Hvem vil leke med hvem i 2021?

Jeg tror at både Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum misliker den nye situasjonen i Stortinget. Deres roller blir nå utfordret av et Frp på opposisjonsspeed.

«52 plukk opp»

Dessuten er kortene før valgkampen i 2021 delt ut på nytt – eller nærmest kastet tilfeldig utover bordet, som i «52 plukk opp».

Nå kan ikke Ap og Sp banke løs på en regjering som fører Frp-politikk lenger. I alle fall ikke i like sterk grad som før «frexit».

Det partipolitiske tyngdepunktet i Stortinget er forrykket, og ingen vet nå hvor veien går videre.

En øvelse de ulike partilederne sier de hater, men som vi i mediene elsker, er å spekulere i ulike regjeringsalternativer.

De er det blitt flere av etter at Siv Jensen tok partiet sitt ut av regjering.

Siden 2013 har landet blitt styrt av Regjeringen Solberg. Men Erna Solberg har de siste seks årene ledet fire ulike regjeringskonstellasjoner:

• 2013 – 2018: Høyre/Frp-regjering,
• 2018 – 2019: Høyre, Frp og Venstre
• 2019 – 2020: Høyre, Frp, Venstre og KrF
• 2020 – ?: Høyre, Venstre og KrF

Kampen mot sperregrensen

Etter valget i 2021 kan det jo hende at denne siste varianten får fortsette, men det krever nok at både KrF og Venstre holder seg godt over sperregrensen – noe de har slitt med på målingen de siste par årene. Denne treparti-konstellasjonen er også avhengige av et velvillig Frp.

Og hvem vet hvor Frp lander. Dersom de «gjør det bra» velgermessig i opposisjon kan det hende at Høyre og Frp blir sterke nok til å slå sine pjalter sammen igjen. Med, eller kanskje aller helst uten, de to små i sentrum. Det er mange observatører som tror akkurat det blir den mest realistiske konstellasjonen på borgerlig side høsten 2021 – selv om de to må regne med å måtte styre som mindretallsregjering, akkurat som da statsminister-eventyret til Erna Solberg startet i 2013.

Endelig tid for Støre?

Slik meningsmålingene har sett ut i det siste, går det mot regjeringsskifte i 2021 – med Jonas Gahr Støre som statsminister. Klarer ikke Støre å klatre helt til topps da, er hans dager som Ap-leder veldig mye nærmere talte.

Men hvem skal Støre og Ap regjere med? De gamle rødgrønne vennene i Senterpartiet og SV er per dags dato ikke så veldig gode politiske busser. Sp sier gang på gang at de ønsker seg en regjering med Ap – og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum er svært nøye på aldri å ta bokstavene S og V i sin munn.

Sp reiser «hjem» igjen?

Så, dersom et rødgrønt flertall høsten 2021 er avhengig av SV, så får senterpartistene et forklaringsproblem. Men slik vi kjenner Senterpartiet, så kommer de sikkert opp med en god forklaring på hvorfor SV da kan være spiselige for dem igjen. Men hvis det blir så gæli som at de tre også er avhengige av å ta med seg Miljøpartiet De Grønne for å skape flertall, vil Vedum & co kunne få store problemer med å puste jevnt.

Da kan det hende at Senterpartiet vender nesa «hjem igjen» – mot borgerlig side av politikken. De vil helt sikkert bli mottatt som fortapte sønner av KrF og Venstre. Og i Høyre svelger de sikkert unna noen bondekameler også hvis det dreier seg om regjeringsmakt.

Spørsmålet er om Vedum er klar for å spise i seg noen ulver.

Hvis MDG skifter side?

Kanskje Støre må gå for Oslomodellen? Med Ap, SV og MDG som regjeringspartnere? Aps avvisning av MDG er mindre hjertelig nå enn den var for et par år siden. Og i Oslo sitter Raymond Johansen og viser hver dag at dette går – på et vis. Det vil bli rabalder i distrikts-Ap, men «noen» av de store partiene vil på ett eller annet tidspunkt sannsynligvis tvinges til å leke med MDG.

Og dersom Ap nekter å se i deres retning i rikspolitikken, kan vi komme dit at det blir MDG som skifter side.

