Gud på hjernen

–Jeg takker Gud for at han lot meg oppleve å bli psykotisk.

Den danske kunstneren Elin Quist sitter omgitt av maleriene sine i stuen hjemme på Frederiksberg. Tett i tett på de fargesterke bildene står engler, demoner, hodeskaller, hjerter, papegøyer og duer. De omkranser en skjeggete mann med utstrakte armer og krone på hodet. Bildene viser synene hun så på himmelen over en lang periode for over tretti år siden. Opplevelsene var så sterke at hun gikk inn i en psykose.

– Det var veldig skremmende å se demonene. Men etterhvert ble synene en trøst. For englene var der jo også. Og Jesus.

En psykose er en forvirringstilstand, som også kan beskrives som et dyptgående nervøst sammenbrudd. Vanlige symptomer er at man mister grepet om hva som er virkelig og hva som er fantasi. Noen opplever hallusinasjoner, vrangforestillinger, forfølgelsesvanvidd, storhetstanker eller lignende. En psykose kan oppleves svært skremmende. Rundt fire prosent av befolkningen blir rammet av psykose en gang i livet, og det er likt over hele verden. Ifølge Verdens Helseorganisasjon er det bedre prognoser for pasienter som blir psykotiske i utviklingsland enn det er i Vesten.

Forskere klør seg i hodet for å forstå hvorfor. Noen peker på betydningen av å beholde den syke i familien. Andre mener at de gode støtteordningene i Vesten gjør at flere sier seg kronisk syke enn det i virkeligheten er grunnlag for. Men noen forskere mener også at behandlingstradisjonene i utviklingsland, som inkluderer et religiøst eller spirituelt verdensbilde, virker bedre på pasientene enn det man har kommet opp med i moderne medisin. For noen kan det se ut som religionen gir den støtten og forståelsen som er nødvendig for å bli frisk. Det kan være lettere å akseptere at det er onde ånder som plager en, enn at ens egen hjerne har gått i spinn. I møte med engler, demoner, vennligsinnede romvesener og parasittiske ånder kan det imidlertid være vanskelig å vite når religionen er til hjelp, og når den er en del av sykdommen. Både for helsepersonell, og for den som er syk.

Elin Quist vokste opp i en kristen familie i Herning. Hun gikk på søndagsskole og kalte seg kristen, men som femtenåring valgte hun bort troen. Det var så mange ting hun hadde lyst til, som hun hadde lært var galt. Hun var usikker og våget ikke stå imot presset om å teste grenser, forteller hun. Gud måtte bort. I årene som fulgte dro hun til Århus og utdannet seg til keramiker, hun prøvde hasj og andre rusmidler og levde det glade sekstiåtterliv, som hun selv beskriver det. Men usikkerheten fra tenårene forsvant ikke.

– Jeg tror at jeg alltid har savnet en bekreftelse fra faren min. Jeg stolte ikke på at han var glad i meg, så jeg gikk ut og lette etter den kjærligheten hos menn. Det skapte mye problemer, sier hun. Elin møtte en mann, giftet seg og fikk to barn. Familielivet gjorde at hun sluttet å ruse seg, men da kom angsten veltende. Hun ble dypt deprimert, isolerte seg, ble redd for mennesker.

Hun ble skilt, levde som alenemor og forsøkte å utdanne seg til sykepleier. Det var umulig på grunn av all angsten. Elin sluttet på studiene, var igjen dypt deprimert, begynte å ruse seg igjen; en daglig cocktail av hasj, alkohol og piller. Flere ganger prøvde hun å ta livet sitt. Etter en stund møtte hun en ny mann, en danske som bodde i USA og var hjemme på ferie. Han ville ta henne med til San Fransisco og skape en ny karriere for henne som kunstner.

– Jeg var helt avhengig av å skape ting, men jeg klarte ikke å selge kunsten min. Jeg hatet å snakke om meg selv, og fikk mye angst blant ukjente mennesker.

Elin forteller at hun plasserte barna på åtte og ti hos faren deres. Hun ville dra.

– Det er det vondeste. At jeg dro fra ungene mine. Det har vært vanskeligst å tilgi meg selv, sier hun, stemmen blir tykk. Hun har ikke fortalt denne historien på lenge.

Like før hun skulle dra, ba Elin desperat til Gud om at hvis han fantes, måtte han vise seg for henne. Og da skjedde det noe. Hun forteller hvordan hun en dag kikket opp på himmelen og fikk øye på noen engler i skyene. Hun trodde først ikke det hun så. Elin kikket en gang til, og da så hun demoner fly ned fra himmelen. Det var forferdelig skremmende. Og det var samtidig et slags svar.

