Det russiske livet

Vladimir Sorokin er en av Russlands mest leste forfattere i dag. Hans romaner er groteske anti-utopier: kontroversielle både i den sene sovjetperioden og under dagens Putin-regime.

Sorokin har utgitt et tyvetalls bøker, fire av dem er kommet på norsk på Flamme forlag: Køen (2009), En opritsjniks dag (2010), Snøstormen (2013) og Telluria (2016). Vladimir Sorokin er stadig mer kritisk til den politiske utviklingen i hjemlandet, men da jeg møter ham i Stavanger, åpner han med å si at han er lei av å snakke om politikk. Og han er trøtt på å bli lest som en profetisk visjonær. Men det er visjonær han er. Han skriver en bok om en helt vanvittig samfunnsutvikling, og så kommer politikken løpende etter. Virkeligheten innhenter boken. Men da må bare litteraturen løpe enda fortere og enda lenger foran, sier Sorokin.

– Du startet ikke som forfatter, men som bokillustratør og maler?

– Ja, jeg begynte tidlig å male. Som niåring gikk jeg på malerkurs, og kurslokalene lå i kunstmuseet i Moskva. Men så flyttet vi til en liten by utenfor Moskva, og det ble for langt å reise inn til byen. Jeg sluttet på kurset, men fortsatte å male for meg selv. Siden jeg ikke hadde noen formell utdannelse innenfor kunst, kunne jeg heller ikke ta høyere kunstutdannelse. I stedet tok jeg teknisk høyere utdannelse. Jeg er faktisk utdannet innenfor olje og gass, men har ikke gjort et eneste årsverk innenfor det yrket. De siste årene på universitetet tok jeg også kurs i grafisk kunst, og etter en stund begynte jeg å samarbeide med et forlag og illustrerte bøkene til andre forfattere.

– Hva slags forfattere?

– Heldigvis ikke sosialrealistiske forfattere. Det var diktere. Det var estiske dikt. Og litauisk prosa.

– Dette førte deg inn i et litterært miljø?

– Jeg var ung far på det tidspunktet, vi fikk tvillinger, to døtre, så det var faktisk bokillustrasjoner jeg levde av. Men for meg selv fortsatte jeg å skrive, og på slutten av 1970-tallet kom jeg inn i et litterært og kunstnerisk undergrunnsmiljø i Moskva. Det besto av kunstnere og forfattere som ikke fikk stilt ut eller kom på trykk. Vi opplevde at vår kunstneriske overlevelse var svært utsatt i denne sovjetiske perioden. Men nå er jo flere av disse kunstnerne og dikterne blitt populære, og ikke bare i Russland, tenk bare på Ilya Kabakov.

– Du kom altså ikke på trykk i Sovjet, men måtte publisere din debutroman i Paris?

– Min første bok Køen ble utgitt i Paris i 1985, av et russisk forlag drevet av russiske emigranter. Senere begynte jeg å bli oversatt til andre språk.

– Dermed var du jo en dissident under Sovjet-regimet? Men jeg leste et sted at du og dine kolleger egentlig var ganske apolitiske i utgangspunktet. Dere var uinteresserte i politikk, og hadde Picassos eksempel som forbilde: Da tyskerne marsjerte inn i Paris, satt Picasso i sitt atelier og malte bilder av epler. Var dere fullstendig apolitiske?

– Jeg har pleid å fortelle det slik, men det er ikke helt sant. Vi var ikke aktive dissidenter. Men vi hatet jo Sovjetunionen. Det er klart. Om ikke annet, så fordi dette regimet ikke lot oss komme på trykk eller stille ut våre malerier. Men likevel hadde jeg mine problemer med regimet, og de var egentlig ganske alvorlige.

– Å debutere med en roman om en kø, var vel i seg selv en politisk handling? Det var jo køer overalt i den gamle Østblokken!

– Du vet at ifølge statistikken tilbrakte sovjetmennesket en tredjedel sitt våkne liv i en kø! Så køen som et sovjetisk metafysisk fenomen, var absolutt verdt å skrive en roman om. Det er nettopp derfor jeg ikke brukte noen ord på å beskrive køen utenfra, hvordan den så ut. Jeg lot den heller snakke selv.

– Hele boken består av replikker overhørt i en kø. Det er et briljant romaneksperiment!

– Takk.

– En opritsjniks dag var din andre roman som ble oversatt til norsk, og internasjonalt er den fortsatt kanskje din mest berømte bok. Den er voldelig, forferdelig og en fullstendig oppslukende leseropplevelse. Både skremmende og fascinerende. Jeg-fortelleren Komjaga er med i et slags paramilitært brorskap som beskytter makthaverne i landet. Han ruser seg kontinuerlig, går på ville fester, deltar i ildspåsettelser og henrettelser av politiske motstandere. Men han er ingen flat karakter, han har dybder også. Hvordan kom du på ideen til å skrive en bok om disse såkalte opritsjnikene?

