Skoleansatte vet ikke hvem som eier skolen

Svaret er altså kommunestyrene og fylkestingene, det vil si lokalpolitikerne. Og alle gode krefter, fra kommunenes interesseorganisasjon KS til Utdannings-
forbundet, vil ha dem mer på banen. Men likevel er det mange i organisasjonenes egne rekker som ikke er klar over hvor ansvaret er plassert.

– Gjennom vår datainnhenting ser vi at mange av skoleaktørene i kommuner og fylkeskommuner kommer i tvil når de blir utfordret på hvem som er skoleeier, heter det i rapporten, som PricewaterhouseCoopers (PwC) har laget på oppdrag for KS. Det er særlig lærere og rektorer som er i tvil, men også lokalpolitikere og administrative ledere i kommunene og fylkeskommunene.

Rapporten legges frem på KS’ skoleting i dag, mandag, der 450 ordførere, rådmenn, rektorer, kommunesjefer og tillitsvalgte møtes til debatt og kunnskaps-
utveksling. Dette er noen av hovedfunnene og anbefalingene:

• Synlig eier: Behov for en mer synlig skoleeier, politikere med ambisjoner, engasjement, innsikt og som har et bredt anlagt og langsiktig utviklingsperspektiv.
• Politikeropplæring: Politikerne må få tilgang til bedre kunnskap om og innsikt i skolen. Dette må administrasjonen i kommunene og fylkeskommunene legge til rette for.
• Aktiv administrasjon: Behov for en aktiv skoleadministrasjon i kommunene og fylkeskommunene, med kompetanse og kapasitet til å utvikle, veilede og utfordre skolene, og som samtidig fungerer som et samordnende mellomledd mellom skole og politikere.
• Kompetansebygging: Behov for profesjonsutvikling og ansvarliggjøring av skoleledere og lærere. Det er blant annet behov for bedre lederferdigheter når det gjelder oppfølging av lærere.
• Samarbeid: Politikere, administrasjon og den enkelte skole må ut fra hvert sitt ståsted stå samlet til ansvar for læringsresultatene i skolen. Samhandling samt gjensidig tillit og anerkjennelse for hverandres rolle er viktig.

Politikerskepsis

Noe av bakgrunnen for at det for mange er uklart hvem som er skoleeier, er antagelig at staten i alle år har hatt ansvaret. De siste 20-30 årene har det skjedd en gradvis overføring av myndighet og mulighet til styring fra staten til kommunene og fylkeskommunene.

PwC mener det er urovekkende at mange tydeligvis ikke har fått med seg at det er lokalpolitikerne som er de formelle skoleeierne.

– Dette får den konsekvensen at politikere i en del tilfeller opplever at det er vanskelig å komme på banen. Vi registrerer en uttrykt skepsis til at politikerne skal engasjere seg mer i innhold og kvalitet i skolen, sier PwCs prosjektleder Dag Langfjæran.

Argumentet er gjerne at lokalpolitikerne verken har kapasitet eller kompetanse til å utøve en aktiv og langsiktig skoleeierrolle. Politikerskeptikerne blir tatt i skole av PwC. I rapporten poengterer rådgivningsselskapet at det er helt grunnleggende at man ikke generaliserer «den andre» for å ha bestemte motiv, holdninger og verdier. De minner også om hvor viktig det er at de ulike aktørene i skolen, fra lærere og rektorer til kommuneadministrasjon og politikere, forstår og anerkjenner hverandres legitimitet og rolleansvar.

– Når man ikke snakker sammen, avler det ikke tillit. Vi mener det er viktig at de ulike aktørene som har med skolen å gjøre, kommer sammen, snakker sammen og sammen finner ut hvorfor resultatene er som de er, hvorvidt arbeidsprosessene er gode, og hvordan man kan lære av god praksis andre steder, sier Langfjæran.

Han tror skolen har mye å tjene på å involvere politikerne mer.

– Det er tross alt politikerne som fatter de grunnleggende vedtakene, som vedtar budsjettene og som legger føringer for hvor mye ressurser som skal settes inn i utviklingstiltak. Da er det viktig at de har kjennskap til skolen og hva som bidrar til bedre resultater. De må delta i arbeidet sammen med kommuneadministrasjonen og skolene slik at de kan forstå hva som er kritisk og hva som må gjøres, sier Dag Langfjæran.

