Annonse
Så mye hadde jeg... Finansminister Jan Tore Sanner legger fram Perspektiv­meldingen. Foto: Berit Roald / NTB
Uken som gikk

Tør ikke politikerne møte blikket til framtiden?

Hvert fjerde år siden 2003 tar finansministeren på seg langsyntbrillene og den ekstra alvorlige masken og ser langt framover i tid.

Og hvert fjerde år får vi den samme beskjeden: Vi har ikke råd til å leve som vi gjør lenger.

Antall pensjonister blir flere mens antall yrkesaktive blir færre. Oljeinntektene skrumper inn og vi må skifte til grønt. Om få år vil ikke regnskapet gå opp. Vi, som nasjon, vil mangle penger til både veier, jernbane, kultur, skoler og nye reformer.

Konklusjonen er den samme, hver gang. Vi må gjøre noe. Nå.

Men den store debatten uteblir. Det politikerne har gjort i uken etter at Perspektivmeldingen ble lagt fram sist fredag, er for eksempel å krangle om hvem som tør bruke mest penger på pensjonister. SV og Frp vil gi minstepensjonistene mer. LO vil at mange flere skal kunne gå av med AFP fra de er 62 år, og Ap sier de «vil se på det». Alle vet at det vil koste skjorta.

Frp og Ap vil halvere fergeprisene på Vestlandet. Senterpartiet vil også det – eller i alle fall nesten. Også dette vil bli svindyrt.

Kostbare er også regjeringens koronakrisepakker – likevel overbys de av alle, nærmest på automatgir.

Perspektivmeldingens budskap ser ikke ut til å ha gått inn i år heller.

Partiene i regjeringen har heller ikke satt tæring etter næring og levd etter de dystre spådommene i sin egen perspektivmelding. Det var ganske pussig å høre en alvorspreget Jan Tore Sanner si at det Perspektivmeldingen skisserer var akkurat det han selv fryktet da han var leder for Unge Høyre for 30 år siden.Ja, vel? Hva har du gjort med det, i årene etter at du sluttet som UH-leder i 1994 da?

Det er også ganske forstemmende å se hvordan opposisjonen kommenterer Perspektivmeldingen. De kan gjerne skylde på regjeringens skattekutt og oljepengebruk. Men det løser jo ikke de konkrete utfordringene. Dessuten tviler jeg på om opposisjonen hadde brukt så veldig mye mindre penger enn Solberg & co, dersom den hadde vært i posisjon.

Følgende er hva toppfolkene i opposisjonspartiene lirte av seg da meldingen ble lagt fram:

– Jeg syns det er oppsiktsvekkende at regjeringen velger å feie innvandringsspørsmålet under teppet. Det forteller meg at Høyre har gjort et ordentlig knefall for KrF og Venstre, sier Siv Jensen til NTB.

– Høyresiden svikter de unge utenfor skole og jobb. Verktøykassen er tom, nå er tida inne for en ny regjering som vil sette alle kluter til for å inkludere flere unge i jobb og skole, sier Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson Eigil Knutsen.

– Høyres presentasjon av Perspektivmeldingen er en politisk dekkoperasjon. Høyre vil at du skal stramme livreimen, mens de selv kan gi store skattekutt til de aller rikeste, sier SVs finanspolitiske talsperson Kari Elisabeth Kaski.

En ting er at disse kommentarene er særdeles partipolitisk introverte, og tydelig viser at opposisjonen ikke har noe særlig lyst til å snakke høyt om de reelle utfordringene. Enda verre er det at «that’s about it».

Det har ikke blitt særlig mye mer snakk om Perspektivmeldingen siden den ble lagt fram.

Den som i 2003 bestemte at Perspektiv­meldingen skulle legges fram i stortingsvalgår gjorde en tabbe

Perspektivmeldingen er et todelt dokument. På den ene siden analyserer den tall og fakta og framskriver ståa for norsk økonomi og arbeidsliv fram mot 2060. Den andre delen skisserer hvilke løsninger regjeringen mener må til for å opprettholde en sterk velferdsstat og skape bærekraftig økonomisk vekst her i landet. Denne siste delen er smaksatt med den til enhver tids sittende regjerings politiske preferanser – og er naturlig nok gjenstand for debatt.

Men den første delen – analysene og framskrivingene – er et resultat av skarpskodde byråkraters nøkterne beregninger. Dette burde derfor være et utmerket premiss for den politiske samtalen vi nå snart bør våge å ta her i landet.

Spørsmålet er om skattene må øke. Om budsjettene må kuttes. Eller kanskje begge deler.

Det snakkes mye om å skape nye, grønne jobber. Det skal bli redningen for det meste. Men hvordan skal disse jobbene skapes? Noen vil at staten skal plukke vinnere og bevilge dem til suksess. Andre mener at markedet vil ordne den biffen, så lenge «rammebetingelsene er gode».

Men er politikerne de rette til å «plukke vinnere»?  Har vi tid til å «vente på markedet»?

Jeg tror at den som i 2003 bestemte at Perspektivmeldingen skulle legges fram i stortingsvalgår gjorde en tabbe. Det virker fåfengt å tro at politikere som kjemper med nebb og klør for de neste fire årene av sitt liv, skal ta sjansen på å bli stemplet som århundrets festbrems.

Men det er kanskje flere festbremser vi trenger?

Dersom vi skal ta Perspektivmeldingens framskrivinger noenlunde alvorlig, må både høyre- og venstresiden våge å se lenger enn til høsten 2021.

Annonse
Annonse