– Jeg fortalte det til mannen min. Han bare lo av meg og sa at jeg hørtes gal ut.

En dag så hun en mann med krone i skyene. Hun skjønte at det var Jesus som kom tilbake til jorden. Kort tid etter falt Elin inn i en psykose og trodde verden skulle gå under.

I august i år disputerte psykiater Hilde Hanevik med en doktorgrad om religiøsitet blant psykosepasienter. Hanevik har intervjuet 29 pasienter ulike steder i landet som lider av ulike former for psykose. Mange av dem var ikke religiøse før de ble syke, men under psykosen fikk de erfaringer som de i etterkant beskrev som å høre Guds stemme, se tegn, og ha overnaturlige krefter.

– Opplevelsene pasientene beskriver ligner på det som beskrives som «mystiske opplevelser». Jeg har ikke noe enkelt svar på hvordan man skal skille hva som er en religiøs opplevelse hos et friskt menneske og hva som er en hallusinasjon hos et sykt menneske, sier Hanevik.

Hun opplevde at flere av pasientene beholdt den religiøse forståelsesrammen når de senere var bedre av psykosen. Selv er Hanevik åpen for at religiøse erfaringer kan være en normal del av den kristne tro. Det gjelder også for psykisk syke mennesker.

– Vi kan ikke si at bare fordi en person er i psykose, kan han eller hun ikke ha hatt en religiøs erfaring. For psykiatrien blir ikke spørsmålet hva som er hva, men hvordan personen tolker opplevelsen, og hva opplevelsen gjør med ham eller henne. Om den er til hjelp eller om den gjør psykosen verre.

Elin Quist satt på venteværelset på akutten i San Fransisco og trodde hun skulle på audiens hos Herren selv. Da hun kom inn til legen og så ham sitte der, så hun seg selv plutselig utenfra.

– Jeg slo ham forsiktig på brystet i fortvilelse og tenkte: «Han er jo ikke Gud!» Da kom det noen og tok meg med på psykiatrisk avdeling. De spente meg fast med belter, fordi de skjønte at jeg var psykotisk. Det var ganske grusomt, sier hun.

Hun skjenker seg litt danskvann, drikker langsomt.

– Da jeg lå der, hjelpeløs og livredd, overga jeg meg til Jesus. Jeg visste ikke hva annet jeg kunne gjøre. Og da skjedde det noe helt fantastisk. Jeg ble fylt med en helt utrolig fred. Jeg skjønte ikke det da, men i ettertid har jeg forstått at jeg ble fylt med Den Hellige Ånd.

Hun smiler.

– Jeg sa ingenting til pleierne, for jeg trodde at de var Satans hjelpere. I ti dager kjempet jeg med demonene, det var så skremmende. Men jeg ba til Jesus hele tiden. Og da jeg ble utskrevet, visste jeg at Satan ikke kunne gjøre meg noe.

Elin Quist dro tilbake til Danmark. Hun fortsatte å se synene på himmelen, og i Herning fant hun en menighet som delte hennes tro på åndeverdenen. I starten var det vanskelig å gå i kirken, for hun trengte fortsatt hasjen for å klare å møte mennesker. Noen få i menigheten merket at hun var ruset. Hun måtte slutte med rusen, men knasket nervepiller som drops.

– Uten rusen var det som det lå fem dyner oppå meg, men jeg oppdaget at det hjalp å be. Hvis jeg merker en depresjonens ånd, eller en angstens ånd, står jeg imot den i Jesu navn.

Etter en tid var Elin Quist i ferd med å bli et fungerende menneske igjen. Hun skjønte likevel at hun ikke skulle klare å arbeide igjen, og søkte derfor om førtidspensjon. Hun ble bedt om å oppsøke en psykiater for en utredning. Det turte hun ikke. Tenk om psykiateren ville tro at hun var gal når hun fortalte om synene sine. Hun ringte i stedet den gamle fastlegen sin, og fortalte alt sammen. Om synene på himmelen, psykosen, åndskampen og freden i hjertet. Han ga henne diagnosen manisk depressiv med angstnevrose og med psykotiske episoder. Og Elin fikk sin førtidspensjon.

– Han skrev ut piller til meg, men jeg vil ikke ha dem. Jeg har funnet ut hva som virkelig hjelper meg. Folk må forstå at Satan og hans demoner er virkelige. Bare på den måten kan de bli virkelig fri fra psykisk sykdom.

