Samfunn
Kampen om det politiske sentrum
Det politiske sentrum er oppløst uten at norske velgere synes å beklage det. Men både KrF og Venstre sliter med å ta avskjed med sentrumsalternativet i norsk politikk, skriver Noralv Veggeland.
Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk, Høyskolen i innlandet, Lillehammer.
SYNSPUNKT: I det konstitusjonelle spillet om justisminister Sylvi Listhaugs mistillit og avgang har vi sett spørsmålet om eksistensen av et fremdeles politisk sentrum aktualisert. Kristelig Folkeparti var livende redd for at Listhaug-saken skulle føre til et valg om å felle Solberg-regjeringen eller ikke. Kabinettspørsmålet kom ikke. KrF slapp valget mellom Høyres Solberg og Aps Støre. KrF og Venstre sliter med å ta avskjed til det politisk sentrum i norsk politikk.
Det er lenge siden Senterpartiets Per Borthen var statsminister i et politisk sentrumsglad Norge. Siden 1980-tallet har New Public Management (NPM) og dyrking av markedsverdier, konkurranseutsetting av offentlige velferdstjenester og målstyring vært tingen. EØS-avtalens mange avreguleringskrav ikke vært noe problem, uansett de ulike regjeringers farge – det være seg regjeringene til Bondevik, Syse, Harlem Bruntland, Stoltenberg eller Solberg.
Dagens Sp har for lengst valgt Ap som sin politiske partner. Kristelig Folkeparti som opposisjonsparti i dagens Storting heller også mot Ap i de fleste verdispørsmålene. Det liberale Venstre har derimot gått inn i høyreregjeringen hvor den ganske riktig hører hjemme. Men så har vi fått den påtrengende innvandrings- og integreringsbølgen, sammen med terrorismen, som endrer politikken. Venstre forsøker seg fortsatt med å tegne en sentrumsposisjon på nettopp innvandringsfeltet.
Kulturminister Trine Skei Grande var av den grunn raskt ute med å kritisere Sylvi Listhaugs fatale påstand om at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».
Venstres Skei Grande gjorde det mange av hennes velgere forventet; å opprettholde en illusjon om Venstre som et sentrumsparti i kamp mot høyrepopulismen i Norge.
Men det gamle radikale partiet Venstre er ikke lenger noe sentrumsparti, og inngår nå i et trippelt blått politisk fellesskap som del av Solberg/Jensen-regjeringen. KrF derimot, som opposisjonsparti på Stortinget, gjør tilsvarende Venstre forsøk på å bevare en ferniss som sentrumsparti. Men i opposisjon i Stortinget er denne posisjon i ferd med å smuldre opp. Vi ser det i den aktuelle Listhaug-saken.
Knut Arild Hareide prøvde seg med en egen vri. Han ba ikke Listhaug komme med en unnskyldning. Han pekte på at lovforslaget om å endre statsborgerskapsloven ligger under Høyres kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner. Derfor ville han at Sanner skulle beklage den skammelige uryddigheten Listhaug hadde skapt med klar relasjon til Utøya- massakren. Her var det nettopp Ap og AUF som ble rammet. Det sved at KrF utpekte Høyre som partiet som burde komme med en unnskyldning i Stortinget og ikke FrPs justisminister Listhaug selv. Hareide ga slik en indirekte støtte til Arbeiderpartiet og markerte samtidig en avstandstaken fra Høyres samarbeid med Frp. Men også statsministeren selv kom med en ydmykende unnskyldning – på vegne av regjeringen. KrFs sentrumsposisjon ble utfordret: Det var høyreregjeringen som gjorde det.
KrF har i opposisjon alle muligheter for å drive politikk, men ikke sentrumspolitikk. Partiet må enten henge seg på venstre- eller høyresiden for å oppnå noe som helst
I valgkampen i fjor framhevet KrF fortsatt sin sentrumsposisjon. I valget mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre, foretrakk partiet Solberg. Men landsmøtet vedtok at de ikke ville i regjering med Frp. KrF gjorde et elendig valg, og de endte i opposisjon og i en vakuumposisjon. Erna Solberg er avhengig av å få støtte fra KrF i de sakene hun vil ha gjennom i Stortinget. KrF har i opposisjon alle muligheter for å drive politikk, men ikke sentrumspolitikk. Partiet må enten henge seg på venstresiden eller høyresiden i Stortinget for å oppnå noe som helst. Dette burde ha vært Knut Arild Hareides budskap til landsstyremøtet.
