Annonse

Sosialdemokrati – en ny teori

I Canada vant Det liberale partiet, med Justin Trudeau som leder, valget til nytt parlament, og satte dermed en sluttstrek for ni år med konservativ regjering. De vant på et såkalt ny-keynesiansk program med mer stat og slutt på innstrammingspolitikken.

I sin første TV-sendte duell ga Hillary Clinton, som ønsker å bli demokratenes kandidat til USAs neste president, uttrykk for at hun ønsket å dreie sin politikk mot det som kalles den politiske venstresiden og mer statlig involvering i styringen av økonomien.

I Storbritannia ser vi at det samme skjer representert med arbeiderpartiet (Labour Party) i opposisjon. Valget av sosialisten Jeremy Corbyn som partiets leder viser en venstredreining.

I Spania, Portugal, Italia og Hellas viser meningsmålinger den samme dreiningen.

Det norske Arbeiderpartiet (Ap) følger foreløpig ikke med denne politiske vendingen men søker fortsatt støtte i det høyreliberale politiske sentrum for makt ved Stortingsvalget 2017. Grunnene til dette er flere, men én grunn er at Ap fortsatt mangler et grunnleggende alternativ til nyliberalismens klassisk økonomisk teori og politikk. Den rødgrønne byregjeringens program for utviklingen Oslo tyder på en vending.

Mot den nyliberale teorien og politikken står i dag en teori og politikktilnærming som omtales som ny-keynesiansk. For sosialdemokratiske Ap kan denne politikktilnærmingen bli dets framtid. Ny-keynesianismen, med utgangspunkt i klassisk keynesiansk teori, understreker behovet for statlige intervensjoner når arbeidsledigheten øker og depresjon inntrer nasjonalt og internasjonalt.

Mens den klassiske keynesianismen er designet for nasjonal politikk er ny-keynesianismen i tillegg innrettet på internasjonale krisetiltak, for eksempel tiltak i regi av EU.

De to amerikanske nobelprisvinnerne i økonomi, Joseph Stiglitz og Paul Krugman, er vår tids meste kjente eksponenter for den såkalte ny-keynesianske makroøkonomiske teorien med dens politiske avledninger. Disse to økonomen representerer faglig prestisje på et høyt nivå, de leses og refereres til, men kjemper motstrøms mot nyliberalismen, og har så langt blitt avvist av dem med politisk makt i Europa – og i Norge. De argumenterer for statlige strakstiltak mot stagnasjon og økende arbeidsledighet, ikke usikre langsiktige tiltak som skattekutt og lave renter.

Ser vi de to økonomene under ett internasjonalt, er de i dag i ferd med å innta den samme sentrale rollen som økonomen John Maynard Keynes spilte i mellomkrigsårene, og som skapte teorigrunnlaget for en politisk vei ut av den dype internasjonale økonomiske depresjonen. Hans teorier ble fanget opp av europeiske sosialdemokratier, slik som det norske Arbeiderpartiet, og realisert som vellykket politikk de første tiårene etter andre verdenskrig. Politikken bygget på en aktiv stat, på statlige institusjonelle og økonomiske intervensjoner, sosial utjevning og økte offentlige utgifter. For Keynes var dette nødvendig i en kapitalistisk økonomi i krise for å gjenopprette og bevare en aggregert effektiv etterspørsel og kjøpekraft med full sysselsetting som mål. Slik kunne både arbeidsledighet og inflasjon etableres på et lavt og stabilt nivå. Utbyggingen av den norske keynesianske velferdsstaten i etterkrigsårene med universelle rettigheter, politisk ledet av sosialdemokratiet, ble et viktig element i politikken for å opprettholde stabil effektiv etterspørsel i samfunnsøkonomien. Samtidig som sosialdemokratiet kunne realisere sine ideer om sosial og økonomisk utjevning og rettferdighet.

Keynes med sine teorier ble i begynnelsen lite påaktet, dette fordi han brøt med klassisk liberal økonomisk teori og innstrammingspolitikk i krisetider. I vår tid hersker også innstrammings- og privatiseringspolitikken som svar på finanskrise og eurokrise. Mest tydelig ser vi utslag av denne innstramnings- og privatiserings politikken som EU pålegger kriserammede Hellas og andre middelhavsland. I Norge presser konsekvensene av lave olje- og gasspriser og økende arbeidsledighet i samme retning; offentlig innstramning, skattekutt og privatisering. Ny-klassiske økonomer forteller dem at dette er veien å gå.

De praktiske reformene som logisk følger av ny-keynesianske ideer og teorier har til dels drastiske konsekvenser i et nyliberal perspektiv. Det ville bety avvikling av privatiseringsprogram og tilbakeføring av privatisert fysisk infrastruktur som jernbane, vann, telekommunikasjon, og sosial infrastruktur som barnehager, skole, omsorgstjenester til staten som eier og operatør. Det vil bety omfattende regulering av finansnæringen, skattereformer og økonomiske overføringer med sikte på sosial utjevning for økt kjøpekraft og rettferdighet, og til sist med kraftig økning i offentlige utgifter som konsekvens.

Den primære uenigheten mellom ny-klassiske og ny-keynesianske økonomer som Stiglitz og Krugman står for, er hvor hurtig pris og inntekt (kjøpekraft) justerer seg i markedet. De ny-klassiske økonomene forutsetter at dette skjer på en fleksibel måte, at tilbud og etterspørsel balanserer seg av seg selv (usynlig hand) og uten at arbeidsledighet og inflasjon oppstår. Ny-keynesianske økonomer avviser dette, og hevder at markedet alene ikke makter å oppnå denne balansen og at statlige intervensjoner og reguleringer må politisk til for å sikre kjøpekraft og effektiv etterspørsel. Sviktende kjøpekraft, skapt av arbeidsledighet og nedsatt kjøpekraft, fører til mer ledighet. Det oppstår en negativ nedadgående spiral, slik som i Norge i dag med en hurtig voksende arbeidsløshet. I Eurosonen ser vi sviktende investeringer, høy arbeidsledighet og sosial nød i kjølvannet av EUs politikk

I Norge passer ny-keynesiansk politikk sosialdemokratiet, deres retorikk og ideologi. Men det blir ikke lett å argumentere bort den nyliberale ortodoksien. 

Noralv Veggeland er professor i offentlig politikk, Høyskolen I Lillehammer.

«I Norge passer ny-keynesiansk politikk sosialdemokratiet, deres retorikk og ideolog.» 

 

Annonse
Annonse