Annonse
Det norske fotballandslaget protesterte ved å iføre seg t-skjorter med påskrift før landskampen mot Gibraltar onsdag. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / BILDBYRÅN / POOL / NTB
Uken som gikk
Kommentar

Det er typisk norsk å være både og

Knut Petter Rønne er redaktør i Dagens Perspektiv.

KOMMENTAR.

«Vi bygger sjukehus i Norge før vi bygger i Malawi».

Slik argumenterte Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum under Debatten på NRK denne uken. Saken dreide seg om Norge burde ha tatt imot tilbudet om å kjøpe 700.000 vaksinedoser fra det såkalte Covax-samarbeidet eller ikke. Regjeringen sa nei til tilbudet, fordi dette er vaksiner som er øremerket kritisk utsatt helsepersonell i fattige land.

Vedum vil gjerne hjelpe de fattige han også, men han vil helst hjelpe de syke i Norge først.

Det var bistandsavisa «Development Today» som først omtalte denne saken − som burde vært enkel for regjeringen å forsvare: Norge har støttet Covax-programmet via bistandsbudsjettet, og det står vi for.

Her er jeg enig med regjeringen. Det finnes faktisk de som har det verre enn oss. Og det skriver jeg fra hjemmekontoret i Oslo Øst, der det er flere enn undertegnede som venter mer på Johnson & Johnson enn på Raymond Johansen.

Det er noen teknisk finurlige argumenter rundt disse «ekstra-vaksinene». Norge har åpnet opp for å kjøpe vaksiner gjennom Covax som en nødløsning, hvis andre leveranser svikter. Men skulle vi kjøpt disse vaksinene nå, hadde vi brutt vår vaksineavtale med EU, så det er ikke aktuelt, påpeker helseminister Bent Høie.

Jussen i dette er vanskelig å tolke for legfolk. Men det er lett å se at Vedum får trøbbel seansen som utspilte seg under Debatten. Han vil være tøff på vegne av det norske folk, men han vil ikke bli framstilt som en kynisk nasjonalist heller.

Med en slik både og-holdning, mister budskapet kraft, og det er vanskelig å se – og ikke minst tro på − avsenderen.

Da er det lettere å være Sylvi Listhaug i samme debatt. Hun sier rett ut at hun mener vi skal benytte de mulighetene som byr seg «for å sikre vår egen befolkning først». Det er i alle fall rene ord for penga, mens Vedum virket stadig mer utilpass etter hvert som Høie og bistandsminister Dag Inge Ulstein presset ham med «solidaritetsargumentasjon».

Det var etter en slik runde Vedum prøvde å forsvare sitt stadig mer vaklende standpunkt med at «Vi bygger sjukehus i Norge før vi bygger i Malawi».

«Det der kaller jeg vaksine-nasjonalisme», kontret Ulstein og Sp-lederens smil var plutselig blitt veldig anstrengt.

Med en slik både og-holdning, mister budskapet kraft, og det er vanskelig å se – og ikke minst tro på − avsenderen

Den andre saken med både og-argumentasjon fra uken som gikk, handler også om å «framstå som tøff, og på linje med det brede lag av folket». Men nå skal vi til fotballbanen. Mens Norges Fotballforbund toer sine hender og piper «nei» til et voksende krav om boikott av fotball-VM i Qatar, har vår nye frelser og landslagstrener Ståle Solbakken inntatt rollen som den stolte forsvarer av alle gjestearbeiderne som bokstavelig talt har slitt livet av seg for å bygge fotballstadioner i det gloheite ørkenlandet. Men han vil heller ikke boikotte.

Solbakken – og landslagsgutta med ham – har valgt «å si fra». De protesterte mot FIFA, Qatar og verdens elendighet foran VM-kvalifiseringskampen mot Gibraltar onsdag kveld. Protesten gikk ut på å ikle seg t-skjorter med påskriften «Menneskerettigheter – på og utenfor banen» mens nasjonalsangen ble spilt.

Alle landets sportskommentatorer fikk sikkert gåsehud av seansen. Alt Solbakken gjør er jo bra (helt til landslaget ikke vinner, selvsagt).

Men, altså? Tror vi på dette? Hvis det norske fotball-landslaget er så dype motstandere av Qatar-VM − kunne de bare sagt «jeg blir ikke med». Men det vil jo ikke en fotballspiller som kanskje kan få spille i VM. Det er det største.

Slik denne saken nå har utviklet seg, fremstår det som om et feigt fotballforbund lar spillerne og treneren ta den opportune politiske kampen for seg.

De viser noen knyttnever for en sak det virker som om de ikke har tenkt så mye på før de fikk beskjed av treneren om å gjøre det, og dermed blir det lettere for fotballforbundet å gjemme seg.

For meg virker denne protesten som litt søkt, og veldig, veldig bakpå. Qatar ble tildelt fotball-VM i 2010. Det har fram til det aller siste ikke vært mange i den norske fotballfamilien som har brydd seg filla om gjestearbeiderne fra India og Filippinene før den britiske avisa The Guardian omtalte arbeidsforholdene deres og norske supportere fra en rekke toneangivende klubber gikk inn for boikott. Først da ble det viktig «å mene noe».

Det er typisk norsk å være både og.

Annonse
Annonse