Dømt til 30 års ­fengsel

Brittany klamrer seg fast, vil ned på gulvet, men så opp i fanget igjen. Hun er stor for sine 15 måneder og nysgjerrig på alt. 27-årige Guadalupe Vásquez Aldana forklarer at hun alltid har visst at hun ville bli mor, og at drømmen endelig har gått i oppfyllelse.

– Jeg har alltid ønsket meg en datter, og det fikk jeg, sier hun og smiler.

Hun var tolv og et halvt år gammel da hun sluttet på skolen og begynte å arbeide. Faren hadde forlatt dem og moren trengte hjelp for å forsørge søsknene – totalt ni stykker. Arbeidet som hjemmehjelp innebar blant annet klesvask og rengjøring.

Som 17-åring bodde hun i huset der hun jobbet. Mannen som voldtok henne kjente hun bare av utseende, og fordi hun var redd for truslene hans, anmeldte hun ham aldri.

– Han sa at hvis jeg anmeldte ham, skulle jeg bli funnet i svarte søppelsekker.

Den 8. oktober 2007 fikk hun kraftige smerter. Hun ba om fri for å dra hjem til sin familie, men kvinnen hun arbeidet for sa nei.

– Jeg hadde veldig vondt. Men fordi hun ikke brydde seg om meg så ble jeg liggende i sengen.

Samme natt fødte hun, ensom, med kraftige blødninger etterpå. Hun husker at gutten skrek en gang før han sluttet å puste. Dagen etter innså arbeidsgiveren at Guadalupe måtte få medisinsk hjelp om ikke hun også skulle dø.

– Hun tok meg med til sykehuset og lot babyen ligge igjen i sengen. Da jeg kom fram spurte de hvor jeg hadde gjort av ham og jeg ga dem adressen.

Da personalet forsto at barnet ikke levde, ringte de til politiet. Samme dag ble Guadalupe arrestert, anklaget for abort. Hun ble ført direkte fra sykehuset til varetekt.

– Jeg var veldig dårlig da jeg kom til sykehuset, så uskarpt og hadde smerter. Plutselig skulle de ta meg med til fengselet, det var forferdelig.

Siden 1998 har det vært totalforbud mot abort i El Salvador, også i voldtektstilfeller eller når det er risiko for kvinnens liv. Til og med mennesker som hjelper noen med å utføre en abort risikerer fengsel.

Det er velkjent at lovgivning som begrenser tilgangen til abort gjør at mennesker forsøker å finne andre utveier, og ifølge Helsedepartementet ble det utført over 19.000 illegale aborter i El Salvador mellom 2005 og 2008. Det egentlige tallet tror man er langt høyere. Alt fra rottegift til å stikke spisse gjenstander inn i livmoren forsøkes som metoder, og ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO) døde elleve prosent av dem som i 2011 gikk gjennom en illegal abort i landet.

Dennis Muños er advokat og med i Medborgergruppen for avkriminalisering av terapeutisk, etisk og genetisk abort. Han representerer majoriteten av de minst tjue kvinnene som fortsatt sitter innesperret av lignende årsaker som det som lå bak Guadelupes fengsling. I tillegg representerer han de femten som har blitt løslatt siden 2010.

– Alle tilfellene ligner på hverandre. De har gjennomgått en fødsel utenfor sykehus, hjemme eller i toalettet, og de har hatt fødselskomplikasjoner. De har blitt dømt ut fra kjønnsstereotypi og den hardeste dommen har vært den sosiale; at det allerede i utgangspunktet har vært antatt at de er skyldige.

Han forteller at alle kvinnene kommer fra fattige forhold, og at mange hverken kunne lese eller skrive da de ble arrestert. Etter komplikasjonene har de havnet på offentlige sykehus der de har blitt anklaget for abort.

Ifølge Røde Kors føder seksti millioner kvinner rundt om i verden barn hjemme hvert år. Mer enn 500.000 av dem dør av komplikasjoner i forbindelse med graviditeten eller fødselen.

