Annonse

Skepsisens logikk

Meslinger er den farligste og mest smittsomme av de tradisjonelle barnesykdommene. Vaksineprogrammene mot meslinger har vært en suksess, millioner av menneskeliv er spart. Likevel har et betydelig antall foreldre i USA og Europa latt være å vaksinere barna sine de siste tiårene. Det er et stort paradoks, et farlig paradoks, som krever oppmerksomhet fra helsemyndigheter og politikere, men også av forskere.

Gjennombrudd og suksess

På 50- og 60-tallet kom flere store gjennombrudd i vaksineforskningen. Amerikaneren John Franklin Enders fikk Nobelprisen i medisin for verdens første vaksine mot polio i 1954. Han fortsatte å forske på meslinger, for på femtitallet tok denne sykdommen nesten dobbelt så mange liv som polio. Enders kollega Thomas C. Peebles dro til en skole der det var utbrudd av meslinger, tok blodprøver av elevene og klarte å isolere og dyrke opp viruset. I 1963 lanserte Enders og Peebles verdens første vaksine mot meslinger, og effekten skulle bli formidabel. I 1980 døde 2,6 millioner mennesker av meslinger, i 2013 var tallet sunket til vel 145 000 (som fortsatt er et høyt tall).

Vaksinens paradoks

Meslinger er en del av det kollektive minnet for oss som vokste opp på 50- og 60-tallet. Jeg husker svært godt at jeg selv var borte fra skolen en hel uke som tiåring. Dagens foreldregenerasjon har ikke disse minnene. «Vaksinens paradoks er at vaksinene er så effektive at man ikke ser sykdommene lengre, og da kan man fort glemme hvor alvorlige sykdommene er», sier overlege Margrethe Greve-Isdahl i Folkehelseinstituttet til NRK. Dette er forståelig. Men nå ser vi at de nye utbruddene i USA og Tyskland, og oppmerksomheten om disse, fører til økt motivasjon for vaksine.

Skepsisens logikk

Ansatte ved helsestasjonene forteller at noen foreldre som har vært skeptiske, nå har endret oppfatning. Dette er særs interessant sett fra et forskerståsted. Skepsis mot vaksine bør ikke avfeies som overtro og vrangvilje. Skepsis mot vaksine, og mot forskningsresultater generelt sett, kan fortone seg som rasjonelt for det enkelte individ, ikke minst fordi forskningen på ingen måte er ufeilbarlig.

I 1988 ble det lagt frem en forskningsrapport der man mente å påvise en sammenheng mellom meslingvaksine og forekomst av autisme. Rapporten er i ettertid tilbakevist og det velrennomerte medisinske tidsskriftet Lancet gikk til det uvanlige skritt å tilbakekalle den opprinnelige kontroversielle rapporten.

På tross av dette, er mange vaksineskeptikere fortsatt overbevist om at meslingvaksine kan føre til autisme. Det kan vi forstå fordi det er menneskelig å holde fast ved kunnskap som bekrefter det vi tror på. Sosialpsykologiske studier viser at når våre handlinger ikke passer med våre holdninger, så oppstår et ubehag. Da kan vi komme til å redusere betydningen av den kunnskap vi får presentert, eller benekte det vi vet. En røyker kan bagatellisere farene ved røyking dersom hun ikke greier å slutte. Vår petroleumsavhengighet gjør det enklere for oss å avvise klimaendringene, eller ikke tro at våre CO2-utslipp er en årsak. En vaksineskeptiker kan velge bort solid dokumentasjon på at meslingvaksine nesten har utryddet sykdommen og i stedet velge å stole på feilaktige rapporter som passer bedre med egne holdninger.

Sterke historier

Norsk pasientskadeerstatning har til nå utbetalt 174 millioner kroner til personer som har fått alvorlige bivirkninger etter at de ble vaksinert mot svineinfluensa i 2009 og 2010. En forskergruppe er nå nedsatt for å finne ut hvordan og hvorfor svineinfluensavaksinen fikk så uheldige bieffekter. Vi vet at vaksinen var lite utprøvd.

Det gjør selvsagt inntrykk å høre om barn og unge som har fått stekt redusert livskvalitet på grunn av narkolepsi og det er ikke til å undres over at slike historier fører til skepsis mot vaksiner. Sterke historier om venners eller naboens barn vil alltid virke sterkere på oss enn tørr statistikk som viser de positive effektene av vaksiner.

Søk ny kunnskap

Vaksineforskere og helsemyndigheter kan ta feil, men det må ikke brukes som et argument for å si at man like gjerne kan gjøre det motsatte av hva forskningen sier. Når solid forskning settes til side fordi den ikke passer inn i vårt bilde av virkeligheten, vil dette hindre oss i å finne de beste løsningene. Vi må derfor styrke forståelsen av forskningens natur. Forskning er møysommelig arbeid som drives framover gjennom å utfordre kolleger og være kritisk. Men at forskningen også tar feil, må ikke lede oss bort fra at forskning er det sterkeste kunnskapsgrunnlaget vi har. Forstår vi det, vil det i sin ytterste konsekvens kunne bidra til å redde liv ved at foreldre i Berlin, New York og Asker gjør kloke valg.

Annonse
Annonse