– Hvis du har sett Eisensteins film Ivan den grusomme, kjenner du uttrykket derfra. På midten av 1500-tallet var opritsjnikene Ivans den stores militære støtte for å kunne realisere den nådeløse sentraliserte staten som etter hvert utviklet seg til å bli det russiske imperium. Oversatt fra gammelrussisk er en opritsjnik en spesiell person med en spesiell myndighet. Hovedideen til Ivan den store og hans opritsjniker var at myndighetene var okkupanter i sitt eget land. Alle skulle underkaste seg okkupantene. Opritsjnikenes måte å gjøre dette på, var vanvittige og veldig blodige.

– De føler seg som privilegerte utvalgte, de voldtar og dreper med en forskrudd idé om at de dermed utrydder urenhet og fiender og gir ære til Gud og fedrelandet?

– Men da Ivan den store fikk full kontroll over sitt rike, drepte han lederne for opritsjnikene. Ja, han forbød folk bare å nevne ordet! Det er interessant at et fenomen som opritsjnikene aldri er blitt skildret i den russiske litteraturen. Det finnes bare en bok, av Aleksej Tolstoj, der det er en veldig mild beskrivelse av dette fenomenet.

– Mener du at ånden fra opritsjnikene lever videre i dagens Russland?

– Ja visst. Hvis et slikt forferdelig fenomen ikke er skildret i litteraturen, hvis det ikke eksisterer i det kulturelle universet, betyr det at det fortsatt er i live. For da presses det ut i den kollektive underbevisstheten. I dag preger dette fenomenet hver eneste politimann i Russland, hver eneste offentlige ansatt og hver eneste ansatte i sikkerhetstjenesten. Nå handler jo denne boken om den nærmeste fremtid til Russland, den er ment å være en fantasi-bok. Men egentlig handler den om hva som skjer i Russland nå, hvordan opritsjnikene fortsatt preger samfunnet i dag. Boken ble skrevet for ti år siden, og da den ble publisert skrev kritikerne at dette er Sorokins fremtidsfantasier. Nå skriver de at det er blitt en realistisk roman.

– Som forfatter må vel det gi en god følelse, men det kjennes kanskje dårligere som samfunnsborger?

– Ja, nettopp.

– I romanen er det en scene der hovedpersonen går til en spåkvinne for å spørre om fremtiden til en oppdragsgiver. Etter hvert kan han ikke dy seg, og spør om hva som vil skje med ham. Og til slutt våger han å spørre: «Hva som kommer til å skje med Russland?» Hun blir først stille, så ser hun på ham, og sier: «Ingenting ... er umulig». Er ikke det en nøkkelsetning?

– Ja, ja. På russisk er egentlig ordlyden bedre, for denne sibirske spåkonen svarer faktisk: «Nei, det skjer ingenting». Det er vanskelig å oversette, fordi ingenting på russisk, betyr både at det er fravær av alt, men samtidig at det egentlig er «greit nok». Og egentlig er det sånn det russiske livet er. Det er ingenting.

– Og likevel absurd? Alt kan skje?

– Ja, dette er våre livs metafysikk.

– Nå høres du nesten utopisk ut. Men du er snarere en dystopisk forfatter, er du ikke?

– Jeg har ikke noe imot den klassifiseringen, men jeg forsøker jo å finne en metafor på det russiske livet generelt sett. For livene våre ligner ikke på livet til vestlige folk. Alle som har vært i Russland, har opplevd det.

– Jeg har bare vært i Moskva en gang, for ti år siden, og syntes at det var en veldig tung atmosfære der allerede da.

– Jeg tror ikke ordet tung er tilstrekkelig for å beskrive den russiske atmosfæren. Jeg kommer i hvert fall på ett ord til, og det er det russiske livets uforutsigbarhet. Denne metafysikken, dette uforutsigbare, rare russiske livet ble uttrykt veldig fint i russisk litteratur allerede midt på 1800-tallet. Jeg tenker på romanen Døde sjeler av Nikolai Gogol. Den boken er i høy grad aktuell i dag.

– «Retrofuturisme» er et ord som brukes om din stil. Du er en forfatter som åpenbart trekker veksler på den klassiske russiske litteraturen, Gogol, men også Tsjekhov og til og med Dostojevskij. Samtidig skriver du en mørk fremtidslitteratur som kan minne litt om Houellebecq. Ser du noe i fortiden som kan fortelle oss om nåtiden, eller til og med fremtiden? Er dette spennet du skriver innenfor?