Partiet påstår jo selv at de er blokkuavhengige. Kanskje Erna Solberg kan lokke dem over, dersom dagens konstellasjon med Høyre, KrF og Venstre blir for puslete etter valget neste år? I Østerrike regjerer «De enda mer Konservative» i dag sammen med nettopp De Grønne. Og i Tyskland er det mange som snakker om et samarbeid mellom kristeligdemokrater og grønne etter neste valg. Men foreløpig virker dette alternativet usannsynlig. De borgerlige elsker å si at MGD er som en vannmelon – «grønn utenpå, men rød inni».

KrF prøver igjen?

En annen, frisk variant, er at KrF til slutt skifter side, og tar turen over til Ap og sine gamle venner i Senterpartiet.

Dersom Venstre havner under sperregrensen og Frp kommer tilbake for å ta plass i en ny borgerlig regjering, kan KrFs eneste håp om å bety noe her i verden være å gå i forbønn hos Støre, som for sin del da muligens slipper å forholde seg til de aller grønneste og de aller rødeste.

Hvis ingen av de tradisjonelle blokkene får et tydelig flertall, kan det skje at vi går inn i en ny sentrumsæra, med mindretallsregjering utgått av KrF, Venstre og kanskje Senterpartiet – eller MGD for den saks skyld.

Man skal heller ikke helt avskrive at en av de to store danner en «ren regjering» – enten en ren Ap eller en ren Høyre-regjering. Som så må finne flertall med de som vil leke med dem i Stortinget.

Flere skillelinjer

Alle disse ulike alternativene er ikke bare lek med ord og navn. Betraktningene rundt nye regjeringskonstellasjoner bunner i det faktum at norsk politikk de siste årene har utviklet seg mellom to ulike skillelinjer.

Vi har fortsatt den klassiske høyre/venstre-aksen, der økonomisk politikk og fordeling av velferdsgoder er de viktigste driverne for hvor de ulike partiene plasserer seg. Da faller Frp ned lengst til høyre og Rødt holder flanken ytterst til venstre, og det er forholdsvis enkelt å plasser partiene i to «blokker», samt i et sentrum.

Men vi har også fått en ny skillelinje de siste årene, som stadig blir viktigere. Den går mer på verdier og såkalt «identitetspolitikk». Her finner vi saker som omhandler klima, bioteknologi og innvandring, for å nevne noe. Langs denne skillelinjen kan man ikke plassere partiene på samme sted som langs høyre/venstre-aksen.

I verdipolitikken er ofte Frp og Senterpartiet mer «på lag» enn Ap og Sp eller Frp og Venstre.

Her er Høyre og Ap i realiteten mer enige enn de vil gi uttrykk for, mens KrF er langt over i Sp-leiren i noen saker, mens de nærmer seg SV og MDG i andre. Det samme problemet har Venstre. De kan være nær Høyre og Frp i økonomisk politikk, men er mer på SV- og MDG-hakket når det gjelder klima og for eksempel abort og bioteknologi – det siste et saksfelt der de også kan få selskap av Frp.

Svir i hjertet

Disse ulike skillelinjene gjør det vanskelig å danne varige flertallskonstellasjoner. Det kommer alltid opp en sak som treffer et eller flere av partiene midt i sjela, og som gjør så vondt at det blir vanskelig å bøye seg om resten av regjeringslaget mener noe annet. For mange slike sjelelige nederlag kan fort ødelegge samarbeidsklimaet, selv om man enes om statsbudsjettet så lett som bare det.

De siste årene har den politiske debatten i Norge dreid seg mye om verdier og «identitet».

Derfor blir det særdeles spennende å se hvordan de ulike partiene nærmer seg – og fjerner seg – fra hverandre i tiden fram til valget. Og nettopp derfor kan vi risikere å se nye partikonstellasjoner der gamle politiske fiender smiler om kapp sammen kort tid etter at de har æreskjelt hverandre – alt for å vinne valg, og regjeringsmakt.

Takk til vår hus-valgekspert Svein Tuastad ved Universitetet i Stavanger for vennlig korrigering og nyttige presiseringer. Han har dog ingen skyld i eventuelle viddereiste feilslutninger.