Fascismen i Skandinavia

Publisert: 16. juni 2014 kl 18.10
Oppdatert: 16. juni 2014 kl 18.11

En kort stund har jeg fulgt debattene om toleranse og den nye, europeiske fascismen i både Sverige og Norge. I NRK Ytring har jeg også skrevet kronikk tidligere som et forsøk på å imøtekomme noe av kritikken fra grannarna i øst. I går fikk jeg så hatten passet av svenske twitrere da jeg gjorde et nytt forsøk på å forstå.

Sånn jeg har forstått diskusjonen går anklagen fra svensk hold ut på at vi har sluppet fascister inn i regjering. Påstanden er både historieløs og uten hold i virkeligheten (i et land som både har vært okkupert av og styrt av fascister). Sannsynligvis kommer den fra den feilaktige koblingen mellom FrP og Sverigedemokraterna.

FrP og Sverigedemokraterna

I statsvitenskapelig litteratur er det vanskelig å sikkert definere noen partier sammen i familier, men Cas Mudde og Peter Mair gjør et forsøk ved å dele opp enkelte målbare variabler. Deler for eksempel partiene opphav, ideologi, navn, sosiologi og samarbeider de på tvers av landegrensene? For Sverigedemokraterna og FrP stemmer ingen av disse variablene.

Når det kommer til opphav ligner norske FrP, med sin bakgrunn som mer eller mindre et en-persons-parti med hovedsak å redusere skatter og avgifter, på det tidligere svenske Ny Demokrati med skattemotstanderen Grev Wachtmeister. Nå forsøker jeg ikke å si at verken Wachtmeister eller Anders Lange var rasister og innvandringsmotstandere, det var de nok, men de var ikke fascister. De ønsket en svakere stat med større innslag av individualisme og avviste kollektivismen. Mens FrP utviklet seg fra det tidligere Anders Langes parti, døde Ny Demokrati. Dette er muligens noe av årsaken til at det fantes politisk rom for Sverigedemokraterna.

Angående ideologi har FrP definert seg som liberalister. Riktignok dårlige og inkonsekvente liberalister som har mange forbud på dagsorden, men med en innbygd mistanke mot alt statlig og formyndersk. Sverigedemokraterna på den andre siden kaller seg sosialkonservative.

Samarbeidet på tvers av landegrensene vet vi at ikke er tilstede, og ingen av lederne i noen av partiene har en gang ymtet frampå at de ønsker noe slikt samarbeid. Sverigedemokraterna har strukket hånden ut mot Dansk Folkeparti, som i opphav er likere (men ikke likt), SD. DF er økonomisk nærmest et rent sosialdemokratisk parti, men er sterkt innvandringskritiske. Jeg kommer tilbake til DF senere i innlegget.

Fascismen

Fascismen sånn vi kjenner den fra andre verdenskrig, med sin totalitarianisme, autoritære antidemokrati, voldelige virkemidler og særegne korporativisme finnes det få spor av i FrP. Nasjonalisme finner man kanskje flere spor av, men ikke i nærheten av SD, som på sine nettsider definerer seg som nasjonalistiske. Partiet ligger nærmere den rene populismen på høyre fløy enn den radikale ekstremismen. Uviljen til å ta i bruk dette ordet anses av flere svenske debattanter som normalisering. Det er jeg uenig i, jeg misliker FrPs politikk på nær alle punkter, men det er ikke fascisme. Snarere tvert imot er det min vurdering at det er livsfarlig å utvanne dette begrepet i en tid der virkelige fascister er på frammarsj i Europa – Jobbik i Ungarn og Gylden Daggry i Hellas er kanskje de mest skremmende eksemplene.

Solveig Horne ble i går buet ut av Nordisk Forum, et arrangement for kvinners rettigheter. Det kan jeg godt forstå, for kvinnepolitikken til FrP er nærmest reaksjonær, og med Hornes hårreisende uttalelser om at offeret må dele skyld i voldtektsspørsmålet hadde hun ingenting der å gjøre. Men flere på sosiale medier kalte henne fascist. Det reiser spørsmålet: Om Solveig Horne er fascist – hva er da Anders Behring Breivik? Begrepsblandingen gir liten mening.

Her må jeg også få skyte inn at Behring Breivik som ”fremskrittspartist” ikke holder. Lenge før både planer om terror og som et ledd i radikaliseringen gikk Behring Breivik ut av partiet.

På direkte spørsmål om hva som gjorde Horne fascist ble Per Sandbergs uttalelser om romfolk brukt som eksempel, og hennes egne om skyld i voldtektsspørsmålet. En tilfeldig twitrer pekte på ”nyliberal økonomisk politikk”. Med mulig unntak av Sandbergs ønske om utbussing av romfolk er dette dårlig politikk – ja. Fascisme – nei.

Det ble også pekt på at partienes stemmegivning i parlamentet måtte brukes til å vurdere hvorvidt noen var fascister. Et viktig poeng i så måte er at dette er partier som utvikler seg kjapt. FrP la for eksempel fram et statsbudsjett, sitt første som regjeringsparti, der nivået av overføringsflyktninger ble opprettholdt. Ja, til og med ønsker de nå å øke antallet syriske flyktninger vi tar imot, sammen med H, KrF og V.

