Stort byråkrati for tildeling av småpenger

Tirsdag lanserte Fafo rapporten Innvandrerorganisasjoners rolle i integrering sett gjennom en statlig tilskuddsordning. På oppdrag fra Integrerings og mangfoldsdirektoratet (IMDI) har Fafo undersøkt hvordan tilskuddsordningen ved navn «Tilskudd til lokale innvandrerorganisasjoner og frivillig virksomhet i lokalsamfunn», bidrar til samarbeid mellom kommuner og lokale innvandrerorganisasjoner. Tilskuddet er ett av flere som vedtas i statsbudsjettet med formål å bidra til integrering og inkludering av personer med innvandrerbakgrunn, ved å styrke frivillige organisasjoners rolle i integreringsarbeidet. Fafo har undersøkt hva som kjennetegner kommunene der dette tilskuddet bidrar til økt samarbeid, og hvordan lokale innvandrerorganisasjoner selv forstår sin rolle i dette arbeidet.

• Les rapporten her

11 millioner delt på flere hundre

Tilskuddsordningen forvaltes av 20 utvalgte kommuner, som alle har en relativt høy andel innvandrere: Arendal, Bergen, Bodø, Bærum, Drammen, Fredrikstad, Gjøvik, Hamar, Kristiansand, Oslo, Sandefjord, Sandnes, Sarpsborg, Skedsmo, Skien, Stavanger, Tromsø, Trondheim, Tønsberg og Ålesund.

Disse kommunene lyser ut midlene, setter frister og behandler søknader fra flere hundre innvandrerorganisasjoner om tilskudd.

Det er mange om beinet, og det er ikke akkurat sugerør inn i statskassa de ulike organisasjonene som får støtte kan regne med.

Veiledende satser for utmåling av driftstilskuddet er basert på antall betalende medlemmer i den enkelte organisasjon:

• under 50 medlemmer: 10.000 kroner
• mellom 50 og 100 medlemmer: 20.000 kroner
• over 100 medlemmer: 30.000 kroner

Mange om beinet

Bare i Oslo er det registrert mellom 250 og 300 innvandrerorganisasjoner, og siden 2015 har Oslo kommune vært en av 20 utvalgte kommuner som har forvaltet tilskuddsordningen. Leder i Rådet for innvandrerorganisasjonene i Oslo, Aziz Rehman, ser stor variasjon i samarbeidet mellom de ulike bydelene i Oslo, og innvandrerorganisasjonene:

– I Oslo finnes det ingen felles strategi for hvor mye innvandrerorganisasjoner involveres. Det er også ulik praksis fra organisasjon til organisasjon, så det er vanskelig å si noe om hvordan det er generelt i Oslo. Selv bor jeg i Bydel Søndre Nordstrand, der en stor andel av befolkningen har innvandrerbakgrunn. Her er samarbeidet svært godt, sier Rehman.

Av den 120 sider lange rapporten kommer det blant annet fram at tilskuddsordningen lykkes i å engasjere innvandrerorganisasjoner i lokalt integreringsarbeid, men at det ofte skjer på myndighetenes premisser. Rehman mener det må utarbeides flere strategier for hvordan kommune og stat på en god måte benytter innvandrerorganisasjonene som ressurs:

– Kontakten må være likeverdig og dialogbasert. Ofte er det slik at innvandrerorganisasjonen blir tildelt oppgaver, framfor å være en del av hele prosessen i et mer gjensidig samarbeid, sier Rehman.

Av rapporten kommer det også fram at kommunene langt på vei har ulik praksis for hva det gis tilskudd til, særlig når det gjelder driftstilskudd til organisasjonene. Dette forklares i rapporten med forskjeller i hvordan lokale forvaltere forstår innvandrerorganisasjoner, og kjennskapen til og kontakt de har med disse organisasjonene. Dette fører til at organisasjonene får ulike muligheter til å bidra, avhengig av hvilken kommune de virker i. De fleste kommunene gir innvandrerorganisasjoner relativt lite frie midler, og styrer tilskuddet mot aktiviteter som kommunen godkjenner. I 2016 var det 254 lokale innvandrerorganisasjoner som søkte på tilskudd gjennom ordningen. Rehman forteller at midlene i liten grad nå ut til de lokale, frivillig baserte grasrotorganisasjonene:

– I dag er det som regel de etablerte organisasjonene, med egne ansatte, som får mest midler fra kommunen. Dette skyldes at de har den kompetansen og de ressursene som skal til for å skrive gode søknader. De mer lokale, frivillig baserte organisasjonene som jobber på grasrotnivå har ikke den samme kapasiteten når det kommer til å utarbeide gode søknader. Dette kan for mange være en veldig tidkrevende og komplisert prosess. I praksis blir det da de store, etablerte organisasjonene som får en stor del av kaka, mens grasrotorganisasjonene, som jobber på lokalt plan prioriteres mindre. Dette er en utfordring som bør tas på alvor, sier Rehman.

Rehman etterlyser en mindre byråkratisk prosess når man søker om midler. Han mener det vil være fordelaktig om kommunene i sin vurdering av tildeling av midler, fokuserer mer på essensen i tilbudet organisasjonen har fremfor selve søknadsteksten:

– Mange frivillige organisasjoner er kanskje ikke så flinke til å skrive gode søknader, men de er flinke til å arrangere gode aktiviteter. For å opprettholde den ressursen de utgjør er det viktig, mener Rehman.

Flere møteplasser

Å nærme seg frivilligheten på deres premisser, etablering av møteplasser mellom kommunen og innvandrerorganisasjoner, og at møtene skjer mellom likeverdige partnere trekkes også fram som anbefalinger fra rapportforfatterne:

– Erfaringene som kommunene og organisasjonene vi har snakket med har gjort seg, er at det er kommunene som må ta initiativ til å etablere møteplasser hvor det brede sivilsamfunnet kan møtes, bli kjent med hverandre og kommunen, og samarbeide med kommunen om integrering. Det handler om å skape rom for å bli kjent og snakke sammen, og det må foregå på frivillighetens premisser, sier en av forfatterne bak rapporten Ragna Lillevik.

Hun trekker fram bruk av kommunale lokaler utenom vanlige arbeidstider, samarbeid om felles prosjekter som festivaler eller feiringer som eksempler på gode møteplasser, og understreker at det allerede finnes mange gode møteplasser som både kommuner og organisasjoner er fornøyde med.

– Flere kommuner kan bli flinke til å tenke på møteplasser når de legger en strategi for hvordan de vil samarbeide med innvandrerorganisasjoner om integrering. Vi ser at å nå ut til innvandrerorganisasjonene kan kreve en ekstra innsats fra kommunene. Det holder ikke nødvendigvis å lyse ut et tilskudd i lokalavisa, for det er ikke riktig arena å treffe dem på. De som lykkes med samarbeid bruker tid på å bygge relasjoner, og besøker for eksempel arrangementene som innvandrerorganisasjoner har. De forteller at dette ofte gir helt andre forståelser av hva organisasjonene gjør, enn å lese en søknad på kontoret, sier Lillevik.