Samfunnsstyring: Regjeringens flyktningeøkonomi og staten

Publisert: 26. november 2015 kl 15.48
Oppdatert: 26. november 2015 kl 15.48

Flyktningeøkonomien endrer norsk statsoppfatning. Staten betaler, vokser og blir garantist for de kanskje etter hvert bortimot hundre tusen asylsøkerne som skal bosettes men også sysselsettes.

Vår blå regjering fører for tiden en politikk basert på en stor ideologisk motsigelse. Dens retorikk kretser om en politikk for mindre stat og statlig innblanding, og mer privatisering av offentlige velferdsordninger som de mener vil fremme økt effektivitet og sparing for det offentlige. På den andre siden vokser statsbudsjettet årlig mer enn noensinne, med voksende uttak fra Oljefondet for å dekke de samlede utgiftene. Dette innebærer en stat i vekst og økte statlige intervensjoner.

Det er et paradoks som mange ikke riktig forstår. Regjeringen klamrer seg til klassiske ny­liberale økonomiske teorier basert på antistat og markedets fortreffelig­het, men teoriene forklarer ikke det som skjer og viser heller ingen vei framover. Dette er svært tydelig i flyktningeøkonomien med statlig finansiering og bruk av private ­selskap for kortsiktige kriseløsninger.

Den norske regjeringen privatiserer i liten grad direkte velferdstjenester, for slik å eksponere dem for markedet. Det skjer i stor skala indirekte ved bruk av anbudsinstituttet ved offentlige innkjøp. Typiske velferdssektorer hvor privatisering ved anbud er i gang i omfattende grad, er innen sykehus, omsorg og pleie i sykehjem og hjemme, innen skole og barnehager. Nå gjøres også flyktningmottak og integrering til en del av det samme. Dette systemet koster staten store penger som går til de private selskapene som vinner anbudsrundene og oppnår kontrakt.

Forskning viser at anbud fordyrer virksomheten i stedet for at offentlige institusjoner utfører den selv. De private selskapene blir velferdsprofitører, slik som for eksempel selskapet Hero Norge AS, med tendenser til monopolmakt, er det. Selskaper bestemmer i stor grad prisen selv på de tjenester de tilbyr og den er høy. I Norge bor hver tredje asylsøker på Hero-mottak. Når Hero Norge AS først har vunnet anbudet på en asylsøker, kan de ha stor kontroll over hans eller hennes videre livsløp gjennom tolketjenester, kursing og arbeidsformidling til andre egne virksomheter i Adolfsen-gruppen (eier) med utgangspunkt i hotellkjeden Norlandia. Dermed styrer et kommersielt konsern velferdsstatens integreringspolitikk i egen regi mens staten betaler dyrt.

Staten blir ikke mindre av dette. Den betaler, men fraskriver seg ansvar. Staten trekker seg unna men vokser i kraft av ­budsjetter, regulering og finansiering.

Ikke bare på flyktningeområdet, men generelt gjelder at staten kjøper mer og betaler mer for tjenestene gjennom bevilgninger og tilskuddsordninger. Gjennom kompliserte selskapsstrukturer, multinasjonal organisering og transaksjoner mellom selskap og datterselskap blir formue og profitt skjult og unndratt skatt i Norge. Det dreier seg om store milliardbeløp som går til eierne, men som går tapt for staten. Staten betaler, staten vokser; paradokset lever. Ideologi og virkelighet stemmer ikke.

Det finnes en teori som gir en forklaring på den paradoksale statsoppfatningen. Den omtales som ny-keynesianisme. Mellomkrigstiden i Europa og Norge var preget av skjev sosioøkonomisk fordeling, og en svak stat. Den velkjente store depresjonen inntraff så fra 1929, med en ­eksplosjon i arbeidsledighet. Som vi i dag spør hvordan få sysselsatt de mange flyktningene med opphold, var spørsmålet da hvordan få de store hundretusener, millioner, arbeidsløse sysselsatt?

Dette spørsmålet fikk økonomen John Maynard Keynes til å skrive «The General Theory of Employment, Interest and Money» utgitt i 1936. Teorien ble rådende etter annen verdenskrig. Teorien forutsatte en stor stat med ressurser til å intervenere i makroøkonomien for å sikre effektiv etterspørsel og fordeling, for slik å skape vekst og arbeidsplasser både i offentlig og privat sektor, uten bruk av markedet men ved politikk. Gjennom 1980-tallet og framover tapte keynesianismen kraft og klassisk nyliberal teori overtok med fokus på å minske statens handlerom gjennom privatisering ved å eksponere velferdsstatens offentlig tjenester for markedet ved anbud. Det kalles New Public Management (NPM) og var begrunnet i ønsket om mer effektivitet og mindre stat.

Det ble mer stat. For så kom finanskrisen i 2007/8 og statlige inngrep ble nødvendig både i USA og Europa. Nå er flyktningkrisen der med samme behov. Ny-keynesianerne ser positivt på en stor og intervenerende stat men forklarer de negative følgende av samtidig privatisering. Med privatisering gjennom anbudssystemet er det de store og mektige selskapene som vinner kontraktene, reell markedskonkurranse blir borte, og det danner seg monopolmakt. Med monopolmakt blir konkurransedyktig prissetting med race-to-the bottom en illusjon.

Selskaper i en monopolsituasjon overpriser de tjenestene de yter staten, slik vi i dag ser skjer i norsk flyktningeøkonomi. Statens budsjetter vokser, for utgiftssiden er ute av kontroll. Statsapparatet må reorganiseres for langt mer institusjonell egen produksjon av tjenester og jobbskaping, sier teorien. 

«Dermed styrer et kommersielt konsern velferdsstatens integreringspolitikk i egen regi mens staten betaler dyrt.» 

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk, Høyskolen i Lillehammer.