Annonse

Tradisjonelle fagforeninger utfordres

– Vi har brukt streikene til å rekruttere, sier Stefan Winter til Mandag Morgen. Han er sjef for Kristelig Fagforening (Krifa), Norges første – og foreløpig eneste – såkalte «gule fagforening». I Danmark er søsterorganisasjonen landets femte største fagforening og den største av de som dansk presse pleier å omtale som gule fagforeninger. Fellestrekket er at de har lave kontingenter og mangler tillitsmannsapparat. Dessuten er de ofte skeptiske, motstandere eller ute av stand til å bruke streik i arbeidskonflikt. De tyr i stedet til medlemsrådgivning, juridisk veiledning og lokale lønnsforhandlinger (se tekstboks). 

I Norge har avleggeren av den danske gule fagforeningen foreløpig hatt betinget suksess, men leder Winther håper streikene i offentlig sektor og blant transportarbeiderne vil gi dem drahjelp. Hans organisasjon er nemlig imot bruk av streik, og de organiserer arbeidstakere individuelt, ikke kollektivt. Alle yrker er velkomne, og alle arbeidsplasser. 

– Vi merker større pågang nå i forbindelse med streiken enn ellers. Nylig var jeg ute hos noen som er med i Transportarbeiderforbundet, og som var tatt ut i streik mot sin vilje. Alle elleve ønsket å melde overgang til oss som ikke streiker, men siden det ikke er lov å skifte fagforening under en streik, må de vente til konflikten er over, forklarer Winther til Mandag Morgen.

Likevel er ikke norske Krifa kommet over tusen medlemmer, selv etter tre år i Norge. 

Ikke kollektive avtaler

Sosiologiprofessor Søren Kaj Andersen ved arbeidslivsforskningssenteret Faos på Universitetet i København bekrefter overfor Mandag Morgen at de gule har vokst i Danmark og at dansk LO har skrumpet.

– De siste ti årene har den tradisjonelle fagbevegelsen i Danmark fått en tydelig konkurrent, sier han. 

– Av Danmarks arbeidsstyrke er 70 prosent organisert. 60 prosent av hele arbeidsstyrken søker til de tradisjonelle foreningene, sier Andersen. Han forklarer mye av «de gules» vekst blant annet med mange arbeidstakeres politiske skepsis til dansk LOs forbindelse med sosialdemokratene og venstresiden. Men like viktig er en lavere medlemskontingent.

– Prisen er mye lavere i de nye fagforeningene enn de tradisjonelle. Forklaringen på det er at LO har et maskineri for å lage kollektive avtaler som koster. De billige fagforeningene er ikke en del av forhandlingsapparatet, men de bruker jo også de samme avtalene som de ikke forhandler frem, så på mange måter er de gratispassasjerer i systemet, sier den danske forskeren til Mandag Morgen.

Streikemotvilje, derimot, tror han ikke betyr mye for veksten. 

– Den danske fagbevegelsen er uansett ikke kjent for å være aggressiv på streiker, sier han.

Færre industriarbeidere

Andersen tror fallet i Danmarks organisasjongsgrad fra 75 til rundt 70 prosent de senere år skyldes ikke bare at medlemmene svikter organisasjonene, men også dynamikken mellom sektorer.

– Sektorer der den tradisjonelle fagbevegelsen har vært sterk, som industrien, har mistet flest sysselsatte, mens det blir flere og flere i servicefag og kunnskapsyrker, sier han.

Det samme har skjedd i Norge påpeker Camilla Tepfers i analysebyrået inFuture, som står bak rapporten «Fremtidens arbeidsliv» med en trendanalyse av 136 forskjellige trender i arbeidslivet.

– Det har vært en generell nedgang i organisasjonsgraden fra 1980-tallet til 2000-tallet, og en del av dette skyldes naturlig nedgang fordi sektorene med høyest organiseringsgrad har opplevd store nedbemanninger. Det er rett og slett færre industriarbeidere enn før, sier hun.

Men i tillegg er det andre trender som taler mot de tradisjonelle fagforeningene, blant annet økende interesse for lokal lønnsdannelse, påpeker hun.

– Internasjonal konkurranse og globalisering legger press på den norske modellen. Vi får en utvikling der skillet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker får mindre betydning, mens den interne lagånden blir viktigere, på arbeidsplassnivå eller regionsnivå, sier Tepfers.