Hun opplever at troen har gjort henne psykisk frisk, og maler for å fortelle det videre.

Årsaken til psykoser er ikke kjent. Spør man en psykiater, vil hun kanskje si at en psykose er en kjemisk ubalanse i hjernen, utløst av stress, som kan balanseres med riktig bruk av medisiner. Arven etter Sigmund Freud har fått mange psykologer til å avvise en religiøs eller åndelig dimensjon i terapien. Freud mente at religiøs tro var en umodenhet hos mennesket, som hindret vekst og konfrontasjon med livets realiteter. Men religiøs tro er utelatt fra diagnosesystemet, til tross for de troendes påstander om å høre stemmer, se syner og oppleve at ting skjer for en hensikt. Spørsmålet er om den troendes opplevelser deles av flere enn den ene. En religiøs tro, hvor langt fra naturvitenskapen den enn beveger seg; om den deles av flere, er den isåfall en kulturell eller sosial vrangforestilling, og skal ikke kureres med psykologiske metoder.

William James, en av gudfarene til dagens psykologi, og mannen bak retningen religionspsykologi, mente at religiøse opplevelser er noe av det viktigste psykologer kan studere, fordi de er forstørrelsesglass av hva det vil si å være menneske. I boken «A Variety on Religious Experiences» studerer han folk som har hatt sterke religiøse opplevelser og forsøker å se på hva disse opplevelsene gjør med dem. Han finner at opplevelsene har en varig effekt, personene blir mer empatiske, får større moralsk ansvar for andre mennesker og ser seg selv i en større sammenheng. James mener at opplevelsene ikke kan si noe om Gud finnes eller ei, men at de er interessante menneskelige erfaringer som virker i det underbevisste, og som balanserer menneskets underbevisste trang til å dyrke sitt ego.

Nå åpner stadig flere psykologer opp for at åndelige erfaringer kan være kilde til bedring fra psykiske lidelser. En undersøkelse blant norske psykologistudenter i 2009 ledet av professor Silje Endresen Reme ved Universitetet i Bergen, fant at studentene etterlyser mer kunnskap om religiøse problemstillinger.

I matsalen på Langesund bad i Telemark sitter psykologen Ånen Nøding fordypet i samtale med psykolog Sindre Storvoll. De er deltakere på den årlige konferansen til Emmaus psykologiforening, som jobber i skjæringspunktet mellom psykologi og kristen tro. Storvoll tok over som leder av foreningen da han selv studerte psykologi.

– Emmaus ble etablert på grunn av et savn av fora for å diskutere religiøse og eksistensielle problemstillinger. I det siste har vi begynt å lure på om behovet er i ferd med å endre seg. Psykologistudentene er opptatt av om religion virker å få dekket det sosiale behovet i andre fora, og åpenheten for psykologiske problemstillinger har blitt større også i kristne miljøer. Men faglig input er fortsatt sterkt etterspurt.

Da Ånen Nøding kom fra Sørlandet til Oslo på slutten av 1960-tallet, hadde han egentlig tenkt å bli sosionom. Han fikk jobb som praktikant i Oslo Indremisjon, nå Kirkens Bymisjon, og syntes det var et fint sted å jobbe i grenselandet mellom menneskelig nød og tro. Et halvår senere begynte han som praktikant i psykiatrien, og der møtte han for første gang psykologer.

– Jeg husker at jeg syntes de hadde et for meg overraskende negativt syn på religiøsitet og at de med sine liv levde veldig annerledes enn det jeg var vant til med voksne folk der jeg vokste opp. Men det de jobbet med syntes jeg var veldig spennende.

Han droppet sosionomutdanningen og begynte på psykologistudiet. Han forteller at det ikke var mange kristne psykologistudenter, men de holdt sammen og noen av dem startet «Forum for kristne psykologer».

– Vi hadde flere samlinger om grenselandet mellom tro og psykologi som var veldig viktige for meg. I selve studiet fikk jeg inntrykk av psykologien så på vår kristne tro som et tegn på umodenhet, og det var jo ikke noe hyggelig. Og kanskje var det derfor jeg opplevde at en god del kristne var skeptiske til psykologer. Men det har endret seg nå.

Nøding jobber som privatpraktiserende psykolog i Halden, og blir innimellom invitert til å tale i forskjellige lokale menigheter. Det ser han ingen problemer med.

