Velferdbloggen​Frihetsberøvet av helselovverk og forvaltning

Vibeke Marøy Melstrøm er generalsekretær i Uloba – Independent Living Norge

Borgerstyrt Personlig Assistanse, BPA, er funksjonshemmedes egen frigjøringsnøkkel. Vi vet hva som kreves og fungerer, men ønsker Norge egentlig et samfunn for alle?

SOM 20-ÅRING og «nybakt» rullestolbruker kom jeg hjem fra rehabiliteringsinstitusjonen med pågangsmot og optimisme; tross min nye situasjon stod utdanning og jobb på agendaen. Tilbudet ble hjemmesykepleie, støttekontakt og uføretrygd.

Men hvorfor skulle jeg sitte hjemme? Hvorfor skulle jeg legge beslag på helseprofesjonene for å stå opp, dusje, kle på meg og spise? Jeg, som hverken var syk eller trengte pleie. Og hva skulle jeg med en støttekontakt? Ei heller så jeg noen grunn til å bli en til i rekken av Norges ufrivillige uføretrygdede. Hvordan ville mitt liv bli? «Fugl i bur» fikk nytt innhold. Brått ble jeg funksjonshemmet.

DERMED BLE JEG en av dem som startet arbeidet med å utvikle BPA i Norge tidlig på 90-tallet. Drivkraften vår var en drøm om å få de samme muligheter som andre; både til å bidra og delta i samfunnet.

Vi utviklet vår egen løsning: BPA. En modell for myndiggjøring og praktisk assistanse som har vist seg som samfunnsøkonomisk bærekraftig og ikke-diskriminerende.

Med BPA skulle vi ta vår rett til å delta og bidra i samfunnet som ordentlige borgere.

BPA er en radikal modell fordi den snur opp ned på den tradisjonelle forståelsen av funksjonshemmede. Radikal fordi den gir myndighet og ansvar tilbake til folk som umyndiggjøres fordi de har en funksjonsnedsettelse. Radikal fordi den handler om at også funksjonshemmede skal ha rett til å bestemme over sitt eget liv.

Gjennom hardt og systematisk arbeid fikk vi lovfestet BPA som en individuell rettighet i 2015. Endelig hadde vi fått vårt frigjøringsverktøy. Med BPA skulle vi ta vår rett til å delta og bidra i samfunnet som ordentlige borgere – den retten som alle andre tar for gitt.

STORTINGETS INTENSJON var tydelig: BPA skulle befestes som et frigjørings- og likestillingsverktøy. Men ser de ikke, lytter de ikke? Hvordan kan de tro at det er mulig å rettighetsfeste likestilling gjennom helselovverket?

Det blir en frihetsberøvelse uten dom – vi blir fengslet av helselovverk og forvaltning.

BPA raseres i helselovverket. BPA blir til tradisjonelle helsetjenester med standardiserte krav til forsvarlighet, kvalitet og rapportering, og med begrensninger i utøvelse og ledelse. Til tross for at BPA er praktisk assistanse utført av ufaglærte assistenter, med ansvaret plassert hos meg! Jeg er ansvarlig for mitt eget liv, som andre voksne. Mine assistenter gjør for meg det jeg ellers ville gjort uten min funksjonsnedsettelse.

Det blir en frihetsberøvelse uten dom – vi blir fengslet av helselovverk og forvaltning. Igjen blir vi umyndiggjort og sett på som syke og hjelpetrengende, ikke som mennesker som begrenses på grunn av diskriminering og mangel på likestilling. For det er der, og ikke i min kropp begrensningene ligger. Jeg er først og fremst generalsekretær, kone, kollega og medmenneske – deretter er jeg rullestolbruker og funksjonshemmet i et diskriminerende samfunn.

DA BPA BLE en rettighet, var politikernes intensjon klar; å gi funksjonshemmede retten til å styre sitt eget liv. BPA skulle være en investering i mennesket, et verktøy for å skape et ikke-diskriminerende samfunn.

Men diskriminering stoppes ikke ved å plassere avgjørende virkemidler for å oppnå full likestilling i helselovverket. Diskriminering stoppes med likestillingsverktøy som ser folk som borgere med rettigheter og plikter.

Løft BPA ut av helselovverket og ut av helse– og omsorgsdepartementet!