Afghanistans unge, liberale elite utfordrer Taliban

Shaharzad Akbar sitter i huset sitt i Kabul, to ståldører beskytter henne fra gaten utenfor. Hun snakker om hvordan man kan overvinne hat. 29-åringen, som har en mastergrad i utviklingsstudier fra Oxford University, har på seg en fargerik brodert beduinkjole over de trange jeansene.

I januar drepte Taliban en av hennes beste venner, Abdul Ali Shamsi, viseguvernør i Kandahar. Han var ikke mye eldre enn henne. Den dagen han ble drept hadde han diplomater fra De forente arabiske emirater som gjester. En bombe var gjemt i polstringen i en sofa i guvernørens kontor. Den drepte 13 mennesker.

SPIEGEL + DP

For å gi våre lesere internasjonale perspektiver på aktuelle saker, har vi inngått en publiseringsavtale med det toneangivende tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel.

Shamsi og Akbar hadde vært med på å opprette en gruppe kalt Afghanistan 1400, en bevegelse bestående av unge velutdannede afghanere som kjempet for at borgerkrigen i Afghanistan skulle ta slutt. Den dagen vennen ble myrdet, forteller Akbar, hadde en ung talsmann for Taliban vært med på et møte i gruppen.

– I det øyeblikket hatet jeg den mannen av hele mitt hjerte, fordi det var Taliban som hadde drept vennen min, sier Akbar. – Men akkurat det er hele poenget. Vi må slutte å hate. Etter 16 år med kamper lengter også mange medlemmer i Taliban etter å få fred.

Hvordan kan noen fortsette å forfølge en sak når deres beste venn, bror eller barn har blitt drept av en selvmordsbomber? Hvordan kan noen holde ut brutaliteten som gjennomsyrer alt i Afghanistan, dag etter dag?

Cirka 3498 sivile ble drept i landet i fjor, de fleste av dem i bombeangrep. Rundt 7000 medlemmer av de afghanske sikkerhetsstyrkene døde også, noe som fikk dødstallene til å stige til et gjennomsnitt på omkring 30 hver dag, et uutholdelig tall.

Hovedstaden Kabul ligner en festning. Den gjennomgår for tiden sin blodigste periode siden den USA-ledede invasjonen startet. Bombeangrep er vanlig. Et av de verste bombeangrepene mot hovedstaden rammet den tyske ambassaden den 31. mai. Flere enn 150 mennesker døde og 460 ble såret da 1,5 tonn sprengstoff gikk av. Ambassadebygningen var nesten tom, men terroristene drepte mange ansatte i teleselskapet Rhosan, som holdt til i bygningen rett over gaten. Nesten alle de døde var unge universitetsutdannede mennesker, slike som kunne ha hjulpet til med å bygge landet opp igjen.

– Dette morderiske raseriet må ta slutt, sier Shaharzad Akbar.

Som et kunstnerisk initiativ farget hun og andre aktivister i Afghanistan 1400 elven i Kabul rød i en time i februar. Det så ut som om det fløt blod gjennom hjertet av hovedstaden. Med miljøvennlig matfarge, understreker hun. Gruppen ønsket å si til Kabuls innbyggere at denne krigen ikke er fra Gud, men skapt av mennesker. Hendelsen ble omtalt i media, og hundrevis av fotgjengere sto på broen og diskuterte tanken bak initiativet.

Det siste halvannet tiåret har verdenssamfunnet mislyktes med å løse de politiske problemene i denne regionen. Likevel er mange ting forbedret. Idag er det veier overalt i Afghanistan, til og med i de områdene hvor det ikke var noen veier tidligere. Helsetilbudet er forbedret. Til og med post leveres med en viss pålitelighet.

Landet har utdannet kvinnelige konduktører, flyvere, fallskjermhoppere og entreprenører. Det er kvinnedrevne radiostasjoner og dagsaviser i nesten hver eneste region. Dusinvis av TV-stasjoner produserer daglig politiske talkshow og sender nyheter fra hele verden. Åtti prosent av afghanerne har mobiltelefon, og landets høyskoler og universiteter utdanner titusener av unge hvert år. Tusenvis av unge har studert utenlands.

Fremveksten av den nye, utdannede generasjonen er kanskje den mest revolusjonære utviklingen de siste årene. Frøet som ble sådd av Vesten ser ut til å ha spiret. Den unge generasjonen er barn av det globale samfunnet, og på mange vis tenker de på samme måte som unge mennesker i Europa og USA.

På tross av den sosiale framgangen, er utsiktene til fred i Afghanistan fjernere enn de noen gang har vært etter at Vestens invasjon begynte for 16 år siden. En av de uskrevne reglene for å overleve i Kabul, er å vite at klokka åtte om morgenen på onsdager og lørdager - før og etter den islamske helga - er tidspunkt hvor det er fare for selvmordsbombere. Det er da det er flest mennesker i gatene. Som et resultat av dette, forlater mange som bor i Kabul husene sine en halvtime tidligere eller senere. De unngår rundkjøringen Massoud i nærheten av den amerikanske ambassaden, og også veien til flyplassen, steder som ofte er mål for selvmordsbombere.