– Halden er et så lite sted at mange har fått med seg at jeg er kristen. Jeg ser på det som en fordel, for da kan jeg fange opp mange folk som helt konkret ønsker å snakke med en kristen psykolog om ting som ligger i grenselandet mellom tro og psykologi.

Forfatter Anders Torp ga tidligere i år ut boken «Jesussoldaten», i samarbeid med Tonje Egedius. Boken handler om hans traumatiske opplevelser i oppveksten i den karismatiske menigheten Oslokirken. Nylig la han ut en video på Facebook som viser en tidligere satanist som forteller om en demonisk virkelighet og hvordan han møtte Jesus. Videoen ble tatt opp i Zambia i 2007, da han reiste sammen med faren, som er pastor i menigheten. I kommentarfeltet gikk diskusjonen høylytt etterpå. En av debattantene, som er psykiatrisk sykepleier ved et norsk sykehus, skrev:

«Religiøse vrangforestillinger finnes. Det samme gjør demoner. Det er ikke alt som kan forklares ut i fra menneskelig fornuft! Mye rart og galt har dessverre blitt gjort og gjøres i Guds Navn. Men det fjerner ikke det faktum at åndeverdenen er høyst reell. Demoner kan plage og binde mennesker, og gjør det i aller høyeste grad, og befrielse fra onde ånder er virkelige saker. Det er nok av kraftfulle vitnesbyrd rundt dette. Og jeg har erfart dette mange ganger.»

Vedkommende får svar fra en annen psykiatrisk sykepleier.

«Beklager hvis jeg må være den som forteller deg det, men å snakke med usynlige intelligente spøkelser til daglig og påstå at de svarer tilbake blir i 2016 betraktet som temmelig kunnskapsløst og kulturelt tilbakestående.»

– Jeg syns kommentarene gir uttrykk for to vidt forskjellige kolliderende virkelighetsforståelser, og det er et typisk eksempel på en dialog som ikke er konstruktiv, sier Anders Torp til Plot.

Han mener at det å akseptere andres annerledeshet og virkelighetsoppfatning er viktig for å holde en konstruktiv dialog der man kan lære av hverandre.

– De man er mest uenige med er ofte de man kan lære mest av. Selv tror jeg ikke lenger på demoner og åndelig krig, men det er umulig for meg og enhver annen å motbevise noe som i utgangspunktet ikke er blitt bevist. Vi må akseptere individers subjektive opplevelser, og heller stille spørsmål som fremmer selvstendig kritisk tenkning, sier han.

Når blir religionen en hjelp ut av psykisk lidelse, og når blir religionen en vei inn i psykisk lidelse? Allerede for ti år siden skrev Brith Dybing i Tidsskrift for Sjelesorg om hvordan hun opplevde at helsevesenet bagatelliserte opplevelsene som gjorde henne psykisk syk. Hun hadde da blitt deprimert og fått angst etter forsøk på demonutdrivelser i det kristne miljøet hun hadde tilhørt.

– Jeg trodde jo selv på en virkelighetsforståelse som så på demonbesettelse som en realitet. Det var til og med en besnærende løsning på de problemene som jeg opplevde hindret meg i å være en «god nok kristen». Hvis bare demonene ble drevet ut, da skulle alt bli bra.

Menigheten likte ikke at hun hadde kontakt med psykiatrien, for de mente at sykehuset var fullt av onde åndsmakter. Allerede i første polikliniske samtale ville legen heller snakke om barndommen hennes. Da hun etter hvert ble innlagt i en akuttpsykiatrisk avdeling skygget også personalet der unna da hun fortalte om de religiøse traumene. Hjelpen kom først da hun fikk snakke med sykehuspresten, som møtte henne med uforbeholden støtte uten verken å sykeliggjøre henne eller ta fra henne troen. I etterkant utdannet hun seg til psykiatrisk sykepleier, og jobber nå i seksjon for akuttpsykiatri ved Oslo universitetssykehus. Dybing har lenge etterlyst at kirkens ledere tar åndelige overgrep i kristne menigheter mer på alvor, og hun etterlyser kunnskap blant helsepersonell om sunn og usunn religiøsitet.

