Annonse

Vingeklippet fagbevegelse søker nye veier

Krisen i Europa dreier seg om mer enn offentlige budsjetter som av nødvendighetsgrunner må under sparekniven. Dyptgripende reformer i arbeidsmarkedet har også vært en viktig ingrediens i den dietten som ikke kun blir forskrevet for de økonomisk pressede eurolandene, men som EU-kommisjonen anbefaler også for de øvrige medlemslandene.

Dermed har den europeiske fagbevegelsen havnet på defensiven, en situasjon som kan komme til å koste den ytterligere innflytelse i en tid hvor den allerede kjemper mot fallende medlemstall.

 – Det er ingen tvil om at fagbevegelsen på europeisk plan er tvunget i kne av krisen, sier Bente Sorgenfrey, som sitter i ledelsen for fagbevegelsens europeiske fellesorganisasjone European Trade Union Confederation, ETUC.

 I Spania og Portugal har krisetiltakene ført til færre fridager, mindre sluttvederlag og flere midlertidige ansettelser. Men reformene har også svekket fagbevegelsens strategiske rolle. I Spania kan for eksempel firmaer nå tre ut av bransjeavtaler og kreve individuelle forhandlinger om lønn og arbeidstid på den enkelte arbeidsplass.

– I de landene der arbeidsledigheten er høyest, er fagforeningenes handlingskraft blitt sterkt innskrenket, sier Andrew Watt. Han er tidligere seniorforsker i ETUCs forskningsenhet, European Trade Union Institute, ETUI. Nå leder han det makroøkonomiske institutt ved den tyske Hans Böckler Foundation, som har som formål å bedre forholdene for arbeidstagere i Europa.

De spanske reformene er blitt møtt med store protester og demonstrasjoner arrangert av landets største fagforbund. De føler seg maktesløse, fordi de nasjonale politikerne i de kriserammede landene har vært bundet av pålegg fra EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken (ECB) og Det internasjonale pengefondet (IMF). Reformene er med andre ord ikke et resultat av felles forståelse mellom partene i arbeidslivet.

– Selv om fagforbundene kunne fått gjennomslag hos sine egne regjeringer, opplever de enkelt sagt at den nasjonale politikken skapes i Brussel eller Berlin, snarere enn i Madrid og Athen, sier Andrew Watt.

Splittelse hemmer innflytelse

Med sideblikk på utviklingen i Spania, Portugal, Irland og særtilfellet Hellas, jobber nå fagbevegelsen i hele Europa for å finne ut hvordan de kan gjenvinne den tapte innflytelsen på sine medlemmers arbeidsvilkår, både nasjonalt og på europeisk plan.

Fagbevegelsen har hittil ikke lyktes med å fremme sine ønsker om utviklingen av den økonomiske politikken, og tidligere tiders offensive krav om investeringer i nye arbeidsplasser er blitt avløst av en defensiv kamp mot reformer i arbeidsmarkedet.

Ifølge Bente Sorgenfrey er det på tide at fagbevegelsen innser at det råder en økonomisk krise, og inntar «en mer konstruktiv rolle». Det bør skje som part i nasjonale forhandlinger, men det dreier seg også om å påvirke retningslinjene fra Brussel. Som tidligere nestformann i ETUC har hun selv deltatt i forhandlinger med EU-kommisjonens formann José Manuel Barroso og Europarådets formann Herman van Rompuy. Her har det ikke ofte vært mulig fremme konkrete løsningsforslag med en samlet fagbevegelse som avsender.

– Vi har ikke vært gode nok til å fremme presise forslag til løsninger. Vi er kommet for sent i gang, og dermed er de ulike landene blitt fattigere mens vi har tenkt oss om. Dette har vanskeliggjort situasjonen, sier Sorgenfrey.

Den europeiske fagbevegelsen er splittet på et så sentralt punkt som hvilken arbeidsmarkedsmodell den skal kjempe for. EU-kommisjonen anbefaler stadig vekk den skandinaviske modellen «flexicurity», hvilket i praksis innebærer krav om mer fleksibilitet fra lønnsmottagernes side, og mindre grad av økonomisk sikkerhet ved arbeidsledighet. Sikkerheten i kommisjonens tolkning ligger i at lønnsmottagernes økte fleksibilitet vil føre til at det skapes flere arbeidsplasser. Denne tolkningen gjør at fagbevegelsen i Sør-Europa har mistet tilliten til denne modellen, som ellers har vært et forbilde for resten av Europa i snart to tiår.

– Flexicurity møtes med stor skepsis i Sør- og Mellom-Europa. Fagbevegelsen der er kritiske til modellen fordi de mener at det bare betyr økt fleksibilitet pakket inn i sukkersøte ord om sikkerhet, forklarer lektor Mikkel Mailand, som forsker i europeisk arbeidsmarkedspolitikk ved universitetet i København.

For Bente Sorgenfrey er det vesentlig at fagbevegelsen i EU-landene også må innse at de kan bli nødt til å ofre noen rettigheter hvis de vil ha innflytelse over den politikken som blir ført.

– Vi må gå i dialog med medlemmene om hvordan vi kan bidra som en skikkelig motpart til regjeringene og arbeidsgiverne, ved å være svært konkrete og presise om det vi vil bidra til. Selv om det vil koste oss noe. Både blant fagforeningsledere og politikere finnes det folk som ikke er tøffe nok til å levere noe, fordi de alltid tror at man må ha med seg en gevinst hjem, sier Sorgenfrey.