– Selv om det til nå har lønnet seg med organisering på kollektive prinsipper, for eksempel som at alle som jobber på en gitt arbeidsplass eller har en gitt utdanning hører sammen i samme fagforening, så er det ikke sikkert det blir tilfellet fremover, sier hun. 

Dersom Tepfers har rett, er det et tankekors at det nettopp var likelønn og krav om at mest mulig av lønnsoppgjøret skulle avgjøres i sentrale forhandlinger som var hovedårsakene til den nylig avblåste konflikten i offentlig sektor. Hvis antallet arbeidstakere som ikke er enige i den linjen øker ytterligere, vil det kunne føre til at flere finner andre alternativer for å forsvare sine interesser som arbeidstaker. Ser vi på hvilke grupper som er organisert i Norge, er organisasjonsgraden 80 prosent i offentlig sektor, mens kun 38 prosent er organisert blant private bedrifter. I privat tjenesteproduksjon er kun 33 prosent med i en fagforening, og det er ikke sikkert at det bare kommer av at arbeidsgiverne ikke legger til rette for at de ansatte organiserer seg (se figur 1).

I fremtiden kan fagforening bli noe du velger individuelt. Fremtidens fagforeninger kan også bli nødt til å måtte tilby nye tjenester, som arbeidslivs-coaching og faglige nettverk. 

Ifølge Camilla Tepfers ligger kunnskapssektoren mest i forkant. 

– Særlig IT-sektoren er notorisk lite organisert i fagforeninger. Resultatet av denne utviklingen er blant annet en pågående nettverksbygging mellom folk med lignende kompetanse, gjerne i form av alumnier, både for tilhørende skoler og arbeidsgivere, eller personlige nettverk, som det på LinkedIn, sier hun.

Arbeidstakere bruker sine egne nettverk til å få råd om lønn og kontrakter eller tar videreutdanning hos sin alumni og finner billige kollektive forsikringer gjennom andre medlemskap enn fagforeningen.

Ingen plass ved bordet

Mandag Morgen skrev i høst at nordmenn trykker fagforeningene til sitt bryst, men at flertallet i en undersøkelse samtidig synes de er blitt for politiske og burde konsentrere seg mer om lønn og faglig utvikling (se Mandag Morgen nr 32/2009).  Leder i YS, Tore Eugen Kvalheim, er imidlertid ikke alvorlig bekymret for at ikke-kollektive fagforeninger skal fortrenge de tradisjonelle i Norge. Særlig ikke den nyankomne danske. 

– Med navnet Kristelig Fagforening tror jeg det blir vanskelig å slå gjennom, bare på grunn av navnet. Vi har ingen tradisjon med kristelig-demokratiske fagforeninger slik man har i Sentral-Europa, sier han.

– Fagbevegelsen i Norge er dessuten organisert slik at det blir vanskelig for en organisasjon som henvender seg til enkeltindivider å få innpass. I Norges regulerte arbeidsliv, der det er en sterk grad av kollektivisering, vil de ikke få plass ved forhandlingsbordet hvis de ikke opptrer kollektivt. 

Winter i Kristelig Fagforening sier de som dansk organisasjon i et norsk landskap har fått seg noen overraskelser i de tre årene de har eksistert i Norge.

– Vi har brukt de erfaringer vi har fra Danmark og oversatt dem til norske forhold. Men lønnsforhandlinger er helt annerledes i Norge enn i Danmark, så vi har også måttet tilpasse oss en norsk setting, forklarer Winther, som selv ble innsatt i jobben etter bare et halvt års drift i Norge. Da sluttet den norske lederen brått, og Winther måtte hentes fra Danmark.

Rekrutteringen har også gått tregt. Målet har vært 10.000 medlemmer på tre år. Nå er målet justert til 10.000 på fem år. Men ennå har ikke medlemstallet passert tusen, erkjenner Winther.

Mini-medlemskap

YS-leder Kvalheim vedgår på sin side at hans organisasjon er bevisst på den «gule tendesen». Finansforbundet i YS er det som mest aktivt har forberedt seg på en slik utvikling og har eksperimentert med former for tilknytning. Det etablerte i 2003 prøveprosjekt «ROM». Gjennom dette tilbød man «mini-medlemskap» – med kun juridisk rådgivning og bistand ved inngåelse av arbeidskontrakter og karriereveiledning, ikke først og fremst lønnsforhandlinger.

ROM ble nedlagt etter ett år, men det har ikke avskrekket Finansforbundet. 