– For to år siden skrev jeg en masteroppgave med tittelen «Troen som ble en byrde. Hvilken hjelp trenger mennesker som har vært i usunne religiøse miljøer». Jeg hadde ti informanter som hadde ulik religiøs bakgrunn. Ni av de ti mente selv at de hadde trengt profesjonell hjelp i ettertid. Kun to av dem hadde fått adekvat hjelp ved første forsøk. To hadde ikke prøvd å få hjelp fordi de ikke trodde at det fantes noen som kunne hjelpe. Tre av informantene hadde gitt opp forsøkene på å få hjelp. Noe av det som gikk igjen i samtalene jeg hadde med informantene var at de følte at hjelpeapparatet hadde for lite kunnskap om denne tematikken og at de til dels heller ikke tok det på alvor, sier Dybing.

Det hun ser på som en særlig utfordring, er at det som er vanlig religiøs praksis og tankegang i flere religiøse miljøer kan bli tolket som religiøse vrangforestillinger og psykoser innen psykisk helsevern. På den andre siden kan psykiske problemer som angst, depresjon og psykoser bli tolket som åndsmakter i religiøse miljøer, noe som igjen kan føre til forsøk på demonutdrivelser. Hun er redd for at dette for mange kan føre til en forverring av de psykiske symptomene.

– Etter at jeg selv hadde blitt frisk var det en lege som sa til meg at: «Jeg var så naiv at jeg trodde ikke at et upsykotisk menneske kunne tro at det kunne være besatt».

Psykiater Hilde Hanevik etterlyser også mer kunnskap om grenselandet mellom tro og psykisk lidelse.

– Det har kanskje ikke vært så gode rutiner på dette en del steder. De store kirkesamfunnene, som den katolske kirke, har kanskje hatt dette mer oppe i dagen, men mindre samfunn som de karismatiske menighetene er mer uerfarne. Min erfaring er at det ofte er dit pasienter med psykoser søker. De karismatiske menighetene har ofte en større varme og romslighet enn mange statskirkemenigheter.

– Hvordan skal man i menigheter skille mellom sterkt religiøse mennesker, som kanskje sier at de har sett et syn eller har en profeti, og psykotiske mennesker?

– Det er et godt spørsmål. Jeg tenker at man må se på det generelle funksjonsnivået. Hvis en person som stiller seg opp og profeterer har store problemer med å håndtere hverdagen, spise, sove og kle seg, bør varsellampene blinke.

Hanevik tilhører den behandlingstradisjonen der man gjerne vil bearbeide de psykotiske erfaringene og forsøke å forstå dem, som en del av prosessen mot bedring.

– I den sammenheng tenker jeg også at det er naturlig å snakke med pasientene om de religiøse opplevelsene de har hatt i psykosen, sier Hanevik.

– For noen kan troen være en hjelp, ved at de kan oppleve at Gud bryr seg om dem og at de ikke er alene.

Men ikke alle respondentene opplever troen som en hjelp. Noen forteller at Gud eller onde makter befalte dem å skade seg selv eller andre. Andre opplevde at Gud ville dem vondt.

– Det kan også være et problem hvis troen er med på å opprettholde sykdommen. Hvis pasientene har møtt Gud i sykdommen, kan det være et problem å tro på at dette er en psykose som trenger behandling. Likedan, hvis de opplever at de religiøse erfaringene forsvinner ved medikamentell behandling, kan det gjøre at de ønsker å slutte med medisiner. For mange blir det viktig å holde fast på det de har opplevd. Tro kan, i likhet med psykosen i seg selv, også bli en flukt fra vanskelige ting i livet.

Medikamenter mot psykiske lidelser har mange bivirkninger, og mange pasienter opplever det som et tap å begynne med dem. Noen legger på seg, andre opplever at personligheten forandrer seg, andre igjen opplever at følelseslivet blir flatere. En som kuttet ut medisiner og fant sin egen vei ut av psykosen, var Jan-Magne Sørensen fra Sarpsborg. I 1998 fikk han diagnosen paranoid schizofreni, og ble innlagt for akutt psykose. Etter at han sluttet på medisiner ble han tvangsinnlagt og medisinert to ganger. I dag mener han selv at han har kontroll. Sørensen kjemper for at pasienter med psykiske lidelser skal få et reelt alternativ til medikamentell behandling. For ham ble redningen å søke løsninger i sjamanistisk tenkning.

– I ettertid ser jeg at jeg hadde masse traumer som jeg ikke hadde fått bearbeidet. Da jeg havnet i det fagfolkene kaller psykose, hadde jeg i realiteten en mulighet til å forløse traumene. Isteden ble jeg dopet ned med medisiner.

