Annonse

Siste sjanse for å unngå gresk euro-exit

Den greske statsministeren Antonis Samaras er en dannet europeer og en stolt greker. Denne helgen var han på sitt vanskeligste oppdrag – i Berlin og Paris for å redde Hellas fra bankerott og en truende avskjed fra eurosonen. Eller i hvert fall for å kjøpe seg litt mer tid.

– Vi ønsker å bli i euroen. Det ville være katastrofalt å gå tilbake til drakmer. Det ville bringe oss ytterligere fem år med økonomisk nedtur og en arbeidsløshet på 40 prosent, sa den konservative politikeren i et intervju med den tyske avisen Bild forrige uke i forbindelse med besøket.

Hellas 11 millioner innbyggere har allerede 25 prosents arbeidsledighet (55 prosent blant de under 25 år), en økonomi som har skrumpet med 20 prosent og en levestandard som har blitt redusert med en tredel.

– Ja, vi har mistet mye tid. Ja, det stemmer at ikke alle grekere betaler skatt. Men nå vil vi forandre landet, men det tar tid, sier Samaras.

Verre for landet er det at ungdommen flykter til Nord-Europa på jakt etter jobb, mens de rike flytter pengene sine til Sveits og andre skatteparadiser. De vanlige borgerne som blir igjen må ta støyten. 70 prosent av greske byboere vurderer nå å flytte på landet for å bedre levestandarden.

De andre europeiske lederne toer sine hender og håper på et mirakel. Men bak de vennlige smilene skjærer noen av dem tenner – av frykt for at de selv skal gå med i dragsuget i en gresk kollaps.

– Jeg er absolutt mot at Hellas trer ut av eurosonen, sier lederen av eurogruppen, luxembourgeren Jean-Claude Juncker, og legger til: – Men, dette er landets siste sjanse.

Grekerne må altså levere i form av streng innstramninger (se tekstboks). Og det er ikke sikkert de makter. 

I de kyniske finansmarkedene regner svært mange med en «GrExit» - en gresk tragedie og en avskjed fra den europeiske valutaunionen. For det må være en avskjed. Grekerne kan formelt sett ikke kastes ut mot sin vilje. Men de kan bli presset til det om de andre medlemslandene ikke lenger vil støtte landet med nye hjelpepakker.

Hellas har så langt fått to slike redningsbøyer. Den første var på 110 milliarder euro – hvorav 73 milliarder er utbetalt og den andre på 130 milliarder euro hvorav 75,5 milliarder er utbetalt (en euro er for tiden verdt 7,34 NOK). Grekernes problem er at de trenger friske penger til statsbudsjettet, mens de venter på at økonomien skal komme til hektene igjen. Det er et kappløp med tiden. Allerede i slutten av september kan statskassa være tom.

Økonomene tviler

Den 82 år gamle kjendisinvestoren George Soros gir nå EU tre måneder til å løse krisen. Soros, som ble finansmarkedenes helt da han ledet an i spekulasjonen som presset det britiske pundet ut av EUs daværende valutasamarbeid ERM i 1992, sier han er en EU-venn. Men nå er han bekymret.

– Den greske krisen kommer til et klimaks i høst. Innen den tid vil tysk økonomi ha blitt svekket. Det gjør det vanskeligere for kansler Angela Merkel. Men hun må be tyskerne om å overta større europeiske forpliktelser. Om tre måneder kan det være slutt for euroen og EU, sa Soros i sommer.

Tysk økonomi går fortsatt så det suser. I første halvår økte skatteinngangen med over 8 prosent mot samme periode i fjor. Veksttakten er lavere enn før, men fortsatt i pluss med 0,5 i første kvartal og 0,3 prosent i andre (se figur 1). 

Tyskland spiller en nøkkelrolle for en mulig vei ut av krisen. Ikke bare fordi landet har den største økonomien og står for en tredel av finanshjelpen til landene i sør. Tyskland er også ankeret som holder eurosonen fast. Det er troen på at tysk stabilitetspolitikk fortsatt er kjernen i eurosonen som holder finansmarkedene i ro – inntil videre (se tekstboks).

