Annonse

En seng for natta

Mange av oss jubler over at vinteren og snøen har kommet til Norge og Oslo, og dermed også skiføre.

Men ikke alle jubler. Hver kveld er det en lang kø utenfor det enkle overnattingsstedet Bymisjonen og Røde Kors har etablert i Christian Kroghs gate. De to organisasjonene har prisverdig etablert et lavterskeltilbud for å sikre at folk får et minimum av velferd: en seng å sove på om natta.

Hvis Oslo med noen grad av anstendighet fortsatt skal kunne bruke begrepet “byen med det store hjerte” må det være slik at ingen skal ufrivillig være tvunget til å sove ute, under broer, i trappeoppganger og søppelrom. Og på papiret og i festtalene er vi alle enige her. Men i virkelighetens verden er situasjonen annerledes.

Helt siden oppstarten i fjor sommer har Bymisjonen og Røde Kors sitt seng-for-natten-tilbud ikke vært stort nok.  På hverdager har de måttet avvise i snitt 20-30 personer fordi kapasiteten på tilbudet er sprengt. Det er ikke rom for dem i herberget. - I natt har jeg sovet i et søppelrom på St. Olavs plass, sa Kjell Gunnar Holten til Osloby.no forleden.

Byens bostedsløse skal gang på gang måtte oppleve at er et knapphetsgode å få dekket det helt fundamentale behov for en seng å sove i. Samtidig som det gjentas gang etter gang her i Rådhuset at ingen skal være tvunget til å sove ute, ser vi gjennom nyhetsoppslag at virkeligheten er en annen.

En dag Bymisjonen måtte avvise 16 personer merker jeg meg at sosialbyråden sier at “Oslo kommune tilbyr sosialhjelp og overnatting til alle Oslo-borgere, og at kommunen natt til mandag hadde fire ledige akutt-tilbud via sosialtjenesten.” Men det betyr jo i så fall at byråden forteller at Oslo ikke hadde akutt-overnatting å stille opp med for 12 av de 16 som Kirkens Bymisjon måtte avvise den kvelden. Men de var kanskje ikke “Oslo-borgere”? Men kan vi av den grunn være likegyldige til at medmennesker i byen vår må overnatte ute i snøen?

Først når liv og helse står i fare tilbyr kommunen, i samarbeid med Frelsesarmeen, flere overnattingsplasser. Men da skal gradestokken synke til under 10 kuldegrader. – Jeg synes det er en tøff grense og si at det humanitære og helsemessige først kommer når det blir minus ti. Jeg skulle ønske man kunne lempe på det og si at på vinteren da skal folk sove inne, sa Bymisjonens Marit Nybø til TV 2 forleden.

Dette er inhumant. Det må være behovet som bestemmer, og ikke en rigid fiksering på gradestokken. Sosialbyråden er inneforstått med at alle land har plikt til å sikre akutt, medisinsk nødhjelp for tilreisende. I følge ham skal dette være ivaretatt ved å sørge for å tilby en varm seng når temperatur og vind tilsammen gjør at kulden oppleves som ti minusgrader eller mer. Fagetaten sier man har tatt utgangspunkt i hva som kan gi frostskader og andre skader på liv og helbred. Men som andre fagfolk påpeker: helserisikoen ved å sove ute i kulden starter ikke ved en bestemt temperatur, men avgjøres av flere faktorer, som helsetilstand og klær. En del av dem som i desperasjon velger å bli i kalde Oslo for å forsøke å livnære seg, vil trolig ha helseplager fra før av.

Liv og helse er truet når man gjennom store deler av året må sove ute og bli jaget pga campingforbud. Når man over tid sover ute under slike forhold tærer det i betydelig grad på den allmenne helsetilstand og immunforsvaret, og man er derfor mer sårbar.

Samtidig blir jo dette litt spesielt etter at flertallet i Oslo bystyre i fjor vedtok et forbud mot å sove utenbys i Oslo sentrum: "I offentlige parker, grøntarealer, friområder, på veier eller plasser i tettbebygd strøk er overnatting, camping, telting eller lignende forbudt, uten særskilt tillatelse fra kommunal myndighet." Om politiet derfor nå skal følge opp politivedtektene må flere av byens bostedsløse puttes i kasjotten, dersom de ikke etterkommer politiets pålegg om å fjerne seg, og ikke betaler boten. Paradoksalt nok kan de gjennom dette få en seng å sove i, i Oslo fengsel.

