Annonse

IOC-kulturen, NIF og sørgebåndsaken i OL

IOC ga langrennsjentene reprimande for å stille med sørgebånd i OL – med henvisning til regler. Dette var unødvendig – de burde heller ut fra IOCs eget verdigrunnlag støtte en slik omsorgshandling. Det de gjør stadfester dessverre det som er IOCs største problem: IOCs egen kultur. De er sin egen største fiende. Trolig er det også nådestøtet for eventuelt OL i Oslo!

Den internasjonale olympiske komitéen (IOC) har gitt det norske landslaget en reprimande etter at de norske langrennsjentene stilte med sørgebånd i den først skikonkurransen i OL.

Ifølge IOCs regler skal ingen form for publisitet eller propaganda, kommersiell eller annet, vises på en person, på sportsklær, tilbehør – eller mer generelt på noen som helst form for klesplagg eller utstyr av alle slag som blir brukt av en utøver eller andre deltakere i OL.

I ettertid har det kommet mange sterke meninger både for og imot det som ble gjort. Men hva er det vi dømmer ut fra? Jeg mener at IOCs adferd i sørgebåndsaken faktisk også kan tolkes som brudd på IOCs egne verdier og etiske regelverk.

IOCs grunnlag for en vurdering og evaluering av det som ble gjort av de norske jentene har minst tre aspekter:

  • IOCs verdigrunnlag («core values» og «code of ethics»)
  • IOCs utformede regler
  • IOCs gjeldende kultur

I tillegg har IOC en etikkomite, The Ethics Commission, som kunne bistått IOC med etikkfaglige råd om hvordan regler og kultur skal tolkes.

IOCs verdigrunnlag

Det som ofte er minst påaktet når man diskuterer etisk handling, kan sies å være uttrykk en aktiv, positiv holdning: sympati, empati og omsorg for medmennesker. Det er liksom lettere å lage regler for det man ikke skal gjøre (Du skal ikke drepe, du skal ikke ha reklame på drakten, osv.). De positive etiske aspektene er ikke ivaretatt godt nok verken i IOCs verdigrunnlag eller i dets etiske retningslinjer. Det nærmeste jeg kommer empati og omsorg ved å se på IOCs kjerneverdier er begrepene «excellence», «friendship» og «respect». Sistnevnte inneholder kanskje mest av verdiuttrykket og de aktivt positive verdiene jeg savner.

I IOCs “Code of ethics” synes det nærmeste her å være positive ord som ”dignity” (verdighet) og ”integrity” (integritet). De burde kunne brukes mer!

Regelverket og tolkninger

Men så er det hvordan vi bruker reglene. Regler er hjelpemidler for oss. Det er en- eller få-dimensjonale formuleringer av gode og flerdimensjonale intensjoner som ligger bak. Men for at reglene skal være enkle å bruke blir det fort en forenkling som nærmer seg en banalisering av virkeligheten og de intensjoner som ligger bak. En forenkling som gjør at de ikke kan brukes i alle situasjoner. For eksempel som her.

Det er spesielt to aspekter som blir viktige mht regler: Det er den direkte ordlyden i reglene, og det er tolkningen av reglene. Den sentrale regelformuleringen her hos IOC om hva utøverne får lov til synes å være «ingen form for publisitet eller propaganda», men må det tolkes slik at utrykk for sympati og medfølelse med andre nærstående medmennesker er forbudt? Nei!

Saken ble behandlet for raskt. IOC gikk straks ut med reprimande til Norge og betegnet det jentene gjorde for «upassende». Ja, det går an å tolke det slik. Idrettshistoriker Tom A. Schanke mente for eksempel også det samme. Og vårt norske IOC-medlem Heiberg støttet først fordømmelsen i sin rolle som IOC-medlem. Men litt i ettertid, når han hadde fått tenkt seg mer om og kanskje snakket med andre norske idrettstillitsvalgte, er han enig i at markeringen kunne tolkes annerledes. Han har til og med dypt beklaget IOCs første reaksjon og understreket at dette ville bli tatt opp i etterkant. Her bør Heiberg få støtte fra norsk idrettsbevegelse, og jeg mener altså det kan tolkes slik også ut fra IOCs verdigrunnlag.

Hvor er etikkomiteen?

IOC kan faktisk få hjelp til tolkning i slike saker fra «The Ethics Commission». En IOC-leder med klokskap burde i en slik sak benyttet sitt fagorgan og tatt en rask sondering med sentrale medlemmer i deres etiske komité. Da forutsetter jeg selvfølgelig at dette er en aktiv og kompetent etikkomité som ikke bare er oppnevnt for syns skyld, men når jeg ser bilde av komiteen blir jeg litt usikker: 8 gamle menn og én ungdom – utøver-representanten …

Når noen utøvere går med et diskret sørgebånd for å vise empati og omsorg for en av sine lagvenninner som har det vanskelig med dødsfall i nær familie, så mener jeg vi i tråd med allmennmoralen i norsk idrett plikter å støtte en slik markering. Fra IOCs verdigrunnlag har vi veiledning for lederadfred: Med verdighet og respekt skal IOC-ledere med integritet gå foran i å støtte en slik diskret handling. Norske idrettsledere (i NIF) skal gjøre det samme.

IOC-kulturen

Kulturen er det tredje styrende aspektet for hva som oppfattes som rett handling og riktig adferd. Med IOC-kulturen mener jeg litt enkelt sagt vaner i IOC og det som ligger i uttrykket «slik gjør vi det i IOC». Mer utdypet kan IOC-kulturen forstås som det organisasjonens organer og enkeltpersoner har til felles av verdier, virkelighetsoppfatninger, normer og regler, og som styrer mye av det IOC mener og gjør.

Her ligger trolig IOCs hovedproblem – det som gjør at land etter land takker nei til OL og som er en hovedbegrunnelse for svært mange til å gå imot et nytt OL i Norge.

Har vi hørt noe liknende før om kultur? «Det som var galt … i hovedsak var knyttet til holdninger, kultur og lederskap …» (Gjørv-kommisjonen om utfordringene i politiet med utgangspunkt i 22. juli.)

IOCs kultur og omdømme kan dessverre litt karikert karakteriseres som et autoritært og udemokratisk gammelmannsvelde som lever i luksus på idrettsarrangementer, som lager regler som verner dem selv og deres monopol på et av verdens største og mest lønnsomme idrettsarrangementer. Det er en kultur med mange lik i lasten – korrupte medlemmer som lar seg kjøpe. De mangler organer og evne til demokratisk diskusjon og problematisering av egen virksomhet som kunne bidratt til modernisering av IOC. Deres kultur bryter helt med den norske idrettskulturen. Det er en kultur vi ikke vil ha, og som må endres. Men det vil dessverre ta tid.

Lederne i både IOC og NIF må gå foran i denne nødvendige endringsprosessen!

 

Jørn Bue Olsen er også tidligere leder av Asker Idrettsråd, har hatt mange tillitsverv i norsk idrett og er tidligere aktiv i mange idrettsgrener.

Annonse
Annonse