I stedet gjorde han det klart at KrF foran neste valg ville gå for et klart regjeringsalternativ, og det kan ikke bli et høyre-sentrumsalternativ for det er for lengst oppløst.. Han varslet at noen i partiet ville bli skuffet. I KrF er det typisk nok en del tillitsvalgte som hiver seg på diskusjonen om hvilken politisk leir KrF skal høre til i, så fort de får muligheten til det. VG kunne for en tid tilbake fortelle at partileder Knut Arild Hareide har lagt en plan for hvordan han skal få KrF inn i Erna Solbergs regjering før neste valg. Ut fra mine resonnement tyder alt på at VG ikke har rett i sin antakelse. KrF er i dag i virkeligheten et sosialdemokratisk kristelig politisk parti. Partiet tilsvarer CDU og CSU i Tyskland som nettopp gikk i regjeringssamarbeid med sosialdemokratene, SPD. Som i Tyskland er det politiske sentrum sprengt også i Norge.
Innvandringspolitikken har endret den politiske partiskalaen i Norge. Høyrepopulismen er etablert og gir Listhaug en slags legitimitet til å uttrykke seg så hatefull som hun gjør. Bortfallet av det politiske sentrum har kostet KrF og Venstre dyrt med tap av velgeroppslutning. At Venstre i den triple blå regjeringen skal bety den store lykken, er mildt sagt tvilsomt. Både Venstre og KrF har sunket jevnt og trutt på meningsmålingene de siste 20 årene, enten de har vært i regjering, i støtteposisjon eller i opposisjon.
Det politiske sentrum er oppløst uten at norske velgere synes å beklage det. Listhaug-saken kan komme til å forsterke denne trenden. Særlig KrF vil bli rammet. Velgerne så et parti villig til å felle en høyreregjering i et konstitusjonelt
spill.
Det er en konstitusjonell forskjell på Norge og Sverige når det gjelder spørsmålet om kabinettspørsmål fra regjeringens side. I Norge kan det rettes mistillit fra Stortinget til den enkelte minister og resten av regjeringen kan fortsette, mens i Sverige er den samlede regjeringen nødt til å trekke seg i et slikt tilfelle ifølge Konstitusjonen.
Det betyr at i Norge står den enkelte minister i en regjering friere i forhold til standpunkt og uttalelser enn i Sverige. I Sverige hviler det et større kollektivt ansvar på ministeren enn i Norge. Den norske konstitusjonelle orden har Sylvi Listhaug til de grader verbalt benyttet seg av i sine ulike ministerposisjoner. KrF har hele tiden reagert negativt og kraftig. Hun har vært i fri flyt, uten hensyn til regjeringskollektivet. Hun har holdt seg til den norske konstitusjonelle orden, basert på eget ansvar.
Statsminister Erna Solberg fikk et ledelsesproblem med sin ustyrlige justisminister, som nå har trukket seg. Det kom et mistillitsforslag i Storting mot ministeren som opposisjonspartiene sluttet seg til, også Kristelig Folkeparti. Deres landsstyremøte valgte i henhold til norsk konstitusjonell orden, og i tråd med den norske modellen ved mistillit, at mistillit bare skulle rettes mot Listhaug som statsråd. Ingen beslutning kom til et eventuelt kabinettspørsmål. Skinn av sentrumspolitikk skulle bevares.
Kabinettspørsmålet fra regjeringen kom aldri som følge av Listhaugs avgang. Følgelig er realiteten at KrF er blitt stående igjen sammen med venstreopposisjonen om mistilliten til Listhaug. De ble med på det vinnende laget, men med tap av sin borgerlighet. Skyldig ble statsminister Solberg som ikke selv fjernet sin justisminister i starten av prosessen. •
Synspunkt
Skriv til DP Synspunkt
Del dine meninger med ledere og andre ressurspersoner i arbeids- og samfunnsliv? Skriv til DP SYNSPUNKT.
