Annonse

Valgkampmaskin i egen person

Jens Stoltenberg har kommet seg gjennom mange vanskelige politiske saker uten å få mange riper i lakken som politisk leder. Han har vært en relativt populær statsminister med bred appell. Men nå begynner valgkampen for fullt. Hvilke egenskaper har Stoltenberg som leder som gjør at han vil kunne håndtere denne lederutfordringen og hvilke aspekter ved hans lederstil vil kunne være negativt?

Vi har spurt et knippe fagfolk fra ulike relevante felt om sine vurderinger av Stoltenberg som leder og hans muligheter og utfordringen fremover mot høstens valg.

Står sterkt i lederrollen

Stoltenbergs lederskap i AP kan ikke skilles fra hans rolle som statsminister. Dette henger uløselig sammen. Her har han per i dag ingen utfordrer, kommenterer Arne O Holm.

– Det står et par stykker på vent, men ingen av disse er i dag i posisjon til å utfordre Jens. I dag er deres framtid avhengig av at Jens trekker seg, eller går på en politisk eller menneskelig smell. Det siste er som kjent ikke uvanlig i norsk politikk, uten at det dermed er sagt eller antydet at dette vil skje med Jens. 

Unngår kontroversielle saker-regjeringsmakt fremfor klar politikk

Hans første store gjennombrudd som leder i statsministerperioden kom under finanskrisa. 

– Han behersket denne fasen, klarte å berolige velgerne, og gjorde det han kanskje er dyktigst til; å hente inn politikere med evne til å skjerme han selv for kritikk. Denne gangen nøytraliserte han opposisjonen ved å utnevne Sigbjørn Johnsen til finansminister. I tillegg utstrålte han tillitt på grunn av sin sosialøkonomiske kompetanse. Han var på hjemmebane.

Neste store seier var Utøya, hvor han igjen framsto som nasjonalt samlende.

I neste omgang gikk han likevel på en smell i det Gjørv-kommisjonen – ikke Stortingets høring - kledde ham naken i forhold til politisk gjennomføringsevne i forkant av Utøya.

Dette er en kjerne i hans lederstil. Jens fronter knapt nok politiske standpunkt utover allment aksepterte visjoner, kommenterer Holm. 

– Han kan arrestere SP når de vil ut av EØS, men gjør det først og fremst fordi dette og lignende utenrikspolitiske standpunkt er ufarlig. I hjemlige, kontroversielle saker er han ofte og lenge fraværende. Han utfordrer derfor heller ingen, men får i stedet med seg blant annet LO fordi det så langt har vært viktigere å beholde regjeringsmakt enn å produsere politikk.

– Konfrontasjonene overlates til statsrådene, noe som innebærer at Stoltenberg er forsvarsløs når politiske kontroverser løftes fra fagstatsrådene opp på statsministernivå, slik situasjonen var etter Gjørv-kommisjonen, påpeker Holm.

– Hvorvidt hans utfordrere i partiet besitter kompetanse og harmoniseringsevne til å bevare trepartiregjeringa vet vi ikke. Men ved å velge en slik strategi er det heller ingen toneangivende krefter som ønsker å finne det ut. Trepartiregjeringa var Jens visjon: Med tydelighet har han holdt fast på den, til og med i så stor grad at han klarte et gjenvalg, avslutter Holm.

Dyktig politiker mot valgnederlag?

Jens Stoltenberg har jeg fulgt med beundring i mange år, kommenter Hans Geelmuyden. 

– Vi er jevnaldrende, og jeg må si at jeg er imponert over personen Jens Stoltenberg. Det er få i min generasjon som har fått til mer enn ham. I Arbeiderpartiet er det ingen over, ingen ved siden. Men valget i september taper han og partiet. Jeg tror mange føler at de rødgrønne har sittet så lenge ved makten at det nå trengs nye fingre i departementsskuffene. Ved valget i september har vi dessuten to meget godt kvalifiserte statsministerkandidater, som heter nesten det samme: Stoltenberg og Solberg, sier Geelmuyden.

Grå, byråkratisk kommunikasjon

Når det gjelder kommunikasjon så avhenger jo politisk kommunikasjon av at partiets politiske idéverksted fungerer, kommenterer Geelmuyden videre. 

– Arbeiderpartiets har brent ned. Landsmøtet i helgen fattet stort sett beslutninger på administrativt nivå om detaljer, bestemmelser og forordninger. Kommunikasjonen fra landsmøtet ble grå, skaper knapt identifikasjon, og mobiliserer neppe de store masser.

– Det skal en katastrofe til på borgerlig side, kanskje en personlig katastrofe, for at de borgerlige taper høstens valg.

Identifisering og appell en utfordring

Geelmuyden mener at Jens Stoltenberg først og fremst er en intellektuell og som sådan en ganske atypisk politisk leder.

