Mannsrollen i musikken

Prince blandet det ultrafeminine og det tradisjonelt maskuline – høye heler, bikini og skarp øyesminke kombinert med kraftig, svart hår på brystet. Det byr unektelig på utfordringer for den som tenker ut fra kategoriene mann eller kvinne. Var han maskulin? Feminin? Det er i alle fall ikke bare én måte å være mann på, det har Prince vitterlig vist oss.

Eirik Askerøi er førsteamanuensis på Høgskolen i Hedmark, og har forsket på kjønnsuttrykk i musikken.

– Både i fremtoningen, klesstilen og i stemmebruken leker Prince med kjønnsroller. Han har spilt en viktig rolle i det å tenke utenfor de tradisjonelle stereotypene mann og dame, sier han.

Kjønn har alltid vært viktig i musikk, og Askerøi har forsket på artister som Beck, Morrissey, Ian Curtis (Joy Division) og Johnny Cash. Han trekker frem sistnevnte som en av dem som spiller på den tradisjonelle, sterke mannen. Men det skal vel strengt tatt ikke så mye mer til enn å slå på TV-en før en verden av artister som spiller på kjønn slår mot deg, gjerne på måter som man kanskje hadde antatt at lå på historiens skraphaug i 2016.

Derfor er det viktig med dem som velger å dyrke andre kjønnsoppfatninger.

Hever seg over kjønnsrollene

Artister har et spesielt godt utgangspunkt for å transendere kjønnsroller – de har en bred appell, og får mye oppmerksomhet og dermed har de påvirkningskraften til å stille spørsmålstegn ved våre kategorier. Men opp gjennom årene har artister som ikke vil definere seg som det ene eller det andre, møtt mye motbør. Det at noen ikke bekjenner seg til en bestemt kategori, syns vanskelig å svelge. Hva er det egentlig som er så provoserende med folk som ikke vil innrette seg etter de etablerte kategoriene?

– Det at noen ikke vil tilkjennegi en kategori, føles nok provoserende for mange rett og slett fordi det kompliserer ting. Dersom kjønn ikke lenger kan kategoriseres som mann eller dame, blir det jo mye som ikke er enten eller og hvordan skal vi forholde oss til verden der ute da?

Askerøi mener at det kanskje er nettopp dette som er suksessoppskriften. Særlig blant ungdom, der jeg-passer-ikke-inn-syken er spesielt utbredt.
– Mange av disse artistene er jo de største artistene, Morrissey, Prince, David Bowie, Michael Jackson. Hvis du som lytter føler deg litt utenfor de etablerte kategoriene, har det stor betydning at noen demonstrerer for deg at det er greit å ikke passe inn til det som er forventet.

Med spor av Platon

Kanskje er leken med kjønnsroller et uttrykk for at verden faktisk ikke er så enkel å forholde seg til som man skulle ønske? Ser man slik på det, er artistene fra 80-tallet og oppblomstringen av androgyne idealer en fortsettelse av et prosjekt som kan spores tilbake til Platons tid.

– Et intellektuelt prosjekt: Nemlig det å stille seg kritisk til de etablerte sannhetene. Bare på den måten kan vi endre eller utvide kategoriene og skape et mer inkluderende samfunn, resonnerer Askerøi.

For kategorier endrer innhold, takket være de menneskene som går i bresjen for å stille spørsmål ved våre etablerte sannheter. Mykhet og nærhet var for eksempel lite ettertraktede maskuline egenskaper på 1930-tallet. Det bød eksempelvis på problemer da den elektriske mikrofonen gjorde sitt inntog. Mikrofonen muliggjorde et mye nærere og mykere uttrykk enn det som hadde vært vanlig – såkalt crooning – og dette vokaluttrykket var fullstendig inkompatibelt med samtidens mannsideal. Artistene som valgte å croone ble hånet av de ansatte i radioen. Hvordan skulle mannlige artister synge mykt og nært over et orkester uten å bli oppfattet som – ja – homo? Løsningen ble forbud. BBCs programdirektør Cecil Graves frarådet sterkt sine programledere å spille musikk av croonere som Bing Crosby og Rudy Vallée.

– I dag er idealet nærmest det motsatte. Nærhet i det musikalske uttrykket er snarere blitt et tegn på autentisitet, sier Askerøi.

Prince-prosjektet

Men prosjektet til Prince var ikke bare et kjønnskategoriprosjekt. Den androgyne kleskoden var tross alt ikke noe helt nytt da Prince gjorde entré i musikkverdenen – hvite artister som David Bowie hadde forårsaket furore i kategoriorienterte miljø i en god stund allerede. Det at en afroamerikansk artist gjorde noe tilsvarende, var på sin side noe ganske uvanlig, for ikke å si helt eksepsjonelt, kanskje med unntak av den stilen Little Richard representerte.

I 1980-tallets USA var det nemlig fremdeles et markant skille mellom hva de hvite hørte på, og hva de svarte hørte på, selv om tiden hadde begynt å tære på disse oppfatningene. Det ble viktig for de afroamerikanske artistene å profilere seg på andre måter enn gjennom hudfarge, og gjennom å skape annen type musikk enn den typiske afroamerikanske, Blues Soul og Funk. Her var Prince en pioner.

Han rokket ved etablerte oppfatninger om hva afroamerikansk musikk var og hva en afroamerikansk artist var. Selv om Prince var Jehovas vitne, og hans holdning til homofilt ekteskap var uklar, er hans rolle i det å utvide spillerommet for afroamerikanske artister helt klar. Den afroamerikanske artisten Frank Ocean har for eksempel sagt at Prince var uvurderlig for ham når det gjaldt å akseptere sin legning, med referanse til homofiliakseptens trange kår i det afroamerikanske miljøet. På denne måten åpnet han for at svarte, mannlige artister representerte et mangfold av musikkstiler og personligheter.

Får nytt innhold

– Å være mann og innrømme at du likte Prince på begynnelsen av 1980-tallet, utløste i beste fall debatt om din seksuelle legning. I dag er det et tegn på at du har forstått popmusikk. Selv om vi fortsetter å tviholde på kategoriene, vil ikke innholdet bety det samme, sier Eirik Askerøi.

Kanskje er disse artistenes store suksess et uttrykk for at verden ikke er så målbar som det vi liker å tenke? Kanskje har de kategoriene vi tenker innenfor fra tid til annen godt av å bli satt under debatt?