Jan-Magne Sørensen var 28 år, tømrer, aktiv tikjemper og nesten ferdig utdannet kjemiingeniør da han kom over en idé som kanskje kunne løse alle verdens energiproblemer. På oppfinnerkontoret var de positive. Han satt på studenthybelen i Gøteborg og leste gjennom brevet og kjente energien strømme gjennom kroppen. Det var ensomt og kjedelig å studere, og eksamenene presset på. Men plutselig var ikke eksamen så viktig. Han tilbrakte dag og natt på biblioteket, grublet, regnet og beregnet igjen. Tenk om ideen hans om å utvinne elektrisitet av luften kunne bli til virkelighet! Det ville revolusjonere verden, stoppe alle oljekrigene, løse alle miljøproblemene. Han ble høy av tanken. Så høy at hodet begynte å spinne.

– Jeg kom over noen lignende patenter, som alle på en eller annen måte ikke var satt ut i livet. Da begynte jeg å mistenke at det var noen som hadde stoppet dem. Alle i oljeindustrien ville jo ikke at oppfinnelsen min skulle bli virkelighet, da ville de tape alle pengene sine. Etterhvert hørte jeg rare lyder i telefonen. Jeg følte at jeg ble avlyttet. Men jeg følte også at jeg var utvalgt. At jeg var den som skulle bringe denne teknologien til verden. Det var en sterk følelse, som etterhvert gikk over i en følelse av kontakt.

– Med hva da?

– Med vesener utenfra. De snakket til meg gjennom bilder, telepatiske stemmer, tv-sendinger. Jeg følte at jeg ble beskyttet.

Han smiler mens han snakker. Han sitter i sofaen hjemme i Sarpsborg, sønnen Alexander på syv måneder kravler rundt på fanget. Sørensen forteller langsomt og detaljert om de dramatiske opplevelsene høsten for mer enn tyve år siden.

– Jeg begynte å bli redd for å bli tatt av dage.

Mellom jul og påske vokste paranoiaen. De utenomjordiske vesenene snakket tydelig til ham, men forfølgerne økte også aktiviteten. Han så spioner overalt. Tenk om de klarte å drepe ham før han klarte å fullføre oppfinnelsen. Hjemme på påskeferie hos kjæresten i Sarpsborg ble han så redd at han slo hånden gjennom et glassvindu. Blodet silte. Han gikk ut i gaten. Kort tid etter ble han lagt inn på psykiatrisk avdeling i Fredrikstad med mistanke om paranoid psykose.

– Jeg skjønte ikke hvorfor de ga meg medisiner. Problemet var jo de som var ute etter meg, ikke noe inni meg. Det er noe av det som gjør det så vanskelig å bli frisk.

– Forsvant vrangforestillingene da du tok medisinene?

– Jeg mistet kontakten med sjelen min og følelsen av at jeg hadde telepatisk kontakt med noe der ute. Etterhvert ble jeg likegyldig til alt, og mistet lysten til å leve. Men jeg ble ikke noe bedre. Jeg ble bare dopet ned.

Mange pasienter responderer dårlig på antipsykotiske medisiner. Bivirkningene kan være apati, vektøkning, generell følelsesmessig forflatning. Men det finnes alternativer. I naturen finnes planter som inneholder stoffet ibogain, som har en dissosierende effekt på brukerne. Blant Quicua-indianerne i Ecuador er den psykedeliske soppen ayahuasca lenge blitt brukt i behandling av psykose. Indianerne inviterer dyreånder til å ta over den plagedes sinn, og utfører ritualer som skal gi bedring. Stoffene skal gi følelsen av å være ett med universet, kan gi hallusinasjoner og ligner på det folk forteller om som har hatt religiøse visjoner. I denne tilstanden er den syke mer mottakelig for helbredelse, ifølge tradisjonen. Ayahuascaen blir administrert av stammens sjaman, som har mange års erfaring og opplæring i bruken. I Gabon og Kamerun har aboga-planten en terapeutisk effekt på medlemmer av Btwiti-stammen. I Texas og Mexico har indianere brukt kaktusplanten peyote på samme måte. Etterspørselen etter disse stoffene har skutt i været de senere årene.

I årene etter den første psykosen gikk Jan-Magne Sørensen i skytteltrafikk mellom hjemmet og psykiatrisk innleggelser. I 1999 bestemte han seg for å slutte på medisiner og finne ut av det selv. I noen år klarte han å holde seg stabil, ved hjelp av hard fysisk trening, og å kutte alt som kunne gjøre ham høy; kaffe, sukker, cola, stress. Men psykosen lå og ulmet som en klump i magen. En dag bestemte han seg for at nå fikk det være nok. Han ville kurere seg selv, uten hjelp av medisiner. Sørensen mistenkte at årsaken til den tilbakevendende psykosen var noen dype traumer fra tidligere liv og fra barndommen, som hadde ført ham inn i en konstant tilstand av frykt.