Så skal ikke jeg ta opp igjen debatten vi har hatt om forbudet mot å sove utendørs. Men det kan hende at den type regulering kan fungere, når nøden er møtt: Og jeg skal sitere et resonnement fra Kirkens Bymisjon om akkurat det:

“Kirkens Bymisjon mener at når det er etablert et enkelt, permanent overnattingstilbud for fattige tilreisende, som er åpent hver dag, og som ikke styres av gradestokken, da kan det være mulig å si at overnatting for eksempel i parker ikke er tillatt. Da kan det håndheves av politiet, fordi de vil ha et sted å henvise til. Og ikke måtte gjøre folk til lovbrytere fordi de ikke har et sted å sove. Eller stelle seg.

For de grunnleggende sanitære behovene må også dekkes. Det er ikke vanskelig å forstå både irritasjon og forferdelse over etterlatenskaper i parker og ved paviljonger. Men det må løses på anna vis enn med skilt om alt som er forbudt. Dagens tilbud om suppe, dusj og klesskift hos Frelsesarmeen tre ettermiddager i uka, har endra den sanitære situasjonen betraktelig, men folk har behov for toalett hver dag. Og å kunne lage mat hver dag. På en skikkelig måte.”

For meg handler dette primært om helt grunnleggende humanitet, menneskeverd og nestekjærlighet. Hvordan vi ivaretar våre medmennesker. Og når liv og helse står på spill spør vi selvsagt ikke etter bostedsbevis. Da stiller vi opp uansett om de er folkeregistrert annet sted i Norge eller ikke har norsk pass. Norske rusavhengige er ikke er så flink til å håndtere A4-samfunnets krav til å holde orden i papirene, som å melde flytting til folkeregisteret, selv om de reelt har bodd i Oslo både 10 og 20 år. De skal allikevel få hjelp når de oppsøker Legevakta for å få rekvisisjon til en seng for natta.

Men dette har selvsagt også en juridisk side:

Norge har et folkerettslig ansvar for å forebygge at mennesker ikke fryser eller sulter i hjel når de oppholder seg i Norge. Dette følger av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som Norge har ratifisert, gjort til norsk lov og gitt forrang over annen lov, jfr. menneskerettighetsloven § 2 og 3. Og her svært mange av oss velter oss i vår overflod kan det også være grunn til å minne om FNs menneskerettighetserklæring, artikkel 25: om blant annet retten til bolig.

Og ikke minst: Oslo kommune har forpliktelser etter lov om sosiale tjenester i NAV § 27, som pålegger kommunene å finne midlertidig botilbud for dem som ikke klarer det selv.

Så er det selvsagt slik at akuttovernatting må være midlertidig.  Løsningen er jo ikke at bostedsløse dag etter dag, uke etter uke, må ta til takke med bare en akuttseng å sove på. Oslo kommune disponerer i dag 193 korttidsplasser, og 49 akuttplasser.  Og, ja, det har vært 5-7 ledige akuttplasser på Ila hybelhus de siste ukene. Men det er god grunn til at de fleste skyr dette stedet som pesten, og heller sover ute. Og de 30 – 40 som Bymisjonen avviser nå hver eneste kveld, og som mangler en seng å sove på, vil jo aldri slippe til på Ila.

På korttidsplass kan man bo i inntil 3 måneder. Men problemet er jo at de samme mennesker i stor utstrekning bare flytter mellom de forskjellige korttidsplassene, i en evig runddans. De trenger varige løsninger.  Byen har betydelig underdekning av tilrettelagte boliger med oppfølging. Og her er det boligene som må tilrettelegges brukeren, ikke omvendt.

For å omskrive en uttalelse fra advokat Geir Lippestad: Hvis det ikke hadde vært for organisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, hadde folk frosset og sultet i hjel i dette landet, og da kunne vi ikke ha snakket om menneskeverd på samme måte som vi gjør i dag. Hvis avisoverskriften hadde vært: 10 bostedsløse døde under ei bru på Grønland, hva skulle vi sagt til barna våre? «Jo, vi visste de var der, men vi gjorde ikke noe»?

Jeg foreslo for bystyret følgende vedtak: "Bystyret ber byrådet sikre at kommunen til enhver tid har tilstrekkelig med midlertidige overnattingsplasser, slik at ingen bostedsløse må henvises til å sove ute." Men bystyreflertallet Ap, Høyre, Venstre, Fr.P og Kristelig Folkeparti sviktet. Kun SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne støttet forslaget.

Annonse
Annonse