Annonse
Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Synspunkt
Synspunkt

Velferdsstaten må kunne stole på hva folk sier

Øystein Blymke er skribent og statsviter.

SYNSPUNKT. Enten du er rik eller fattig, ufør eller arbeidsfør, så har du krav på de tjenester og trygdeytelser som velferdsstaten mener du er berettiget til å motta.

Velferdsstaten forbeholder seg imidlertid retten til å redusere ytelsene til deg hvis du med viten og vilje gir uriktige opplysninger om din helse, eller om din sosiale habitus.

Velferdsstaten er med andre ord basert på tillit. Hvis den ikke er til stede mellom borger og stat, vil all norsk forvaltning fort ende opp som en eneste stor kontrolletat hvor myndighetene, fastleger og Nav-saksbehandlere ikke minst, må bruke mer tid på å kontrollere pasienter og klienter, enn å hjelpe dem.

Sosial- og helsemyndighetene må med andre ord kunne stole på hva folk sier.

Viser det seg at pasienten eller klienten snakker usant, kan mye skje. Fastlegen kan bli hengt ut for å ikke å ha lyttet godt nok til hva pasienten egentlig ville si, og Nav-saksbehandleren kan bli uthengt for ikke å ha forstått en lovbestemmelse slik den burde forstås; til gunst for klienten.

Det bør sies i denne sammenheng at ordene sant og usant/rett og riktig, kan bety så mangt - i juridisk forstand. Eller i klientens forstand, for å si det slik. Hvis du for eksempel sier du føler deg syk uten at fastlegen egentlig kan finne noe ved deg som tilsier at du er syk i lovens og legens forstand, kan du likevel være berettiget til sykemelding, i egen forstand.

Derfor er det ikke like godt å si hva man skal tro alltid, eller til hvilken forstand man bør lytte mest til.

Sosial- og helsemyndighetene må med andre ord kunne stole på hva folk sier

Sier du til Nav-saksbehandleren at du ikke har vært et sted som det i ettertid viser seg at du faktisk har vært, så er det ikke umiddelbart sikkert at ettertiden snakker sant, og du usant.

Du kan ha blitt forledet til å tro at noe som ikke var lov, men som du kom i skade for å tro var lov, senere viser seg var lov likevel. Sannhet og rettmessighet er dessverre ikke synonymer i jussens verden.

Retten, jussen og sosiallovgivningen har sin egen dynamikk, og sin egen omgang med sannheten, og med troverdigheten til myndighetene, og til folk flest. Ikke rart et stakkars menneske som har nok av problemer fra før, lurer på hvor sannheten ligger gjemt. Og det spørs om det er noen trøst for folk flest, at fakta og sannhet i jussens verden først kommer for en dag når dommeren i EMD (Den europeiske menneskerettighetsdomstol) endelig får sagt sitt.

Sannhet, tillit og troverdighet i politikkens verden er ofte like bortgjemt der som i jussens verden. La oss bruke et aktuelt lite eksempel som handler om nettopp det. Om velferdsstatens behov for tillit og sannferdighet, i forholdet mellom stat og individ.

Da Erna Solberg for kort tiden kom til å si at «aktivitetsplikten» i tiden framover ikke bare skal gjelde for unge mennesker, men for alle, var SVs nestleder raskt ute med et sviende politisk tilsvar:

«Ren klassepolitikk som handler om å bruke pekefinger og stille krev til folk som er fattige, mens rike folk møtes med raushet og gaver».

SVs reaksjon på Ernas forslag om utvidet aktivitetsplikt illustrerer på en god måte hvordan ideologi speiler den samfunnsmoralen politikerne våre mener bør være gjeldende.

Utsagnene sier også litt om hvilket tiltro politikerne har til hverandres, og til sine medmenneskers (velgernes) motiv for å mene det de sier at de mener.

Gjør du din plikt som samfunnsborger, kan du kreve din rett. Denne «sannhet» gjelder vel også for de ressurssvake og hjelpetrengende må man ha lov til å tro?

Problemstillingen reiser minst to spørsmål: Har vi i dag sosial- og helsemyndigheter som bevisst forskjellsbehandler etter klasse, inntekt og ressurser? Og/eller: Er troverdigheten til de velgerne som politikerne karakteriserer som «folk flest» større, enn troverdigheten til de rike her i landet som stadig blir rikere?

La oss forsøke å belyse spørsmålene ved å ta utgangspunkt i det gamle gode slagordet: «Gjør din plikt, krev din rett» Et slagord skapt av arbeiderbevegelsen, men et slagord som ideelt sett burde ha like stor betydning for Kong Salomo som for Jørgen Hattemaker.

Moralen i slagordet ble i sin tid belyst godt i boken «Snillisme på norsk», en bok av Rune Gerhardsen, sønn av landsfader Einar.

Boka var datidens oppgjør kan man si, med den type misforstått snillhetsideologi som Gerhardsen mente hadde spredd seg, også på myndighetsnivå. Endelig var det også en fremtredende sosialdemokrat som turte å si høyt, at vi alle har plikter her i samfunnet (!).

Gjør du din plikt som samfunnsborger, kan du kreve din rett. Denne «sannhet» gjelder vel også for de ressurssvake og hjelpetrengende må man ha lov til å tro? Dypest sett kunne man kanskje si at debatten om «snillisme» den gang også dreide seg om selvrespekten, og respekten for andre – og dermed om hvilken tiltro du skal ha til dine medmenneskers virkelighetsforståelse.

Snillisme sett med 2020-tallets politiske blikk kan arte seg helt annerledes.

Skal det komme noe mer meningsfullt ut av en debatt om sosialhjelpens moralske og politiske grunnlag bør man slutte å polemisere om klassepolitikk, forskjellsbehandling og rike folks griskhet, og frynsete samfunnsmoral

For eksempel finner vi en forståelse av begrepet i forfatter og skribent Linn Stalsbergs artikkel i Agenda Magasin 20.08. Der skriver hun blant annet at snillisme i dag «handler om rausheten mot de rikeste, ikke at vi er «for snille» mot dem som har minst fra før».

Som man skjønner, et synspunkt temmelig likt det SVs nestleder gjør seg til talskvinne for i sitatet innledningsvis til denne artikkelen.

Det ideologiske sammenfall med SV sitt syn blir enda tydeligere i Stalsbergs megetsigende setning:

«Når en mektig stat legger seg flat for dem som har mest fra før, da kan begge parter skamme seg litt».

Både Høyreregjeringen og godt bemidlede tilskotts- og trygdemottakere bør med andre ord stille seg i skammekroken. Slik kan vel Stalsbergs utsagn tolkes.

Skal det komme noe mer meningsfullt ut av en debatt om sosialhjelpens moralske og politiske grunnlag bør man slutte å polemisere om klassepolitikk, forskjellsbehandling og rike folks griskhet, og frynsete samfunnsmoral.

Gerhardsen var i 90-årene opptatt av å få belyst at en overdrevent, velment snillisme, også kan påvirke pliktetikkens plass i oss mennesker – til tider på en utilsiktet og uheldig måte.

Den problemstillingen burde kanskje Støre, Solberg og Vedum også ofre en tanke, slik Gerhardsen gjorde for 30 år siden?

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse

Synspunkt

Skriv til oss!

Del innsikt og meninger,
skriv til 
 
 

Nyhetsbrev

Klikk her for å melde deg på et eller flere av Dagens Perspektivs nyhetsbrev.


Prøv DP

Klikk her for å prøve Dagens Perspektiv.


Annonse