Direktør for utdanning i KS, Eva Lian, deler bekymringen og sier at det er et påtrengende behov for at skolens eiere blir mer synlige og aktive.

– I mange kommuner har ikke politikerne vært noe særlig på banen. Det skyldes nok at skolene har lang tradisjon med å være detaljstyrt av staten, og det er ikke alle som har hatt så bevisst grep om skolene og skoleeierskapet som for eksempel Oslo, Skien og Førde. Også staten har åpenbart sviktet. Her har informasjonen vært for dårlig. Til og med på statlig hold er man usikre på hvem som er skoleeier.

– Vi ønsker at politikerne skal engasjere seg sterkere. Mange i skoleverket opplever det sikkert som behagelig ikke å bli sett i kortene. Når noen utenfra begynner å engasjere seg, er det ikke alle som liker det. De tenker kanskje at man bør holde fingrene av fatet hvis man ikke kan noe om skole. Men jeg tror dette problemet er minkende. De aller fleste mener nok etter hvert at det er viktig med politikere som engasjerer seg i skolen, sier Lian.

Også Utdanningsforbundet oppfordrer lokalpolitikerne til å komme på banen. De tror ikke lokal motstand i skoleverket er noe stort problem.

– Jeg er sikker på at hvis man får til en konstruktiv dialog basert på engasjement og interesse, så vil det bli tatt godt imot. Vi ønsker at politikerne skal engasjere seg og vise interesse. Det må være et engasjement som bygger på kunnskap, og da er det viktig at politikerne kommer nærmere skolen og går inn i en dialog. Med andre ord et nærvær som ikke bare er i form av kontroll, men gjennom dialog og oppfølging, sier første nestleder Haldis Margrete Holst.

Hun tror ikke politikerne er mindre interessert i skolen enn før.

– Skolen er en institusjon som mange har nærkontakt med, men vi har fått et politisk system hvor politikerne i mindre grad får disse sakene til behandling. Det er helt sikkert gode grunner til det, men så har man kanskje ikke sett at man har fått ansvar lokalt som fordrer politisk behandling, sier Holst.

PwC minner på sin side om at større politisk involvering stiller større krav til kommunene og skolene. En politiker sier det i rapporten på denne måten: «Det skal en sterk rektor til for å tåle et mer tilstedeværende politisk nivå.» Kommentaren er ikke et ønske om å blande seg inn i handlingsrommet til rektor, men er mer som en forventning om at skolelederne må være forberedt på et større politisk engasjement om skolen. Dette krever mer informasjon, dokumentasjon og tilbakemeldinger.

Ser resultater

PwC viser til at flere av kommunene og fylkeskommunene som gjør det bra på nasjonale målinger, har ambisiøse og krevende politikere som både er spørrende i forhold til etablert praksis, og klare på målforventninger.

De peker også på at det går i riktig retning: Politikerne er mer opptatt av skolens innhold og resultater enn tidligere. Offentliggjøring av resultatmålinger har ifølge utredningen fungert som en vekkelse for mange politikere. På samme tid som mange er bekymret for at politikerne skal blande seg for mye inn i skolens liv, er det også flere av PwCs kilder som er bekymret over et annet utviklingstrekk de mener å se, nemlig at det ofte er lettvektere som får skoleansvar. Politikere som er representert på ulike formelle arenaer, som komiteer, utvalg, hvor skolesaker blir behandlet, har sjelden den nødvendige tyngde til å sette politisk dagsorden, hevdes det.

Samtidig kan rapporten tyde på at politikerne ikke får et godt nok beslutningsgrunnlag i dag. En spørreundersøkelse blant 650 lærere, rektorer, politikere, ordførere, rådmenn og andre med tilknytning til skolen, viser blant annet at et stort flertall anser skolens egen vurdering av seg selv og sine resultater som viktig (se figur). Likevel viser det seg at lokalpolitikerne i liten grad bruker «egenmeldingen» fra skolene når de tar beslutninger. Det er nærliggende å anta at det eksisterer et informasjonsvakuum som i realiteten betyr at skoleeier mister verdifull informasjon om den enkelte skoles utfordringer, praksis, resultater og behov, fastslår PwC.

Rådgivningsselskapet stiller spørsmål om kommuneadministrasjonene har gode nok systemer for å videreformidle slik informasjon til politikerne.