– Ja, den pyramideformede samfunnsstrukturen som Ivan den grusomme etablerte, vedvarer jo fortsatt. Den har veldig mye å si for atmosfæren i landet. De klassiske russiske forfatterne kjente dette i bøkene sine. Nå er jo russisk litteratur blitt et varemerke, akkurat som russisk vodka. Hele verden har hørt om vodka og Dostojevskij. Enhver som skriver russisk, med mindre han er helt ubrukelig, må støtte seg på det russiske språket. Og dette språket var det disse store, skjeggete gamle mennene som ga opphav til. På mitt skrivekontor står bokhyllene rett bak meg, veldig nærme. Når jeg skriver, tar jeg av og til en pause, vipper stolen bakover og lener meg mot bøkene bak meg. Da føler jeg kraften fra den klassiske russiske litteraturen!

– Vi må snakke om rus. Narkotiske stoffer. Hallusinasjoner. Dette er det mye av i din litteratur. Små mikrogullfisker som trenger inn i blodårene og gir en ekstatisk rus i En opsitsjniks dag. Og disse spikerne av et magisk metall i din nyeste bok på norsk: Telluria. Dette er spikere som skal hamres rett inn i hodeskallen, og som gir en fantastisk rus. Ikke nok med det, men disse tellur-spikrene helbreder også sykdommer og gir ny innsikt. Rusen gjør fortiden levende, og du kan reise i tid. Hvis du leser i Bibelen om Genesaretsjøen, så voila! kan du gå rett inn i en mytisk fortid og selv være tid stede der det skjedde. Du skriver om rus også med en stor grad av fascinasjon, men samtidig som advarsel?

– Jeg blir stadig spurt om dette. «Hvorfor kan det ha seg at fremtidens dop er en liten spiker, av metallet tellurium, som du kan spikre inn i hodet på et menneske på rett plass, og dermed åpnes uendelige kapasiteter i et menneske?» Vel, vi har ennå ikke spikret noen spikre opp i hodene våre, men vi har alltid med oss disse telefonene. Og de blir jo bare mindre og mindre. På ett tidspunkt kommer de til å være inne i hodet på oss. Hvis du tar iPhonen fra et ungt menneske, utløser det allerede abstinenser! Men denne boken handler ikke bare om det. Det er en bok om Europa som desintegreres inn i mange små stater, og den handler om frykt i Europa.

– Hvilken tid er vi i?

– Vi er i midten av de 21. århundre, men datoene er ikke viktige. Jeg bruker fremtiden som teleskop for å se på nåtiden.

– Telluria består av femti kapitler som er svært forskjellige både i form og innhold. Hvorfor valgte du en så kompleks narrativ form?

– Ja, den er skrevet i ulike stiler. Det er jo et forsøk på å se på vår kompliserte verden, og det går ikke lenger an å beskrive den i lineær prosa. Det er viktig for meg at det finnes så forskjellige språk som kan beskrive vår verden.

– Jeg gjenkjenner stiler fra russisk litteratur, og i det nest siste kapitlet kjente jeg definitivt igjen din parodi på Allan Ginsbergs berømte beat-dikt «Howl». I Ginsbergs versjon lyder det. «I saw the best minds of my generation destroyed by madness, starving hysterical naked, / dragging themselves through the negro streets at dawn looking for an angry fix …». Og din versjon, i den norske oversettelsen: «Jeg har sett de svakeste sinn i min generasjon bli løftet opp fra det svarteste vanvidd av telluren, sett dem / overvinne hverdagens hengemyr og det middelmådige livs morass, / sett dem kaste småborgerlighetens selvsikkerhets og sløve selvtilfredshets betongskall av sin sjel ...»

– Det er en homage til Allen Ginsberg, så klart. Jeg bare har fantasert litt om hvordan det diktet kunne ha vært skrevet på midten av det 21. århundre ...!

– Du startet altså som bokillustratør, og lener deg bokstavelig talt på klassikerne når du skriver. Samler du også på bøker? Førsteutgaver?

– Jeg er glad i bøker, men jeg kan ikke si jeg er bibliofil.

– Men du vet hvorfor jeg spør?

– Ja.

– Jeg vil gjerne snakke litt om din nye roman, Manaraga, den er ikke engang oversatt til engelsk ennå ...

– Nei, kun til tsjekkisk ...

