Annonse
Grensekontrollen mot Sverige i Meråker i vinter. Nå fortelles det historier om politifolk som virker litt for ivrige i jobben sin. Foto: Ole Martin Wold / NTB
Uken som gikk
Kommentar

Når staten går for langt

Det var godt for USA at politimannen som drepte George Floyd ble dømt. Det amerikanske samfunnet kunne eksplodert i vold og opptøyer dersom Derek Chauvin hadde blitt frikjent. Mer enn nok amerikanere har fått nok av diskriminering og at politivold blir akseptert.

I Russland øker demonstrasjonene til støtte for Aleksej Navalnyj i omfang. Spørsmålet er om det er nok russere som støtter ham. Sannsynligvis er ikke Navalnyj et like sterkt symbol for urettferdighet blant russere flest. I alle fall ikke ennå.  

Massedemonstrasjonene i Hvite Russland, protestene i Hong Kong og opprinnelsen til Den arabiske våren – alle disse hendelsene kom som et resultat av en utbredt folkelig misnøye mot makten.

Det er når det er flere enn et knippe aktivister reagerer, at staten bør passe seg.

Så er det ulike måter makthaverne velger å agere mot slike protester. Jo mer totalitært et regime er, jo mindre bryr de seg om konsekvensene av statlig maktbruk.

Et sunt demokrati kjennetegnes av sunne institusjoner som har legitimitet og som ikke går ut over sitt mandat.  Vi nordmenn stoler på myndighetene. Vi føler oss i all hovedsak godt representert og er villige til å la oss styre.

Men vi er også utstyrt med en demokratisk refleks, som melder fra når maktbruken tøyes for mye og kontrakten med folket brytes.

Da bompengepartiet vokste fram fra intet under kommunevalgkampen for to år siden, kom det som et resultat av folkelig protest, og ikke etter en langvarig stiftelsesprosess. Partiet fikk en eksponentiell vekst på meningsmålingene og dundret inn i kommune- og bystyrene rundt omkring.

De etablerte partiene, og de som satt med makten, ble tatt på senga og måtte justere sine planer. Flere av bompengeplanene i de store byene ble endret. På langt nær alle var enige med bompengemotstanderne. Men det var nok av dem til at de ble lyttet til.

Et annet eksempel: Det var lenge snakk om å gi regjeringen muligheten til å innføre portforbud «ved behov» for å få kontroll med Covid-smitten.  

Da våknet mange av oss fra dvalen. Begrepet i seg selv blir helt feil for nordmenn. I Frankrike og flere andre europeiske land, har portforbud vært innført som koronatiltak. Men i Norge gikk ikke det. Hit, men ikke lenger, var den folkelige beskjeden. Og regjeringen lyttet. Hadde den ikke gjort det, kunne det blitt veldig mange flere demonstranter mot koronatiltak utenfor Stortinget.  

Nå er vi på den verdensberømte «oppløpssiden» i koronakampen. Og folket er blitt mer lei, vi er mer slitne. Når Espen Nakstad hever pekefingeren om «øl i parken» nå, så blir han ikke lyttet til med like stor velvilje, som han ble for å si mye av det samme for et år siden.

Fortsatt reagerer de fleste med privat surmuling, og ikke med åpenlyse protester. Men stadig flere nærmer seg en grense for hva som anses som demokratisk akseptabelt.

Vi er utstyrt med en demokratisk refleks, som melder fra når maktbruken tøyes for mye

Nytt eksempel: På Facebook finnes det en egen gruppe for «oss stakkarer som har hytte i Sverige». Ja, da. Det finnes de som har det verre, men et innlegg fra en som har vært på en såkalt «nødvendig dagstur» til hytta, kan fortelle om politifolk som ser ut til å like sine nye grense-kontrollerende rolle litt for godt:

«På den norske siden på vei tilbake presiserte politidamen at reise kun var lov dersom det var for å forhindre skader til en verdi av over 100.000 krooner. Jeg spurte om de hadde fått nye instrukser, og sa at paragrafen tross alt ikke er endret. Hun ville ikke innrømme at det var nye instrukser, men minnet om at det stod «for å avverge store materielle skader».

Dersom denne FB-historien stemmer, så betyr det at politiet i dette tilfellet nytolker reglementet. Men hvorfor gjør de det? Er det bare for å være kjipe? Fordi de kan og føler at de har makt til det?

Blir det for mange slike historier, må både politi og politikere passe seg, og justere kursen.

Vår demokratiske refleks kan sammenlignes med de voldsomme og akutte protestene mot den såkalte «Superligaen» i europeisk fotball. Her er det snakk om forbrukermakt, men i prinsippet er dynamikken den samme som når folk flest reagerer mot staten og dens representanter.  

Når flertallets rettsfølelse blir utfordret av staten, så bør staten jenke seg. Og endre loven, dersom det er nødvendig.   

Makt korrumperer. Men behovet for tillit korrigerer.  

Annonse
Annonse