Annonse

Tidsskille for norsk forskning

Det har i mange år framstått som en utopi her til lands, men jeg har likevel vært en sterk tilhenger av flerårige forskningsbudsjetter. Vi har sett til Sverige som lenge har hatt fire­årige budsjettproposisjoner. Dette har gitt en helt annen forutsigbarhet enn vi har hatt i Norge. Den norske modellen har holdt fast ved årlige budsjetter, men i siste forskningsmelding foreslo Regjeringen at det skulle utarbeides en langtidsplan for forskning.

Utfordringene

Daværende kunnskapsminister, Kristin Halvorsen, med solid bakgrunn fra Finansdepartementet, så at utfordringene i høyere utdanning og forskning rett og slett led under dette budsjettregimet. I behandlingen av forskningsmeldingen våren 2013, var Høyres representanter tvilende til hele opplegget. Det var derfor stor tilfredshet da det ble klart at den nye kunnskapsministeren, Torbjørn Røe Isaksen, meldte at dette ville de følge opp.

Nå er langtidsplanen lagt fram i form av en melding til Stortinget. Hvorfor er dette så viktig? Mitt hovedargument har vært at langsiktige prioriteringer knyttet opp til forpliktende budsjettmål, vil gi politikken en ny gjennomføringskraft. Det vil også gi en forutsigbarhet som vil gi signaler til forskningsinstitusjonene og næringslivet om at det skal satses. Dette vil også kunne stimulere rekrutteringen til forskning. Talenter med forskningsambisjoner vil få trygghet for at det skal satses, og derfor tørre å velge forskning som karriere.

Forutsetningene

Forutsetningen er selvfølgelig at planen kan varsle en forpliktende opptrapping av innsatsen på prioriterte områder. Klimaforliket i 2008 viste hva man kan oppnå med en forpliktende opptrappingsplan. Da etablerte Stortinget bred enighet om å øke satsingen på miljøvennlig energi med 600 millioner de to påfølgende år. Dette mobiliserte forskningsmiljøene og bedriftene og Forskningsrådet kunne planlegge hvordan veksten best kunne anvendes.

Langtidsplanen kan gi en mer gjennomføringsdyktig forskningspolitikk ved å sette konkrete, forpliktende måltall for opptrappingen på prioriterte hovedsatsingsområder. En flerårig plan gjør det også mulig å prioritere innsatsområdene ulikt over tid.

Hva har vi så fått? Jo, vi har fått en nyskrevet versjon av de viktigste prioriteringene i norsk forskning. Regjeringen vil prioritere:

  • hav (marine og maritime næringer samt petroleum)
  • klima, miljø og miljøvennlig energi
  • fornyelse i offentlig sektor (helse, velferd, omsorg)
  • muliggjørende teknologier (ikt, bio- og nanoteknologi)
  • et innovativt, omstillingsdyktig næringsliv
  • verdensledende fagmiljøer

Dette er innsatsområder som styrker forskningssystemet, angriper de store samfunnsutfordringene og styrker bedriftenes forskningssatsing.

Har vi også fått forpliktende opptrappingsmål? Ja, vi har fått konkrete mål knyttet til vekst i nye rekrutteringsstillinger til universiteter og høgskoler. Vi har fått et forpliktende måltall på veksten i finansiering av nasjonal forskningsinfrastruktur og vi har fått et forpliktende måltall på satsingen mot EUs forskningsprogram Horisont 2020. Dette er svært bra.

Ikke fullstendig

Men noe gjenstår. Langtidsplanen har ikke etablerte opptrappingsmål for de brede tematiske prioriteringene. Dette kan komme på plass, men vil kreve et enda tettere samarbeid mellom Kunnskapsdepartementet og de øvrige departementene. Den første planen lover svært bra. Vi har grunn til å forvente at vi allerede i statsbudsjettet neste år vil få opptrappingsmål for alle prioriteringene i planen. Med det på plass vil dette være en «game-changer» i norsk forskningspolitikk.

Forpliktende

Nøkkelen til suksess er at langtidsplanen for forskning og høyere utdanning blir forpliktende nok. Selv om dette utfordrer tradisjonen om minst mulig bindinger på den årlige budsjettprosessen, kan man lykkes hvis de sentrale departementene står sammen. Historien er ikke på vår side her, men langtidsplanen kan bli den arena hvor tradisjonen med alt for liten oppmerksomhet om helheten i Regjeringens prioriteringer brytes.

Forskningsmiljøer og næringsliv bør bidra til å skape et tidsskille i norsk forskningspolitikk ved å anerkjenne verdien av den første planen, og etterspørre en versjon to som virkelig kan mobilisere forsknings-Norge slik at vi løfter oss mot de aller beste forskningsnasjonene.

Annonse
Annonse