Fra papirutgaven

I Jan Vardøens nye film må rollefiguren Ramin på «Akademiet» for å lære å bli norsk. Her må han bestå en serie surrealistiske kulturprøver, hvis ikke får han ikke opphold i Norge. – Akademiet er et mikrokosmos, en metafor på det norske samfunnet, sier Vardøen.

Døråpneren

Restaurant- og bareier Jan Vardøen er snart klar med sin tredje film på tre år. «Det norske hus» er et pek til den norske selvgodheten.

Publisert Sist oppdatert
1. «Det norske hus», som har premiere til høsten, er din første politiske film. Hva fikk deg til å velge integrering som tematikk?
– Sist høst ble jeg involvert i et prosjekt med å skaffe mat til asylsøkerne på Tøyen i Oslo. Der ble jeg kjent med folk på en helt ny måte. Jeg spurte dem hva de hadde jobbet med? En svarte: Jeg jobber i (klesbutikken) Zara. Etter slike møter skjønner man at dette er vanlige folk som har havnet i en vanskelig situasjon.
2. Filmen er en satire. Er det lettere å være politisk med humor som virkemiddel?
– Som gammel radikaler har jeg savnet god gammeldags politisk satire. Humor er en fin måte å avkle folk på. Når det blir altfor alvorlig detter folk fort av. Man kommer lenger med humor enn med polemikk.
3. Hovedpersonen Ramin er en resurssterk mann fra Midtøsten, som kommer syklende over grensen på Storskog til Norge. Hvordan fant du ham?
– Hele filmen bæres av hovedpersonen. Skuespilleren Sharukh Kavousi, som selv har vært flyktning, gjør jobben utrolig bra. Han kom fra Iran og satt i kirkeasyl. Nå er han helnorsk, bor i Oslo, er filmregissør og skuespiller.
4. Ramin må på det du kaller «Akademiet» for å lære å bli norsk. Her må han bestå en serie surrealistiske kulturprøver, hvis ikke får han ikke opphold i Norge. Hva representerer Akademiet?
– Akademiet er et mikrokosmos, en metafor på det norske samfunnet. Det er et pek mot det selvgode sosialdemokratiet. Vi vil at folk skal føye seg etter våre skikker, men er ikke så opptatt av hva mennesker utenfra kan tilføre oss. Vi elsker å meske oss med det verden har å by på av mat og kultur, men på våre premisser.
5. Du kom til Norge fra England som 26-åring. Føler du deg som en outsider?
– Jeg blir aldri helnorsk. Jeg liker fortsatt ikke geitost, og holder døren åpen for damer. Men jeg føler meg mer norsk enn noe annet. En slik bakgrunn er en fordel. Jeg kan stå utenfor å se inn, og samtidig være på innsiden og se ut. Det gir meg en videre horisont.
6. Hva kan nordmenn lære av en person som Ramin?
– Vi har alt å lære av ham, hvis vi bare tar oss bryet med å lytte. Vi tror vi har løst alle problemer og ikke trenger å bevege oss videre. Men man må ikke lene seg tilbake jobben er gjort. Det ingen kultur som er så rik at den ikke tåler mer kultur. Det kommer flyktninger hit som har mye å tilby, og så spør ingen dem om hva de kan!
7. Hvorfor begynte du å lage film?
– Jeg har lenge hatt et ønske om å lage film og har studert film på egen hånd i mange år. Det var rett og slett en naturlig forlengelse av det jeg har gjort før.
8. Debutfilmen din «Heart of Lightness - Søvnløs i Lofoten» kom våren 2014. Året etter slapp du «Høst». Denne høsten er du klar med ny film. Kommer du til å fortsette med å lage en film i året?
– Ja. Jeg tror ikke man blir flink hvis ikke man holder på mye og ofte. Man får det til hvis man vil.
9. Du lager altså filmer med høy intensitet og med begrenset budsjett. Er det et bevisst valg fra din side, eller har det presset seg frem som en nødvendighet?
– Svaret er begge deler. Jeg har måttet lage filmene innenfor de budsjettene vi har hatt. Derfor har vi også laget filmene raskt, for jo mer tid man bruker, jo mer penger går det. Men jeg forsøker å gjøre det til en prosess som er gøy for dem som er med.
10. Filmanmelder Aksel Kielland kalte debutfilmen din «en rotete og til syvende og sist uforløst affære» og ga terningkast én. Tåler du slik kritikk?
– Man får den kritikken man fortjener. Jeg prøver å ikke gå i forsvar, men bruke kritikken som en ressurs. Man må ta det som en utfordring og la det inspirere til å bli enda bedre.
Powered by Labrador CMS