Sverigedemokraterna på den andre siden har fortsatt hårreisende forslag og stemmer litt hulter til bulter, men et viktig trekk med fascismen er ønske om en radikal endring av selve systemet. Den muligheten lot i så fall SD gå fra seg da de indirekte støttet koalisjonsregjeringen Alliansen ved å ikke stemme mot deres investitur i Riksdagen. Om Sverigedemokraterna allikevel er fascister kjenner jeg de for dårlig til å svare på, men mye tyder på at de nok er det. For eksempel denne episoden. Eller deres opphav fra organisasjoner som ”Bevar Sverige Svenskt” og ”Sverigepartiet”. Eller denne filmen. En kobling vi ellers i Norge kun finner hos partier som Norgespatriotene. En annen mulig kobling er Demokratene.

Den norske og den svenske debatten

Et annet særtrekk som skiller Norge og Sverige for tiden er debatten. Det er vanskelig å si hva som kom først av den polariserende tonen og Sverigedemokraternas inntog i rikspolitikken – til det er jeg for ung og har for lite oversikt, men faktum er nok at debatten er hakket kvassere i tone, patos og ordbruk i Sverige. Det viser for eksempel den utstrakte bruken av ordet ”fascisme”, uten noen videre operasjonalisering av begrepet.

Den offentlige debatten er et politisk systems drivkraft og bestemmer hva som får fokus. I Norge er debatten man med den brede penselen kan kalle toleransedebatten prega av sentripetale krefter. Partiene kryper inn mot sentrum for å okkupere rommet der, og våpnene for å komme seg dit er pragmatisme og tekniske løsninger. Innvandring i Norge handler i store medier og på Stortinget plutselig ikke lenger om vårt historiske ansvar, vår solidaritet med brødre og søstre i andre land eller det nye flerkulturelle samfunnet. Det handler om kommuneøkonomi, juridiske formuleringer og saksbehandlingstid.

I Sverige på den annen side handler debatten på den annen side så til de grader om alle de prinsipielle spørsmålene jeg har skrevet over, og mer til! Her fungerer debatten som en sentrifugal drivkraft som trykker alle partiene ut på flankene og sprer stemmene. En måte å se dette på er den relative størrelsen til de store, grå ”fang-alle-partiene” i konservativ og sosialdemokratisk drakt. I Norge er dette de to største partiene, mens de i Sverige er langt mindre, og stemmene mer jevnt fordelt. Det er partimessig en pluralisme og ikke den samme bipolariteten i vår nye, norske blokktankegang.

Toleranse er vanskelig å vurdere mellom land. En populær øvelse fra Sverige er å bruke antall flyktninger landene tar imot. Her mener jeg et resultat av de forskjellige drivkraftene kan sees i hva som skjer når partiene kommer til makten, og her skal jeg igjen trekke inn DF: Når FrP får makt over statsbudsjettet merkes nesten ingen endring, verken i debatt eller praktisk politikk. I Danmark på den andre siden har DF solgt ut nærmest alt for å få makt over innvandringspolitikken i samarbeid med Fogh Rasmussens koalisjonsregjering – hvor på de har nærmest desimert antallet overføringsflyktninger (DF var støtteparti i siste periode da regjeringen Fogh Rasmussen satt i mindretall). Sverige, som tar imot langt flere innvandrere nå (i denne saken har mindretalls-Alliansen samarbeidet inn mot sentrum) står potensielt i fare for å synke langt under Norge dersom SD skulle få makt. Det er selvfølgelig forståelig hvorfor gode antirasister i dette landet varsler fare.

FrP-koden og SD-koden

FrP var på starten av 2000-tallet farlig nær å konkurrere med Arbeiderpartiet om å være landets største parti. I regjering synker oppslutningen langt raskere enn oppslutningen til for eksempel SV. Politikken får ikke gjennomslag, og den mer radikale fløyen representert ved for eksempel Christian Tybring-Gjedde har ikke fått adgang til regjeringskontorene. Som alltid når man forsøker seg på en samtidsanalyse kan det jo vise seg å ikke stemme – at FrP i de neste 3 årene vil vise seg å være verre enn varslet – men hittil ser det ut til at kampen om opinionen ikke er tapt. Flere og flere partier klarer å snakke til den neglisjerte velgergruppen som føler eliten snur ryggen til dem.

Sverigedemokraterna, på den andre siden, vokser stadig. På andre siden av grensa er koden i langt mindre grad ”knekt”, og desperasjonen begynner å gjøre seg gjeldende. Det kan være fristende å si: Bruk mindre merkelapper og kom velgerne i møte. Med gode argumenter kan kampen vinnes. Men det kan hende dette ikke stemmer i tilfellet SD. Sverigedemokraterna er rett og slett for ulikt FrP til at vi kan Sverige kan lære noe etter sine 4 år med SD av våre 31 år med FrP.