– Jeg vil ikke anbefale noen å gjøre det jeg gjorde, sier han

Sammen med kjæresten dro han på hytta. En uke i forveien hadde han begynt å drikke cola og kaffe igjen, og sluttet å trene. Han merket at kroppen struttet av energi, det kokte i hodet. Manien var like rundt hjørnet. Kjæresten spurte hva han ville gjøre om han var Kristus.

– Da ville jeg samle alle verdens ledere og spørre dem om alle som ønsket fred, kunne rekke opp hånda. Om ingen rakk opp hånda, ville jeg be alle ringe til deres forsvarsministre og si at de skulle destruere våpnene sine.

Tanken sendte ham inn i en ny psykose. Sørensens livlige fantasi klarte ikke skille mellom virkelighet og tenkt virkelighet. Plutselig var det som alle verdens lederes frykt ble sendt rett inn i kroppen hans. Han ristet og skalv og klarte ikke stå på bena. Så samlet han seg og utstøtte et brøl fra et sted dypt inni seg. Han gikk ut i skogen, klamret seg til et tre mens kjæresten sto og så på. Han brølte og brølte, kjempet mot angsten og frykten og skrek til han var helt tom. Så ble det stille. Han sto der, lenge, kjente hvordan energi fra bakken strømmet inn i ham og videre inn i treet. Det var et mektig øyeblikk. Han gikk inn i hytta igjen og la seg til å sove.

Slik kjempet Jan-Magne Sørensen seg ut av sin første psykose uten medisiner. I årene som fulgte gjentok han prosessen syv ganger, den siste var i 2004. Han brukte stemmen som våpen mot angsten, brølte og slo rytmer når det røynet på. Han oppdaget etterhvert at det fantes andre mennesker som hadde hatt lignende opplevelser som ham selv.

– Helt uten å vite det hadde jeg brukt sjamanistiske metoder på meg selv. Jeg visste ikke at det fantes noe sånt.

I løpet av denne tiden ble han tvangsinnlagt to ganger men slapp med nød og neppe å bli medisinert med antipsykotika. Sørensen beskriver hvordan han ble møtt i psykisk helsevern var som å helle bensin på et ulmende bål av aggresjon.

– Jeg skjønner ikke at folk kan være så dumme at de tror de hjelper meg ved å behandle meg på den måten. Det skaper bare enda mer frykt og traumer.

Går det an å få hjelp av hjerneforskning til å skille mellom en åndelig opplevelse og en psykotisk vrangforestilling? Noen har prøvd. Den kanadiske nevroforskeren Michael Persinger ved Laurentian University har ved hjelp av elektroniske impulser simulert åndelige opplevelser hos testpersoner som ikke anså seg selv som religiøse. Et spesielt område i den venstre tinninglappen ser ut til å produsere intense følelser av åndelighet og gudsnærvær. Nå krangler teologer og forskere om Persingers forskning viser at Gud er en oppfinnelse i tinninglappen, eller om Gud bare viser seg i tinninglappen. I 2001 utførte Persinger eksperimentet på den kjente ateisten Richard Dawkins. 80 prosent av forsøkspersonene til Persinger rapporterte om en følelse av nærvær. Dawkins gjorde det ikke. Persinger forklarte dette med at Dawkins trolig hadde lav sensibilitet i tinninglappen. Det påfølgende problemet for teologer blir da hvorvidt den kristne tesen om tro som forutsetning for frelse henger sammen med et funn om at evnen til tro er biologisk fundert.

Det som gjør bildet komplisert, er at området som gir religiøse erfaringer er det samme som aktiveres under psykose. Pasienter med schizofreni og psykoselidelser har også høy aktivitet i den venstre tinninglappen, viser forskning fra Universitetet i Bergen.

Professor Kenneth Hugdahl og kollegene undersøkte personer med schizofreni ved å utsette dem for språklyder. De fant at når personene med schizofreni hallusinerte, oppfattet de ikke stemmelyder som kom utenfra. Systemet i hjernen som skal motta lydene skrus av. Forskerne mener at schizofreni og andre psykoselidelser er et uttrykk for at hjernen er overstimulert. Det er det motsatte av det som skjer når personer er i dyp meditasjon og bønn.