– Jeg har fremdeles tro på å tenke på den måten, men timingen for ROM var neppe riktig. Markedet var ikke med oss, sier Jorunn Erlandsen, leder i Finansforbundet.  Hun sier utviklingen ikke gikk så raskt i den retningen som de trodde. 

– Forbundet antok ved starten av 2000-tallet at morgendagens arbeidstakere ville ha behov for en ny type tjeneste fra fagforeningene. Den nye generasjonen arbeidstakere ga i undersøkelser uttrykk for å ha mer fokus på å klare seg selv i arbeidslivet, og at de ikke i like stor grad som tidligere ønsket kollektive løsninger. Tanken med ROM var å tilby denne nye generasjonen det de ønsker seg gjennom et mindre forpliktende medlemskap hos oss, og så sørge for at de går inn i et fullt medlemskap når deres situasjon passer for det, sier Erlandsen.

– Det er ingen hemmelighet at det var mye intern uenighet om dette, og vi var vel første mann på dette markedet i Norge. Finansforbundene i Sverige og Danmark har heller ikke gjort noe lignende, forteller hun. 

Etter ROM har Finansforbundets tatt inn arbeidslivs-coaching som en av sine ordinære tjenester. Forbundet jobber for tiden med et nytt fremtidsprosjekt som heter «Union Future», der de analyserer hvordan næringen vil se ut i fremtiden og hvilke behov arbeidstakerne vil ha. Blant annet vil de vurdere hvordan et sentralt forbund kan støtte medlemmer i lokale forhandlinger.

– Det er ingenting som er så vanskelig som å endre fagforeningens strukturer. De som tar beslutningene blir også berørt av dem. Men Finansforbundet har vist at det tør, og vi får tilbakemeldinger fra andre på at det er modig gjort. At det er tøft av oss som fagforening å ta tak i dette. Jeg tror det er viktig for fagforeninger generelt at vi har et aktivt forhold til det som ligger foran oss og ikke blir sidrumpet. Hvis vi skal ha gode fagforeninger i fremtiden, må vi forholde oss til morgendagen. Og det er bedre å gjøre endringene tidlig av lyst, enn å måtte gjøre dem senere av nød, sier hun.  

Må våge tenke nytt

Trendanalytiker Tepfers tror likevel ikke denne gule utvikling eller trender i kunnskapssektoren vil velte norske fagforeninger med det første. 

– Jeg tror ikke fagforeningene forsvinner, og jeg håper det ikke heller. De er en viktig del av vårt arbeidsliv. Uten dem kan det være en fare både for erodering av arbeidstakernes rettigheter, og at arbeidsgiverne ikke har noen forhandlingspart for å lage avtaler om andre, mer moderne problemstillinger enn bare lønn, for eksempel om  lojalitetsklausuler. 

– Men kan vi se til Danmark for å se hvordan det vil bli fremover? 

– Ikke umiddelbart. Danmark har utviklingstrekk som er relevante for Norge, men det er viktige forskjeller. Arbeidsledighetstrygd innkreves og administreres av fagforeningene i Danmark, sier Tepfers. I Norge er det staten. Norge har, antakelig av den grunn, en organisasjonsgrad rundt 50 prosent, mens Danmark har rundt 70.

– Jeg tror at vi i fremtiden vil se flere nisje-fagforeninger, som Det Faglige Hus i Danmark, og som ROM var et forsøk på i Norge. Jeg tror vi vil se flere nettverk og alumnier og andre foreningstyper som ikke er fagforeninger, men som har noen av de samme funksjonene. Og så tror jeg – og håper – vi vil se en modernisering av de tradisjonelle fagforeningene, sier hun. 

Hennes råd til fagforeninger og arbeidsgivere er å ha øyene åpne for denne langtidsutviklingen. 

– Ingen burde slå seg til ro med at ROM ble gitt opp så fort, tiden kan være moden for å prøve ut slike løsninger. Fagforeningene bør forberede seg på reformer. De vil møte en arbeidshverdag der arbeidstakeren vil se på sin karriere langt mer individuelt enn kollektivt. Arbeidsgiverne på sin side bør være forsiktig med stille for strenge krav til for eksempel lojalitet, i en virkelighet der innovasjonen er langt mer åpen. I fremtiden vil arbeidshverdagen se annerledes ut. Kanskje blir det vanlig at arbeidstakerne har flere arbeidsgivere samtidig, sier hun. Slike utfordringer bør både fagforeninger og arbeidsgivere ta inn over seg, mener Camilla Tepfers. 

Annonse
Annonse