Annonse

Israel: Full adgang til å fatte kommunale boikottvedtak

I den senere tid har flere kommunestyrer behandlet forslag om boikott av israelske varer. I Oslo har dette også vært behandlet i bydelsutvalg, som bydelsutvalget i bydel Grorud som med Ap, SV, Rødt og en uavhengiges stemme blant annet vedtok «å oppfordre bydelens administrasjon og tjenestesteder til å unngå innkjøp av varer produsert i Israel og i de israelskokkuperte bosettingene i Palestina.»

Byrådet har bragt vedtaket inn for bystyret, og anbefalt at bystyret vedtar at bydelsutvalgets vedtok er ugyldig. Selv om denne behandlingen er relatert til Oslo kan det fro folkevalgte i andre kommuner og fylkesting være nyttig med en gjennomgang av problemstillingen.

I Oslo kommunens anskaffelsesstrategi er det slått fast at virksomhetene skal ha lokale tiltaksplaner som et verktøy i virksomhetenes arbeid med anskaffelser. Og det heter i den sammenheng: "For å sikre kontinuerlig fokus på juridisk korrekte, formålseffektive, kostnadseffektive og samfunnsansvarlige anskaffelser, gjennomført i henhold til gjeldende regelverk, skal alle virksomheter årlig utarbeide lokale tiltaksplaner. De lokale tiltaksplanene skal også brukes som et rapporteringsverktøy forvirksomhetene." Bydelsutvalgets vedtak må sees på som et innspill i denne sammenheng, jfr. også at etter reglementet har bydelsutvalget «ansvar for å føre tilsyn med bydelens virksomhet.»

Oslo kommune har i sin anskaffelsesstrategi presisert at det skal vektlegges et samfunnsansvar. Som det heter i en byrådssak: "Prinsippene i FNs Global Compact om menneskerettigheter, arbeidslivsstandarder, miljøhensyn og antikorrupsjonsarbeid er viktige i denne sammenheng. Disse går ut på at bedriftene skal støtte og respektere de internasjonale menneskerettighetene og sentrale arbeidstakerrettigheter, fremme miljøansvar og motarbeide korrupsjon. Prinsippene er basert på FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene, ILOs kjernekonvensjoner, Rio-prinsippene om miljø og utvikling og FN-konvensjonen mot korrupsjon."

I reglement for bydelsutvalgene heter det at «bydelsutvalget haransvar for å føre tilsyn med bydelens virksomhet.» Dette gjelder selvsagt også tilsyn med at bydelsforvaltningen forholder seg til anskaffelsesstrategien, - også når det gjelder forutsetning om samfunnsansvar. Eller som heter i FNs Global Compacts prinsipp nr. 2: virksomhetene må "påse at de ikke medvirker til brudd på menneskerettighetene."

Bydelsutvalg må derfor vurdere om "kjøp av varer produsert i Israel og i de israelsk-okkuperte bosettingene i Palestina" vil bryte med FNs Global Compact, menneskerettighetserklæringen eller ILOs kjernekonvensjoner.

Det er da grunn til å minne om at bosettingene er ulovlige og i strid med folkeretten. Bosetningene er i strid med 4. Genèvekonvensjonenes artikkel 47, som forbyr anneksjon av okkupert område. Dessuten er de i strid med artikkel 49 som dels forbyr tvangsflytting av innbyggere i okkupert område, og dels forbyr okkupasjonsmakten å overføre sin egen sivilbefolkning til det okkuperte området. Derimot tillater den okkupasjonsmakten midlertidig å ta privateid jord og bygninger i besittelse til militære formål.

Bosetningene er også i strid med Haagkonvensjonen, som forbyr okkupasjonsmakten å iverksette permanente forandringer i det okkuperte området, med mindre de skyldes militære hensyn, eller det skjer til fordel for den lokale befolkningen.

Men i både Genèvekonvensjonenes og Haagkonvensjonen forutsettes det at militær okkupasjon er midlertidig og at okkupasjonsmakten kun midlertidig står for administrasjonen av områdene. På tidspunktet da konvensjonene ble skrevet hadde man ikke forestilt seg en situasjon der okkupasjonen varer i 45 år, slik tilfellet er i de palestinske områdene.

I sikkerhetsrådsresolusjon 465.7 (1980), ber FN om at stater avholder seg fra å gi Israel noen form for assistanse som kan brukes i forbindelse med bosettinger i okkuperte områder.

Byrådet innstiller til bystyret på at følgende del av bydelsutvalgets vedtak anses ugyldig: «I denne situasjonen vil bydelsutvalget oppfordre bydelens administrasjon og tjenestesteder til å unngå innkjøp av varer produsert i Israel og de israelskokkuperte bosettingene i Palestina.»

Byrådet og bystyreflertallet kan være saklig uenig med bydelsutvalget om hva som er menneskerettighetsbrudd og dermed i strid med den vedtatte anskaffelsespolitikk. Det blir imidlertid klart uriktig å hevde at bydelsutvalg Grorud her har vedtatt noe som det ligger "utenfor bydelsutvalgets fullmakt til å vedta, da dette er en sak av utenrikspolitisk karakter og anket saken inn for bystyret med henvisning til bydelsreglementet § 5-3 nr. 1".

Tilsyn med bydelsforvaltningens praktisering av anskaffelsesregelverket ligger innenfor et av bydelsutvalgets hovedoppgaver.

Jussprofessor Peter Th. Ørebech har i tidsskriftet "Kritisk juss", årgang 2006, side 318 - 341 en omfattende artikkel under overskriften "Er Utenriksdepartementets innvendinger mot kommunal boikott av israelske varer holdbare? Frihandelsavtalen mellom EFTA-landene og Israel og WTO-avtalen om offentlige innkjøp". Artikkelen konkluderer entydig med at Utenriksdepartementets innvendinger ikke er holdbare.

Det er grunn til å sitere fra Ørbechs konklusjon:

"Norge er forpliktet til å likestille israelske og norske leverandører ved offentlige innkjøp. Fylkeskommunen kan ikke treffe avgjørelser om handelsboikott, verken for Norge eller for fylket. Denne forpliktelse ekskluderer ikke kommunene fra å treffe vedtak - innenfor rammen av privatautonomien - om hvilke varer de ønsker å forbruke. Fordi det ikke er tale om gjensidig ekskluderende vedtak, er det ingen motstrid mellom et statlig fravær av boikott av israelske varer i Norge generelt og at Sør-Trøndelag fylke ikke vil kjøpe inn israelske varer til sitt daglige forbruk. Mens det første primært er en handelsboikott, er det sistnevnte forbrukerboikott.

Forøvrig merker jeg meg jo at statsministeren i media de siste dager har vært tydelig på at Norge selvsagt respekterer og følger, menneskerettighetene.

Som en kar sa:Dette er ikke utenrikspolitikk. Det er bydelsvis oppfølging av kommunens vedtatte anskaffelsesstrategi, som er etisk forankret og som alle kommunens etater og bydeler er forpliktet til å følge. I en globalisert verden kan man ikke oppheve den etiske forankringen fordi leverandøren befinner seg i utlandet. Da blir etikken et verdiløst fikenblad man skjuler seg bak.

Annonse
Annonse