Annonse

En krigshelt er gått bort

I 1967 nådde hans panserstyrker Suezkanalen, og under Yom Kipur-krigen i 1973 krysset de styrkene Sharon ledet Suezkanalen og omringet dermed de egyptiske styrkene i Sinai. Det avgjorde krigen til Israels fordel.

Mest omstridt er nok Ariel Sharon for hans regjerings beslutning om å trekke Israel helt ut av Gazastripen. De israelske bosetterne måtte fjernes fra sine hjem med makt, og de araberne som overtok området har siden brukt det til å sende raketter mot Israel. Fra Sharons side var tilbaketrekkingen ment som en gest til palestinerne og et håp om at det ville bidra til å skape fred i de sørlige områdene, og et godt klima for fremtidige fredsforhandlinger. Ariel Sharon hadde åpenbart for god tro på palestinernes fredsvilje. Men det var utvilsomt godt ment.

Venstresiden i Norge pleier ofte å gi Sharon ansvaret for de kristne falangistenes massakre av palestinere i to flyktningeleirer i Libanon i 1982. Israel okkuperte på den tiden deler av Libanon etter at Hitzbollah i flere år hadde sendt raketter mot de nordlige områdene i Israel, og var alliert med de kristne libaneserne.

Den israelske hæren ga falangistene tillatelse til å gå inn i leirene som ble bevoktet av israelske soldater, for å ta ut PLO-terrorister. I stedet begynte de kristne soldatene å skyte sivile. En undersøkelseskommisjon som ble nedsatt av israelerne konkluderte med at verken den israelske hæren eller den israelske forsvarsministeren, som den gangen var Ariel Sharon, hadde noe reelt ansvar for massakrene. De hadde ikke gitt tillatelse til at de skulle finne sted, og de visste ikke om hva som skjedde i leirene før det var for sent.

Men forsvarsminister Sharon ble gitt et formelt parlamentarisk ansvar, og måtte gå av som forsvarsminister. Siden kom han sterkt tilbake som landets statsminister.

Annonse
Annonse