Men selv mannen som kalles «euroens far» er nå i tvil. Otmar Issing er en av Tysklands mest anerkjente økonomer. Han var sjeføkonom i Bundesbank og skeptisk til euroen fra starten. Men nettopp derfor ble han satt på jobben som euroarkitekt og sjeføkonom i den nye, europeiske sentralbanken. Han var regnet som en mann som ikke vil gå på tvers av sine prinsipper. 

I sin nye bok, «How to save the euro and strenghten Europe» (Hvordan redde euroen og styrke Europa) advarer han mot politikernes tro på at krisen har en enkel løsning. Han utelukker ikke at noen land vil måtte forlate samarbeidet. Issing frykter at EU-landene vil foretrekke den enkle løsningen, som den amerikanerne bruker for å komme ut av sin krise: La sentralbanken trykke mer penger og dermed slippe unna med nødvendige reformer. Men det går ikke i Europa, mener han.

– Jo mindre politikerne tar fatt i problemenes røtter jo mer ser de til den europeiske sentralbanken for hjelp, skriver Issing i boken.

Den europeiske sentralbanken, ESB, ledes i dag av italieneren Mario Draghi. Han er en anerkjent bankmann med lang internasjonal erfaring og troverdighet. Mannen som i sin tid fikk disiplinert selv den sprelske, italienske statsministeren Silvio Berlusconi – i alle fall i budsjettpolitikken – vil spille en nøkkelrolle i kampen for euroen.

Finansmarkedet og mange politikere i eurolandene håper på en såkalt bazooka-løsning. De håper at ESB skal ta frem pengekanonen og skyte ubegrenset med euro inn i markedet ved å kjøpe opp råtne statsobligasjoner i et omfang som beroliger markedene. Problemet er at ESB ifølge sine egne regler ikke kan oppføre seg som en amerikansk eller britisk sentralbank. Den skal primært ha ansvaret for prisstabilitet. Dessuten vil en flom av penger inn i markedet vil føre til inflasjon og det er det eneste ESB ifølge forskriftene skal bekjempe.

Hvem vant og hvem tapte på euroen?

Nettopp hvem som tjener og hvem som taper på euroen, er det store stridsspørsmålet i EU. Det er denne interne misnøyen som til slutt kan bli det som splitter EU. I dag er det offisiell politikk i alle EU-land at euroen har gitt medlemslandene en stabil valuta, lavere renter og fått avskaffet problemet med fluktuerende valutakurser en gang for alle. 

Men prisen for å holde samarbeidet sammen begynner nå å bli farlig høy. 

I en fersk rapport fra den sveitsiske storbanken UBS har bankens økonomer tatt for seg euroens første tiår (fra 2000 til 2010) for å se hvilke land og hvilke befolkningsgrupper som tapte og vant mest på euroen. Et team rundt økonomen Paul Donovan har delt inn landenes innbyggere i ti inntektsgrupper og sett nærmere på om husholdningenes inntekter er økt eller gått ned med euroen. Det er også korrigert for de ulike landenes inflasjon (se figur 2). 

Undersøkelsen gir ingen klar vinner, og gir både euromotstandere og tilhengere argumenter. Kriselandene Hellas, Portugal og Spania er de landene som har profitert mest på euroen. I Portugal gjelder det sågar alle inntektsgrupper. Men også velstående Finland er en av euroens vinnere.

I andre rike land – som Østerrike, Tyskland og Irland – ble alle litt fattigere, mens det i Italia og Frankrike ble det bedre for de aller fattigste og de aller rikeste, men ikke for middelklassen. Nederlendere og belgiere opplevde at de rike ble rikere og at de fattige ble fattigere (se figur). 

Svakheten ved undersøkelsen er at tallene bare går frem til 2010 – da eurokrisen virkelig skjøt fart. I dag ville virkningene være langt mer dramatiske. EUs problem er at fellesskapet fortsatt tenker forskjellig i politikk og økonomi. Økonomien og det indre marked er for lengst europeisk, men den politiske stammefølelsen er nasjonal. Slik sett er kampen om euroens fremtid en kamp om hva slags Europa vi vil ha.

Annonse
Annonse