En park ved Kabul Zoo har nylig blitt lagt til på listen over farlige steder, fordi det er kjent som et sted hvor kjærestepar møtes. Moskeer hvor fremtredende medlemmer av regjeringen ber, bør også unngås. Trendy restauranter som iCafe, Slice og 24/7 Pizza Shop er ansett som risikable steder, så vel som Spujmay Restaurant på Lake Qargha, noen få kilometer utenfor byen.

Talibans strategi er å spre så mye terror som mulig. Den afghanske etterretningstjenesten oppdaget at en koranskole i Chaman, en pakistansk grenseby, angivelig trener selvmordsbombere for angrep i Afghanistan. Målet er, ifølge afghanske tjenestemenn, å drepe så mange mennesker at det afghanske folket vil gjøre opprør mot regjeringen i Kabul fordi den ikke er i stand til å beskytte dem.

Den unge eliten motsetter seg voldskulturen, og slåss for dyptgripende endringer i landet. Kvinner og menn får lov til å sitte sammen på lesesalen ved Jahan-e-Noor University, en privat utdanningsinstitusjon i sentrum av Kabul. Universitetet har en journalistikkutdanning og vil snart også få statsvitenskap og økonomi.

– Vi krever en fungerende regjering, sosial rettferdighet og muligheter, sier Mohammed Shoib, en 23 år gammel student fra Baghlan. Han forklarer at for ham og vennene hans er det tradisjonelle afghanske samfunnet det største problemet. De gamle forstår ingenting, men de ønsker å bestemme alt, sier Shoib.

Muslim Shirzad er bare 27 år gammel, men har likevel fått tittelen kansler ved Jahan-e-Noor University. Som vertskap for et populært politisk show på Tolo TV gjennom seks år, er Shirzad blitt en mediestjerne. Shirzad har intervjuet landets politiske tungvektere, inkludert mistenkte krigsforbrytere som den nåværende visepresidenten, Rashid Dostum. Shirzad spurte ham om hva som var kildene til rikdommen hans og hans mange våpen. For femten år siden ville det ha vært utenkelig for en ung mann å utfordre en så mektig militsleder i offentligheten.

– Jeg har reist i 50 land, men til syvende og sist ønsker jeg å være her, sier Shirzad. Det korte håret hans er gredd i sideskill. Han har på seg en stramtsittende dress og et sennepsgult slips.

– Europa er bra for europeerne, Australia er bra for australiere og Afghanistan er bra for oss. Vi har en flott framtid.

Men hva med korrupsjonen, arbeidsledigheten og bombene? Shirzad sier at han holder seg til det gamle afghanske ordtaket som sier at du skal ikke bli forelsket med mindre du har hjerte som en løve. Med andre ord, de som mangler mot har det bedre om de blir hjemme. Han underviser etter det samme prinsippet på universitetet: «Ha selvtillit. Du kan klare det, du er en helt.»

Dette er et prinsipp som den 20 år gamle studenten Basira Joya, en av studentene hans, har tatt til seg.

– Jeg vil gi stemme til kvinner, hvis stemmer har blitt kvalt, sier hun. Hun har på seg et løst hodesjal over hårknuten, røde sko og et miniskjørt over leggings. Hun bruker eyeliner til å forme øyenbrynene sine og har rosa leppestift. Hun flyttet til hovedstaden for to år siden og bor med brødrene sine. Joya arbeider som nyhetsoppleser på Zan TV, en privat stasjon, og bruker lønnen til å betale for undervisningen og utgiftene sine.

Den nye utdannede eliten etterstreber andre mål enn de gamle har gjort i sin kamp. De er ikke lenger villige til å videreføre det etniske fiendskapet som fedrene deres har stått for; et fiendeskap som har formet landet. Disse unge menneskene er ikke lenger villige til å lytte til gamle menn og militser som har våpen, men som ikke er i stand til å lese eller skrive. Mange eldre mennesker latterliggjør på sin side sivile bevegelser som Afghanistan 1400 som urealistiske og naive. Men aktivistene i organisasjonen møtes til strategimøte på et lite kontor de har i bydelen Kolola Pushta en gang i uken. Diskusjonene deres dreier seg ofte om hvorvidt de burde operere innenfor eller utenfor institusjoner som de tror er «fullstendig råtne og dysfunksjonelle». Ordene «Give Peace a Chance» er skrevet på veggen.

Men det er ikke lett å tro på fred et sted hvor volden råder. Etter vennens død, prøvde aktivisten Shaharzad Akbar å søke trøst i ordene i et dikt av en afghansk poet: «Du lukter av stålet i våpnene deres, du lukter blod, du lukter opium. Kyss meg og legg alt bak deg.» Tidlig en morgen gikk hun tur i fjellene nær Kabul, og repeterte disse ordene for seg selv. Klokka fem om morgenen, før solen hadde stått opp over hovedstaden, var hun på toppen av fjellet. Himmelen var ren over de sandfargede bygningene i Kabul. Hun sier at det å oppsøke det vakre hjelper henne med å holde depresjonen unna.

Shaharzad Akbar vil fortsette å ruske opp i det samfunnet hun lever i. Hun og noen andre medlemmer av Afghanistan 1400 plantet nylig 3498 trær på landsbygda i Afghanistan, til minne om de uskyldige sivile som døde i fjor.

– De er ikke bare et tall. De er mennesker,
som oss.

Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---