaller seg Lega siden det også vil samle stemmer i sør, der hvor flyktningene ankommer – eller «døgeniktene» som Salvini kaller dem. Han er en massiv, grovbygget fyr som gjør felles sak med Marine Le Pen i EU-parlamentet. I Roma vil han gjerne regjere sammen med Berlusconi.
Lega-bånd til Putin
Kort tid før sin ankomst i Ventimiglia meddeler Salvini at han likevel ikke skal besøke flyktningleiren ved elvebredden – for «ikke å provosere». Stemningen i byen er anspent, også uten Salvinis opptreden. Midt på dagen har en rumener slått ned kona til en kommuneansatt i sentrum av småbyen.
«Bastardo», banner ordføreren, en sosialdemokrat.
«Jeg frykter at Salvini kommer til å kapre en mengde stemmer her.»
Like over klokka fire ankommer Lega-sjefen det overfylte byteateret og fyrer løs med en gang.
«Når jeg neste gang kommer til Ventimiglia, som statsminister, vil det ikke finnes en eneste illegal innvandrer», roper Salvini og lover:
«For straffedømte blir det framover en én-veis-billett hjem.»
Riktignok har Lega bare rundt elleve prosent oppslutning på meningsmålingene, men det stopper ikke sjefen for partiet som har tette bånd til Putins Det forente Russland. Under hans ledelse vil Italia ikke lenger respektere EU-lover som bryter med landets interesser, sier Salvini. Og uansett:
«Vi skal få tilbake landet der 1000 lire tidligere var verdt 1000 lire, og hvor det ikke finnes en valuta som kun tjener interessene til Deutsche Bank».
Når jeg neste gang kommer til Ventimiglia, som statsminister, vil det ikke finnes en eneste illegal innvandre
Viljen til makt
Særlig temaet EU viser hvor skjør alliansen som Salvini og pro-europeeren Berlusconi har inngått er. Det er ikke mye mer enn viljen til makt som forener de to.
Begrepet «sentrum-høyre-blokk» pynter dessuten på det faktum at også post-fascister fra Fratelli d`Italia er del av denne alliansen. For å oppnå et absolutt flertall i det italienske parlamentet, trengs det på landsbasis 40 prosent av stemmene, ifølge den nye, kompliserte valgordningen. Høyrepartiene er ifølge meningsmålingene, ennå fem prosentpoeng unna dette flertallet.
Også spørsmålet om kandidaten til det høyeste regjeringsvervet er fortsatt åpent. For tiden tyder mye på at det blir EU-parlamentets president: Berlusconis partivenn Antonio Tajani.
Det finnes et hardnakket rykte som sier at Berlusconi i januar skal ha lovet ledende kristeligdemokrater i Brussel at han ikke kommer til å regjere sammen med Salvinis Lega etter 4. mars. Istedenfor kunne han, som i 2014, jobbe som «flertallsskaffer» for Renzis sosialdemokrater. Det vil i så fall forklare både den ene og den andre lovsangen fra Brussel. «Samtalen med Berlusconi hadde vært utmerket», kunngjorde for eksempel Europakommisjonens leder, Jean-Claude Juncker nylig.
Det er en forvirrende valgkamp. I gatene finnes ingen plakater, på fjernsynet ingen debatt mellom toppkandidatene, og i avisene handler det meste om smuler av skitt: meldinger om kandidater som stjeler, bedrar og banker opp kona.
Det er en duell mellom juksemakere. Berlusconi snakker som om han allerede regjerer igjen, men han kan ikke bli valgt. Salvini later som om han er den neste regjeringssjefen, men er statistisk sjanseløs. Renzi marsjerer i front for sosialdemokratene, men oppfattes som mannen fra i går.
Bak ham står en taus statsminister Paolo Gentiloni klar, ifølge meningsmålinger Italias mest troverdige politiker.
Femstjerners Di Maio
Og så er det Luigi Di Maio. Den 31 år unge toppkandidaten til «Movimento Cinque Stelle (M5S)», den såkalte Femstjernersbevegelsen, ligger ifølge målinger med sine 28 prosent foran samtlige andre enkeltpartier. Det ville være grunn nok til å gjøre krav på posten som statsminister. Hadde det ikke vært for protestbevegelsens «læresetning» fra stiftelsestiden som forbyr at koalisjoner inngås.
På spørsmål om hvordan han vil få til en flertallsregjering, vrir Di Maio seg. Bare noen få minutter etter at han ble tiljublet fra scenen til Sannazzaro-teateret i Napoli, sitter han nå i kulissene – en smart, alltid duggfrisk utseende fyr.