Dennis Muños sier at El Salvador er det eneste landet i verden som fengsler kvinner «for å ha gjennomgått en hjemmefødsel uten tilgang til medisinsk hjelp.» Dommene er helt og holdent sosiale fordommer. Det finnes ikke en eneste dom der det har kunnet bevises en morderisk oppførsel fra moren i relasjon til sin nyfødte. Det handler om kvinner som har mistet mye blod, som har svimt av og ikke har kunnet reagere på situasjonen.

Fram til den tjueandre graviditetsuken regnes utstøtelse av fosteret som abort. Etter dette og i forbindelse med fødselen handler det om fosterdød. Abort kan gi 2–8 års fengsel, og i visse tilfeller gi en vilkårlig dom. Men etter uke 22 kan kvinnen ikke lenger dømmes for abort og anklagen endres til mord, med risiko for 30-50 års fengselsstraff.

Det var dette som hendte med Guadalupe Vásquez Aldana. Da hun ble innkalt til domstolen fikk hun vite at mistanken var endret fra abort til grovt mord. Grovt, fordi det dreide seg om hennes eget barn. I begynnelsen av 2008 ble hun dømt til 30 års fengsel.

– Det kjennes urettferdig, også at jeg skulle forlate min familie og mine småsøsken, for jeg var den som hjalp dem. Det er så urettferdig det de har gjort med mitt liv.

Hun snakker stille og hvisker innimellom til Brittany, som hele tiden vil ha oppmerksomhet og hopper opp og ned fra fanget på moren sin. Guadalupes advokat var under rettssaken like uinteressert i å sette seg inn i saken som det politiet og dommerne har vært. I fengselet prøvde hun å aktivisere seg selv for å få tiden til å gå, og tok blant annet eksamen både for grunnskolen og videregående skole. I vanskelige stunder ba hun om at Gud måtte gi henne styrke.

– Jeg ba til Gud om at han skulle gjøre urettferdigheten rettferdig, og håpet at han skulle gjøre det snart, at jeg ikke skulle behøve å være der for alltid.

Kvinnefengselet er, akkurat som majoriteten av El Salvadors fengsler, overfylt. Etter over to år sovende på gulvet i trengselen, fikk Guadalupe ligge andføttes i en seng med en annen. Men aller vanskeligst var separasjonen fra familien: Å plutselig være ensom blant tusen.

Etter hvert ble hun kjent med flere som var i samme situasjon som henne. Mange av dem unngår å fortelle om hvorfor de sitter der de er. Den sosiale dommen er hard, selv i fengselet, og når disse tilfellene får oppmerksomhet på tv, fører det gjerne til trakassering og mishandling fra andre innsatte.

– For dem var vi skyldige og fortjente dødsstraff. De så ned på oss for de lovbruddene vi satt inne for, sier Guadalupe.

Ena Vinda Munguía er 34 år og sitter fengselet på sitt åttende år. Hun er kledd i t-skjorte, jeans og lilla flippflopper da hun kommer ut fra den delen av bygningen der fangene bor, etter at en papirlapp med hennes navn på ble sendt inn på den andre siden.

Til forskjell fra de andre kvinnene er hun dømt for mordforsøk, til femten års fengsel. Hennes yngste sønn, som er årsaken til at hun sitter der, bor med faren hennes og fyller åtte år i september. Hun fødte på toalettet, ett hull i gulvet.

– De anklaget meg for å ville ta abort, men i så fall hadde jeg jo ikke reddet ham.

Hun besvimte og våknet senere på sykehuset, der hun ble arrestert av politiet.

Det ble ikke ført noen større offentlig debatt da den skjerpede abortlovgivningen skulle klubbes gjennom i 1997. Emnet var tabubelagt, men det var noen få som protesterte. Da de fikk fem minutter til å tale sin sak for parlamentet, advarte Morena Herrera om at borgerrettigheten om å anses som uskyldig inntil det motsatte var bevist var i fare.

– Jeg sa at jeg er her for å tale saken til de kvinnene som kommer til å bli dømt på grunn av den loven som dere kommer til å stemme for i kveld. Jeg har tenkt mange ganger at jeg skulle ønske at jeg ikke hadde hatt rett.