– Med sin intelligens og intellektuelle kraft har han styrt landet i nesten ti år. Men når det gjelder bred appell og evnen til å mobilisere bredt, tror jeg faren var enda dyktigere. Effektiv politisk kommunikasjon skaper identifikasjon mellom politiker og velgere, og når velgernes hjerter. Stoltenberg kommuniserer teknisk som ekspert. Kommunikasjonen hans når hjernen oftere enn hjertet. Dette er viktig, fordi 75 prosent av de politiske valgene vi tar er emosjonelle valg.

Tillit og troverdighet

Trond Blindheim har betydelig større tro på Stoltenbergs evne til appell enn Geelmuyden:

– I politiske partier velger man sine ledere, i demokratier stemmer man frem sine ledere. Derfor er det åpenbart at Jens Stoltenberg har de kommunikative evnene som skal til for å påvirke partifeller og velgere på en virkningsfull måte. Sagt på en annen måte: Jens Stoltenberg er leder i Arbeiderpartiet fordi han er den personen innad i partiet som har størst tillit og troverdighet i alle leirer, og han vinner valg fordi han er den politikeren i Norge som best forstår velgernes situasjon, har den beste strategien og det klareste budskapet, kommenterer Blindheim.

Stivpinn eller folkeforfører?

Å oppnå politisk lederskap i åpen kamp mot andre, handler om hvem som kommuniserer best, kommenterer Blindheim videre. 

– I praksis betyr det hvem som er dyktigst til å vekke følelser hos folk, stimulere tanker, lette humøret, skape optimisme, kommunisere kloke tanker og fortelle om de store tingene som skal skje. Dyktige politiske ledere er de som får oss til å le og gråte, som signaliserer sin anerkjennelse til folk flest og som flørter og sjarmerer folk. For meg er det åpenbart at ingen norsk politiker behersker dette bedre enn Jens Stoltenberg. Han har i tillegg en personlighet og karaktertrekk som det nesten er umulig å mislike, hvis man da ikke er politisk fundamentalist langt ute på Høyre-siden. Jeg kjenner ikke Jens Stoltenberg, men i motsetning til mange andre politikere virker det som om han er en meget trivelig og spennende person å være sammen med, uformell som han også er.

Blindheim er imidlertid enig med Geelmuyden om at det er en overhengende fare for en slitasje etter så lenge ved roret.

– Jens Stoltenbergs dilemma er at han har spilt førstefiolin veldig lenge nå. Å lede et parti og en regjering så lenge som Jens Stoltenberg har gjort, betyr selvfølgelig slitasje, man får riper i lakken og noen bulker her og der.

Må stake ut kursen

Å være politisk leder er ensbetydende med å kommunisere så effektivt og overbevisende at både partiet og velgerne er villige til å legge ut på en lang reise med deg, minst fire år, forteller Blindheim. 

– Du må kommunisere hvor du skal, hvordan du vil komme dit og hvem som skal være styrmenn, motormenn og matroser. Du må kommunisere en attraktiv reiserute som apellerer til både mannskapet og reisefølget. Resten handler om å holde motivasjonen oppe selv om det blåser opp til storm av og til.

Inn i valgkampmoduset

Stoltenberg har en egen evne til å gå fra en relativt passiv rolle som statsminister til en aktiv rolle under valgkamper, der han snarere fremstår som en pågående opposisjonspolitiker, kommenterer Frank Aarebrot.

– Han trives i en situasjon der han som sittende statsminister nærmest kan bedrive opposisjonsretorikk. Mens Erna Solberg snakker som om hun allerede er statsminister.

Stoltenberg rendyrker Arbeiderpartiets politikk frem mot valgkampen. Han fronter Arbeiderpartipolitikk som industriparti i Lofoten-saken. Det vil selvfølgelig SV reagere på, men i virkeligheten så spretter de champagnekorkene fordi dette gir dem en veldig god valgkampsak, mens AP understreker sin industrivennlighet.

Det som tjener AP mest foran valget, er at partiet rendyrker sin profil, og dette forstår -Stoltenberg.

I forhold til de andre kandidatene til et fremtidig lederverv i Arbeiderpartiet, som Støre, trives Stoltenberg i valgkamp. Jeg tror nok de fleste i AP tror at Stoltenberg egner seg til å vinne et valg. Han fungerer veldig teknisk og økonomisk i mellom-perioden, når han sitter i maktposisjon. Men når det kommer til valgkamp, har han vist en stor evne til å gå inn i en valgkampmodus. Jeg er usikker på om for eksempel Støre i tilsvarende grad har to moduser, kommenterer Aarebrot.

Mot et mulig generasjonskifte

– Dersom Arbeiderpartiet skulle oppleve et skikkelig valgnederlag, spørs det om ikke det vil bli større krav om generasjonskifte. Her kommer Trond Giske inn i bildet, han er på en måte i valgkampmodus hele tiden. Giske er en friskere politiker, han går noen ganger på trynet, men klarer å reise seg igjen. Han er som katten, klarer alltid å lande på beina igjen. Et eksempel er Telenorstriden, der han kort tid etter dukker opp som Telenors redningsmann i India. Så Giske er helt klart en utfordrer til Stoltenberg etter hvert, kommenterer Aarebrot.

Annonse
Annonse