Claire Dhéret, som er politisk analytiker ved tankesmien European Policy Centre i Brussel, ser det samme mønsteret i andre europeiske land.

– Både i Frankrike og Italia er det vanskelig for regjeringene å oppnå enighet med fagbevegelsen. De opptrer svært defensivt. Fagbevegelsen blir nødt til å bli mer realistiske, og akseptere reformer som kan bringe vilkårene i arbeidsmarkedet nærmere virkeligheten. Fagbevegelsen forsvarer i høy grad status quo. De må bli mer fremsynte i denne debatten, sier Claire Dhéret.

Wolfgang Kowalsky, rådgiver i ETUC og medforfatter av boken «Trade Unions for a change of course in Europe», påpeker at konsekvensen av fagbevegelsens defensive holdning er at beslutningene tas over hodet på fagbevegelsen, som så ikke blir i stand til å ivareta sine medlemmers interesser. Han påpeker at dette hverken tjener lønnsmottagernes eller arbeidsgivernes interesser.

– Man er nødt til å inkludere lønnsmottagerne i beslutningene dersom selskapene vil ha ro og et godt arbeidsmiljø, og i dette systemet spiller fagbevegelsen en viktig rolle. Men det er en rolle de ikke lenger kan spille på grunn av at de er så svekket, og dette skaper problemer, sier Wolfgang Kowalsy.

Press fra deltidsansatte

Svekkelsen av fagbevegelsen skjer på et tidspunkt der de allerede er under press fra veksten i deltid og tidsbegrensede kontrakter. En tendens som er særlig tydelig i land som Spania og Italia, er at arbeidsmarkedet er delt mellom insidere og outsidere. Insiderne er folk som har sikret seg permanente heltidskontrakter og dermed sitter trygt i jobben, og outsiderne – såkalte atypiske ansatte–   som har deltidsjobber, tidsbegrensede kontrakter eller lignende (se figur 1 og 2).

– Fremdeles er det flere som har fast arbeid, men situasjonen endrer seg mot at stadig flere arbeider på midlertidige kontrakter, deltid eller gjennom et vikarbyrå, sier Rebecca Gumbrell-McCormick, som er lektor i ledelse ved University of London, og som står bak undersøkelsen «European Trade Unions and atypical workers».

I undersøkelsen beskriver hun hvordan fagbevegelsen har hatt vanskelig for å forholde seg til utviklingen og har vært nødt til å omorganisere for å prøve å inkludere de såkalt atypiske arbeiderne, snarere enn å kjempe mot dem. Fordi krisen har ført til at folk i stadig økende grad aksepterer såkalt atypiske kontrakter.

– I en situasjon med høy arbeidsledighet er folk mer tilbøyelige til å ta en midlertidig jobb med dårlig sikkerhet og lav lønn enn hva tilfeller ellers er, sier Gumbrell-McCormick.

Fagbevegelsens problem er at folk med såkalt atypisk arbeid ofte skifter bransjer, noe som ikke gir noen grunn til å være med i et fagforbund innen en spesifikk bransje. De står ofte utenfor avtalene i arbeidslivet, de kan ikke streike og de arbeider for lavere lønn enn fast ansatte.

For lønnsmottagerne selv innebærer slike ansettelser at de går glipp av videreutdannelse og karrieremuligheter som ofte ligger i en fast kontrakt. Dette er i særlig grad et problem for unge mennesker på vei inn i arbeidslivet. Det er oftest de unge som tar de atypiske jobbene, og dette betyr at de kan få problemer med å etablere seg og bygge opp kvalifikasjoner på et tidspunkt da arbeidsledigheten blant unge i EUs 27 medlemsland nærmer seg 23 prosent.

– Det er et problem for de unge, fordi de mange blir fanget i de midlertidige kontraktene eller i vikararbeid, og aldri får en permanent jobb med de goder det medfører, sier Gumbrell-McCormick (se figur 3).

Forsterket Europa-samarbeid

Fremtidens strukturelle utfordringer for fagbevegelsen i Europa dreier seg imidlertid om mer enn å ta tak i saken i om de atypiske arbeiderne. Med en finanspolitisk union i støpeskjeen, er det klart at stadig flere beslutninger som vil berøre fagbevegelsens medlemmer, vil bli tatt på europeisk nivå. Og selv om ulike faglige organisasjoner har gått sammen i europeiske fellesorganisasjoner, er det også her rom for forbedringer. I alle fall ifølge Andrea Broughton, som er arbeidsmarkedsforsker ved det uavhengige, britiske Institute for Employment Studies.

– Fagbevegelsen mangler svar på den ekstra innflytelsen som det europeiske nivået nå har fått, sier Broughton.

IndustriALL European Trade Union, som ble stiftet 16. mai i år, er et eksempel på en europeisk overbygning over de nasjonale fagbevegelser. Her har fagforbund innen bransjer som gruvedrift, energi og prosessindustri gått sammen om å skape en europeisk føderasjon med 7,5 millioner medlemmer og felles sekretariat i Brussel.

For Andrew Watt er organisajoner som IndustiALL European Trade Union fremtiden.

– For øyeblikket er det vanskelig å overtale fagforeninger som kjemper en hard kamp i hjemlandet til å investere penger og krefter på det europeiske plan. Jeg mener at de er nødt til det. Mange av de beslutningene og diskusjonene som har innflytelse på økonomien, og dermed på den vanlige lønnsmottagers liv, foregår nå på europeisk nivå, sier Andrew Watt.

Annonse
Annonse