Annonse

Et slag i trynet

Kampen for og imot OL begynte de siste par ukene å minne om striden om medlemskap i EU. Temperaturen steg og splittelsen gikk tvers igjennom partiene. I EU-saken dreide det seg om ja eller nei. Slik var det også da Oslo-folket på i september i fjor stemte om de ville ha OL eller ikke. Det ble et knepent flertall for i Oslo, men meningsmålingene etter sommeren viste at det kun var rundt 35 prosent av befolkningen som var for at Oslo skulle arrangere OL. Et klart flertall var imot.

I håp om at regjeringen skulle gi en garanti, måtte OL-komiteen foreta seg noe. De kuttet kostnadene med rundt 10 milliarder og kjørte fram at de ville stille krav til IOC om et langt rimeligere OL. Det var ikke et enkelt ja eller nei til OL vi lenger skulle ta stilling til, men ja eller nei til et OL som var noe helt annet enn det IOC kunne tenke seg. Norge skulle egenhendig redde IOC fra seg selv ved å vise verden hvor bra og billig et OL kan arrangeres. Vi skulle ikke bare vinne mest gull. Vi skulle også bli verdensmester i «OL-arrangering». Norge skulle vise verden vinterveien – og hvordan det skal gjøres.

Få timer etter at Høyres stortingsgruppe hadde sagt nei til å anbefale en statsgaranti til OL, kunne en lese på IOCs nettsted at beslutningen norske politikere hadde tatt var basert på «halvsannheter og faktiske feil». IOC-direktør Christophe Dubi representerer den hybrisen som preger IOC. Han setter seg på sin høye hest og kan fortelle verden at politikerne i Norge ikke har fått med seg hva de skal ta stilling til. De som tror Norge kunne fått dagens IOC med på å lage et helt annet OL enn det dagens IOC tenker seg, bør tenke om igjen. Når er ikke byrådsleder Stian Berger Røsland avhengig av å stå på god for med IOC lenger. Derfor kan han tillate seg å si til VG at direktør Dubi opptrer «frekt og litt arrogant».

Sover i timen

IOC er en organisasjon med en ledelse som ennå sover i timen. IOC-medlem Gerhard Heiberg vil vekke dem. Han sier han er skuffet og lei seg over at det ikke blir noe OL i Oslo. «Det er et slag i trynet», sier han, men ser ikke kun negativt på det. Han mener IOC nå blir tvunget til å gjøre store forandringer. Han tror ikke IOC kan leve med at vestlige demokratier ikke vil arrangere vinter-OL. 

IOC-pampenes krav om luksus er en liten del av problemet. Hovedproblemet er de høye kostnadene. En arrangørby må bygge arenaer for milliarder som det ikke er mulig å til en fornuftig etterbruk av. 

Et flertall av folket gikk ikke på limpinnen. De trodde aldri på noe billig OL. De trodde på kostnadsoverskridelser over en lav sko, slik alle OL har vært preget av. Frp var partiet som først innså det og sa nei. Høyre måtte bruke flere måneder før de kom til samme resultat. En kan ikke bruke minimum 35 milliarder på et prosjekt som et flertall av folket et imot. Det ville ha vært en politisk risikosport av dristigste merke.

Høyre får kritikk fra Arbeiderpartiet for måten de har kjørt OL-prosessen på. Det er det ingen grunn til. Ap valgte å sette seg på gjerdet. Hvis de mener vi burde ha arrangert OL i Oslo i 2022, burde de ha kommet seg ut på banen der diskusjonen har foregått. Ap har visst mer enn nok til at de kunne ha tatt stilling. I stedet har de lagt opp til et spill der Høyre og Frp skulle få slite internt med hva de skulle lande på. Det har ført til Ap i praksis har opptrådt som motstandere av et OL i Oslo. 

Ap har rett i at det ble en del uklarhet omkring premissene for OL-arrangementet. Det bidro både søkerkomiteen, byrådet i Oslo og politikerne til med alt pratet om at vi skulle stille en hel masse krav til IOC. 

Den store taperen er toppidretten. De er i ferd med å miste folket som støttespillere på grunn av den sterke kommersialisering av idretten som har skjedd de siste tiårene. Det kan ikke folket eller politikerne gjøre mye med, annet enn å trekke seg unna. I land etter land protesterer folk mot at skattebetalernes penger skal brukes for å holde liv i det kommersielle idrettssirkuset som OL er blitt. Å gå inn for å arrangere OL er blitt en politisk tapersak.

Folkehelsen

Når ledelsen i Idrettsforbundet argumenterer med at vi bør arranger OL av hensyn til folkehelsen, lurer folk om det har klikket for dem. Folk vet med seg selv at de ikke begynner å trimme mer fordi om Marit Bjørgen vinner gull

Byrådet i Oslo får slikke sine sår. Det er bittert å ikke en gang klare å passere første hinder på vei mot drømmen om et OL i Oslo. Byrådsleder Stian Berger Røsland (H) kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot ham. Det han hadde med seg, ville ikke folket ha.

Det er selvsagt et tankekors at Norge skal sende våre toppidrettsutøvere for å vinne OL-gull verden over, men landet der oljemilliardene renner i strie strømmer vil ikke være med å betale for moroa ved å arrangere OL av og til. Vi foretrekker at land vi vender tommelen ned for tar regningen, mens vi kommer for å kaste glans over myndigheter i land der de bryr seg fint lite om menneskerettigheter. 

Her hjemme er det for tiden enighet om at det er IOC som er problemet, ikke vi. Hvis IOC «avpampifiserer seg», slutter med å forlanger at de skal behandles som superkjendiser og dessuten kutter kraftig i øvelsesprogrammet og deltakerantall, har vi gående diskusjonen om vi skal forsøke oss på OL i 2026 gående om to år. Lillehammer har alt lagt seg i startgropa. 

Annonse
Annonse