I 2006 hørte hun for første gang om Karina, som ble dømt til tretti års fengsel etter en for tidlig fødsel utenfor sykehus, som barnet ikke overlevde. Det tok fire år å få satt henne fri, og snart var det klart at langt flere satt bak gitteret av samme årsak. Arbeidet for å få dem frigitt ble starten på Medborgergruppen for avkriminalisering av terapeutisk, etisk og genetisk abort, som Morena Herrera er en av initiativtakerne til.

De arbeider også for å reformere loven og gjøre abort tillatt i fire tilfeller: ved risiko for kvinnens liv og helse, ved graviditet som følge av voldtekt, når jenter under 15 år blir gravide og når fosteret har så alvorlige skader at det ikke kan overleve utenfor livmoren.

Lovforslaget har blitt diskutert det siste året, og ventes å kunne føre til en lovendring. Men minst tolv parlamentsmedlemmer må overtales for at man når de 43 stemmene som kreves.

– Vi jobber med saken. Så lenge det ikke har vært noen avstemming kan vi ikke miste håpet. Jeg mener, parlamentsmedlemmene er også foreldre og barn. Vi viser dem fakta og hvordan det fungerer, for det er mye mangel på kunnskap og fordommer om at vi som kvinner er syke og ikke vil ha barna våre, sier Morena Herrera.

Ena Vinda Munguía vil ikke noe annet enn å være sammen med sine fire barn. Likevel er det to år siden sist gang hun så dem. For å besøke henne i fengselet må man ha dyre tillatelser, så nå er det bare faren hennes som kommer.

– Drømmen min er å være med barna mine. Av og til gråter jeg når jeg tenker på dem, sier hun.

I de femten tilfellene der Borgergruppen har lykkes med å få kvinner frigitt, har det ifølge Dennis Muños i stor grad handlet om å komme forbi religiøse dogmer og en moralistisk tenkemåte.

– Som kvinne er du i dette landet tvunget til å ta hånd om, overvåke og forsvare ditt barns liv, til og med i det øyeblikket du føder, og til og med når du har mistet to liter blod, har anemi, er i en alvorlig helsetilstand eller har besvimt. Det er derfor salene på sykehusene har blitt forvandlet til steder hvor man undersøker lovbrudd.

Det tas alltid for gitt at kvinnen er skyldig, selv om barnet er dødfødt, og det kreves ingen bevis for at hun skal bli dømt, forklarer han videre og sier at dette skyldes mangel både på interesse og kunnskap om reproduktiv helse.

For Guadalupe erkjente staten først i 2015 at det var blitt gjort feil i rettsprosessen og hun ble benådet. Selv forsto hun hva som hadde skjedd da hun hørte navnet sitt bli nevnt på tv.

– Jeg var så glad for at jeg kunne få være sammen med familien min igjen.

Det er vanskelig å høre noen bitterhet i det hun sier, til tross for at rettssystemet har stjålet over sju år og tre måneder av livet hennes. Samtidig har hun blitt smertefullt bevisst på hvordan systemet fungerer.

– Det er mye diskriminering av kvinner, for dommeren har allerede bestemt seg for at man er skyldig når rettsaken starter. Jeg kjenner at det spiller ingen rolle om man er skyldig eller ikke, de kommer uansett til å dømme en til en streng straff.

Flere av kvinnene ble akkurat som Guadalupe gravide etter en voldtekt.

– Men det var ingen som brydde seg om at det var årsaken til at jeg kom i fengsel.

Det er nå snart to og et halvt år siden hun ble benådet. Siden da har hun oppfylt drømmen om å bli mamma og en dag håper hun å kunne åpne en liten butikk i hjembyen.

– Jeg har alltid drømt om å drive noe eget og om Gud vil så skal jeg gjøre det: Jobbe og ta hånd om datteren min.

Helst skulle hun sett at hun kunne glemme det som har skjedd med henne. Samtidig vet hun at hun alltid kommer til å bære tiden i fengsel med seg.

– Det er tapt tid, flere år av livet mitt hvor de har holdt meg innesperret. Tapte år.

Oversatt av Anne Jordahl