«Hvis vi etter valget ikke har oppnådd et absolutt flertall, skal vi oppfordre alle politiske krefter til å bli enige om saksområder», sier Di Maio.
«Finnes denne viljen, kan vi utforme et program for den 18. regjeringsperioden».
Slik har han begynt å snakke i det siste. Som en med en tung byrde rundt føttene.
For hos M5S gjaldt strenge regler fra første stund. Regler som ble laget av grunnleggerne, komikeren Beppe Grillo og ideologen Gianroberto Casaleggion: maksimalt to seter i parlamentet er tillatt, og halvparten av representantenes avlønning doneres bort. Ingen opptreden i underholdningsprogrammer, ingen koalisjoner og utestengelse fra partiet ved det minste problem med rettsapparatet.
Det er en stund siden disse reglene var gyldige. «Femstjernerne» har 45 ordførere i landet og ikke bare nærmet seg makten, men også virkeligheten. Men det betyr også at de som ville revolusjonere italiensk politikk, nå også blir nådeløst kritisert i mediene for å legge vekk sine prinsipper. Og Luigi Di Maio rammes hardest av det.
Det går nesten ikke én dag hvor han ikke må kommentere sine partivenners feiltrinn. Bare blant kandidatene til de to parlamentskamrene, under- og overhuset, er 14 blitt avslørt for ikke å ha betalt skatter og avgifter på en korrekt måte.
Men velgernes oppslutning om M5S holder seg stabil. I Di Maios publikum sitter sosialarbeidere, lærere og småbedriftseiere som nektes lån av falleferdige banker. Mennesker som fortviler over hindrene i den italienske hverdagen.
Vi er de eneste som ikke gjør narr av velgerne med urealistiske løfter
Noahs ark for snyltere?
Hvis M5S kun hadde vært en «Noahs ark for bedragere, snyltere og frimurere», slik Renzi påstår, hadde meningsmålingene sett annerledes ut. I nær fremtid vil Di Maio presentere sin drømmeregjering. Og folkeavstemningen over å melde seg ut av eurosonen snakker han ikke om lenger – slik han gjorde helt inntil nylig. Nå lovpriser han «vårt hus Europa».
En som ikke har forandret seg, ikke virkelig, er Matteo Renzi. Verken utseendemessig eller i tonefall. Kamplysten og arrogant er han fortsatt. Etter tre år ved makten har Renzi greid å få en lavere velgeroppslutning enn høyrepopulisten Salvini. Venstrefløyen i hans sosialdemokratiske parti har revet seg løs, og oppslutningen på meningsmålingene er nesten blitt halvert siden 2014. Hva skulle tale for å velge sosialdemokratene en gang til?
«At vi er de eneste som ikke gjør narr av velgerne med urealistiske løfter», sier Renzi og gliser. Og det er faktisk sant. Andre smører tykkere på.
En ting er sikkert. Uten Berlusconis velsignelse vil det ikke bli noen regjering
Urealistiske løfter
Berlusconi lover radikale skattelettelser, en minstepensjon på 1000 euro (rundt 10.000 kroner) og skattefritak for bedrifter som ansetter italienere. Salvini lokker med gjeninnføring av tidligpensjon. Og Femstjernersbevegelsen M5S tilbyr borgerlønn på 780 euro, samt familietilskudd på 17 milliarder euro.
Og dette gjør de, selv om alle vet følgende: Italia har en statsgjeld på 2,29 billioner euro, altså rundt 22,9 billioner kroner. En billion er tusen milliarder. 2,29 billioner euro tilsvarer 132 prosent av Italias bruttonasjonalprodukt for innlandet. I hele Europa er det bare Hellas som ligger dårligere an.
Om Renzi selv vil regjere en gang til, forblir et åpent spørsmål. Tiltakende indikasjoner tyder på at den «lydløse» sittende regjeringssjefen Gentiloni vil kunne fortsette som leder av en regjering utgått fra sosialdemokratene, eller Partito Democratico som partiet heter på morsmålet. Men det er forutsatt at sentrum-høyre-leiren ikke greier å nå et absolutt flertall.
En ting er sikkert. Uten Berlusconis velsignelse vil det ikke bli noen regjering. Selv om det etter 4. mars skulle komme til en blokade som kan vare i månedsvis, med sonderingssamtaler, juksemakerier og tilleggsavtaler: den tidligere statsministeren er forberedt på å spille hovedrollen.
For jukse kan han, som ingen andre.
© 2018 Der Spiegel or Spiegel Online. Distributed by New York Times Syndicate. Oversatt fra tysk av Hermann Möhring.
SPIEGEL+DP
Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.