– Det finnes ikke noe enkelt bilde av hva som skjer i hjernen ved psykose. Man stiller ikke en diagnose ut fra en hjerneskanning. Jeg tror ikke du vil finne noe svar på det du spør om i hjerneforskningen, sier Hugdahl på telefon fra Bergen.

– Om man har veldig hyppige hørselshallusinasjoner, ser man økt aktivitet i tinninglappen, men ikke alle med hørselshallusinasjoner har psykose. Og ikke alle som har psykose har hørselshallusinasjoner. Det er ikke så enkelt, sier han.

Internasjonale studier viser at opptil 15 prosent av befolkningen har hatt erfaringer med å se og høre ting andre ikke erfarer, men at bare en fjerdedel av denne gruppen har hatt behov for hjelp fra psykiatrien. Hugdahl kjenner til forskningen på hjernestudier av religiøse opplevelser. Han er ikke overbegeistret.

– Dessverre har den type studier en tendens til å bli hausset opp i media. Ofte er resultatene veldig omskrevet, og metodologisk kan de være svake. En religiøs opplevelse er ikke et definerbart fenomen. Den omfatter følelser, tanker, oppmerksomhet og språk. Det du ser i hjernen er vanskelig å definere. Vi vet ikke om det man er ser kommer av at man er veldig emosjonelt ladet når man henvender seg til guden sin i bønn, sier han.

Det er i praksis stor forskjell på en dypt religiøs person i meditativ bønn og en forvirret og redd psykotisk person. Det er også ting som tyder på at deler av hjernen oppfører seg annerledes. Den danske forskeren Uffe Schjødt viste i 2008 at religiøs tro er forankret i alle delene av hjernen. Personer som ber til en gud, aktiverer de samme delene av hjernen som når man snakker til et levende menneske. Men mange opplever også at guden gir dem noe tilbake. Forsøk på buddhistmunker viser at de, i tillegg til økt aktivitet i den venstre tinninglappen, har langt mindre aktivitet i isselappen, som er senteret for tid- og romfølelse. I dyp bønn og meditasjon føler man seg mer ett med universet eller med guden sin. Der skiller en religiøs person fra en person i psykose. Den samme opplevelsen kan man finne hos dedikerte surfere. Forfatteren og surferen Steve Kotler skriver om surfing som religiøs opplevelse i boken «West of Jesus»:

«Livet på denne planeten begynte i havet. Gjennom å ri på en bølge kan surferen for et kort øyeblikk koble seg på dette levende minnet. For å si det med Jung: Surfing gir surferen tilgang til planetens kollektive underbevissthet. Kanskje var det derfor Timothy Leary (psykolog og forsker på psykedeliske stoffer, journ.adm) kalte surfing den høyeste evolusjonære aktiviteten.»

I dag er Jan-Magne Sørensen leder av organisasjonen Hvite Ørn, som blant annet jobber for alternativer til medisinsk behandling av psykoselidelser. Han har fordypet seg i sjamanisme og holder kurs i personlig utvikling i et spirituelt perspektiv. Sørensen forteller at det ifølge sjamanistisk tradisjon er slik at depresjon kan komme av parasittiske ånder, som lever på den andre siden og suger livsenergien ut av en. For å bli kvitt depresjonen må en ta kontroll over demonene og drive dem bort. Dette kan gjøres i en psykoselignende tilstand. Sørensen kaller det ikke lenger tilstanden psykose, når han har tilstanden under kontroll.

– Jeg tror ikke lenger at en psykose er en sykdom, men en tilstand, og i den finnes det en mulighet til å løse opp traumer. Jeg var så redd den gangen, for jeg skjønte ikke hva som skjedde. I dag har jeg kunnskapen og erfaringen som skal til for å holde styringen. Jeg er fortsatt åpen, og jeg hører fortsatt stemmer, men jeg lar ikke stemmene kontrollere meg. Og jeg har ikke noe bevis for at det jeg snakker om er sant. Men jeg lever på en måte som fungerer godt. Og så får andre finne ut hva som virker for dem. Det viktigste for meg er at vi får i gang en diskusjon om det er riktig å dope folk ned med medisiner. Kanskje finnes den annen måte å hjelpe på.

Sørensen ble aldri verdens frelser i form av en ny oppfinnelse. Men drømmen om å forandre verden har han beholdt.

– Selv om det kanskje skjer på en litt annen måte enn jeg hadde sett for meg.

Han smiler igjen, og setter sønnen ned på gulvet. Det er tid for kveldsgrøt og legging.