– Utgitt i Russland mars 2017, og kommer på norsk på Flamme forlag i 2018. Norsk kulturråd har nylig gitt oversetterstøtte. Det er ikke første gang bøker brenner i ditt forfatterskap. Men i Manaraga har du en helt vill idé ... Det fins jo et uttrykk som heter konsumkultur. Og i denne romanen blir bøker konsumert på en veldig spesiell måte: De blir brukt som brensel på fine grillrestauranter over hele Europa. Du kan gå på en luksusrestaurant og få din kveitefilét grillet over en førsteutgave av Idioten, tillaget av en stjernekokk som har spesialisert seg på å grille på Dostojevskij. Book’n’grill, heter konseptet ...!

– Ja, den egentlige ideen bak denne boken er et helt opplagt fremtidsscenario ... for i fremtiden eksisterer jo ikke bok-litteratur lenger. Papirbøkene er blitt unødvendige, for all tekst finnes jo i digitalt format. Så bøkene blir bare utstilt på museum. Førsteutgavene. Men det eksisterer altså en undergrunnsbevegelse blant kokker som stjeler disse førsteutgavene fra museene, og bruker de dem til å lage utsøkte matretter for eliten, som betaler store penger for å få oppleve dette.

– Dette er svart humor tatt til et nytt nivå. Ikke engang Gogol kunne ha funnet på det der.

– Det er snakk om romaner som brenner, ikke sant. Men det er en kriminell undergrunnsgruppe som gjør dette ulovlig, og politiet er ute etter dem. Og forskjellige kokker spesialiserer seg på forskjellig litteratur. Mens jeg skrev romanen, tenkte jeg at det var min måte å utfordre Ray Bradbury på.

– Fahrenheit 451?

– Ja, hos ham blir jo også bøker brent, men all energien går dessverre til spille. Tenk hvor mange fantastiske retter det går an å lage på all den energien!

– Trenden startet med en biff som ble stekt i London på flammene fra Finnegan’s Wake, stjålet fra British Museum, var det ikke?

– Ja visst! Nettopp! Og amerikanerne lager tunfiskstek på Den gamle mannen og havet. Etcetera ...!

– Jeg vet at du beundrer H.G. Wells’ science fiction-bøker. Morgenbladet trykket for noen år siden ditt essay «Det ryker av Putins tidsmaskin», om en lengsel blant russere tilbake til den sovjetiske fortid. «Langt fra alle hadde kastet den inntørkede sovjetnostalgien på 90-tallets skraphaug», skrev du. Men likevel endte essayet med å spå at «det vil gå enda litt mer virkelig tid, så kommer de sultne borgerne til å bli lei av hatet og uforutsigbarheten og spørre seg: ’Men hva i helsike skal vi nå med den der tidsmaskinen?’» Ser du altså lys i horisonten? Hva gir deg håp for Russland?

– Håp ... (Og her sukker Sorokin dypt.)

– Beklager, det er et banalt spørsmål.

– Nei, ikke banalt.

– Patetisk, kanskje.

– Nei, et metafysisk spørsmål. I Russland er det kommet et team til makten som har bygget denne tidsmaskinen. På en måte har de stanset tiden. Men problemet er bare at fortiden heller ikke står stille. Den beveger seg etter oss, akkurat som en diger isbre, det er som en naturlig prosess. Problemet er at hvis du stopper tiden i et samfunn, så kommer fortiden til å ta deg igjen. Innhente deg. Og så begynner fortiden å presse på nåtiden. Det er dette som nå skjer i Russland. Og det kan det bare bli slutt på hvis denne tidsmaskinen blir ødelagt. Nobody knows when. Ingen vet, ikke sant.

– Når du sier at fortiden kommer nærmere ... kanskje dette er et ufint spørsmål, men hvordan vil du markere 100-årsdagen for den russiske revolusjon den 7. november i år?

– Hvordan jeg skal gjøre det, mener du?

– Jeg kan jo ikke spørre andre enn deg.

– Jeg tror faktisk jeg skal gå til kirken. Der skal jeg tenne et lys til minne om de titalls millioner av ofre for denne revolusjonen. For i det tyvende århundre fant det i Russland sted et eksperiment som aldri tidligere har skjedd i historien. Og etter denne revolusjonen kom det et regime som var mye mer brutalt enn tsarens regime. Senere ble vår verden delt opp i to, den røde og den vestlige. Og vi vet jo dette, det var millioner av ofre. Så jeg kommer ikke til å feire det, nei.

– Du går heller i kirken for å tenne et lys?

– Ja, det er ikke ofte jeg går i kirken. Men for den anledningen, kommer jeg til å gjøre et unntak.

Intervjuet ble gjort under Kapittel-festivalen i Stavanger september 2017, ved hjelp av tolken Natalia Maria Vigrestad.