Oss løgnerne imellom

«I did not have sexual relations with that woman», sa Bill Clinton om sitt forhold til Monica Lewinsky i 1998. Dette viste seg å være en subtil løgn, kanskje den mest kjente i verden.

Svein Magnussen, dr. philos i kognitiv psykologi og professor emeritus, ga i fjor ut boken «Vitnepsykologi 2.0». I boken forklarer han at det finnes flere typer løgn: I direkte løgn foreligger det en klar forfalskning av fakta, hvor det som fortelles er noe helt annet enn det fortelleren vet hendte. Ved overdrivelser og underdrivelser forsterkes eller svekkes historien på en måte som fortelleren vet fordreier fakta. Driver man derimot med subtil løgn, som Bill Clinton, har man en måte å fortelle historien på som har til hensikt å bedra tilhøreren, uten at løgnen er bokstavelig. Å unnvike spørsmål, unndra informasjon eller benytte fortolkninger av ord og vendinger, som avviker fra tilhørerens sannsynlige fortolkning, representerer subtile løgner.

Vi lyver hver dag

Magnussen forteller at forskning viser at folk i gjennomsnitt lyver én til to ganger om dagen, i samtaler med andre som varer fem minutter eller mer. Ofte dreier ikke små løgner i det daglige seg om alvorlige usannheter som får store konsekvenser for andre. Mye kan, ifølge Magnussen, nærmest karakteriseres som sosial smøring. Vi synes kanskje ikke at kompisens jakke er så kul eller at kjærestens nye frisyre er fin, men vi sier det allikevel.

Noen ganger kan en liten hvit løgn gjøre situasjonen enklere og bedre for andre. Vi må jo ikke på død og liv hamre inn alle svakheter og mangler folk har og få frem nøyaktig hva vi mener hele tiden. Det kan være mer skånsomt å pynte litt på sannheten av og til.

Samtidig presiserer Magnussen at mange personer til enhver tid bør snakke sant, som folkevalgte politikere, fagfolk, forskere og andre som nyter stor tillit eller makt. Og i rettssalen bør selvfølgelig ingen lyve.

Avslørende kroppspråk hos barn

Psykolog og familieterapeut Svein Øverland, spesialist innenfor barne- og ungdomspsykologi og rettspsykologi, sier at barn begynner å lyve nesten med en gang de lærer å snakke. Men også før det kan barn benekte ting de har gjort gjennom bruk av kroppsspråk. Og før barna har nådd skolealder, har de en grunnleggende forståelse av sannhet og løgn.

Barn kan lyve for å unngå å bli utestengt av venner og for å få oppmerksomhet. Hvordan du møter løgnen, avgjør hva barn lærer om løgn. Problemet kommer når de erfarer at det er lettere å lyve enn å fortelle sannheten.

– Alt må læres, sier Øverland. Også kunsten å lyve.

Psykologen forteller at den første løgnen vanligvis er knyttet til å dempe angst, fordi barnet vet at det har gjort noe galt. Men små barn er ikke særlig gode til å lyve og ofte avslører kroppsspråket dem, for eksempel ved at de unngår øyekontakt. Men de fleste barn skjønner fort at det kan lønne seg å satse på kompenserende adferd, som å skru på sjarmen. Barn erfarer altså fort hvilke teknikker som kan brukes for å skaffe seg fordeler.

Små barn tror at dersom de ikke kan se andre når de gjemmer seg, så ser heller ikke andre dem. På samme måte tror de at dersom de bare benekter det som har skjedd, eller selv tror de har en god forklaring, så lurer de andre. Øverland forklarer at lyvingen blir mer avansert ettersom barnet blir eldre og mer opptatt av å fremstille seg selv bedre enn det er.

Vil være en del av gjengen

– Små barn oppfatter fort at noen typer atferd er mer ønsket enn andre, sier psykolog, førsteamanuensis og forsker ved Politihøgskolen, Ellen Margrethe Wessel. Foreldre er rollemodeller og barn lærer tidlig at de ikke skal lyve eller stjele, fordi foreldre ofte reagerer negativt på dette.

Wessel forteller at barn kan bli redde for at foreldrene vil like dem mindre, hvis de forteller sannheten når de har gjort noe galt. Hun forklarer at en treåring som blir tatt med en sjokolade i bukselommen etter en tur med far på butikken, vil kunne nekte for at han har tatt den. Han vil ikke bli sett på som en slem tyv. Det er vondere for barn enn for voksne å innrømme en løgn, fordi barnet mangler nyansene.

– Det er viktig at vi tydelig formidler at vi er like glad i barnet, selv om det falt for fristelsen og tok den sjokoladen, sier Wessel.

Hun forklarer at sosial tilhørighet er et sterkt behov hos barn og ungdom, og at de er villige til å gå langt, bare de får være en del av gjengen. Barn med strengere foreldre enn de andre i vennekretsen sin, kan komme til å lyve mer enn andre for å unngå å bli utestengt av vennene. Nyansene på hva som er rett og galt kommer med livserfaring. Ifølge Wessel kan barn føle seg kule og tøffe, og få ønsket oppmerksomhet fra de andre barna, for eksempel ved å skryte av at pappaen deres er verdens sterkeste politimann. Når barna blir eldre blir løgnene mer sofistikerte. Ungdom lyver ofte for å teste grenser foreldrene har satt. De sier kanskje at de skal sove over hos en venn eller venninne, mens sannheten er at de går ut på fest.

– Alle lyver

Svein Øverland sier at alle lyver, uansett alder og kjønn. Som regel dreier det seg om uskyldige, små løgner, som er nødvendige for å beskytte oss selv eller andre. Men for noen tar løgnene en mer alvorlig retning, og disse personene kan begynne å lyve om større og viktigere hendelser, ofte uten å være klar over det selv.

Lystløgnere lider av mytomani, som betyr at de har en indre trang til å lyve. De klarer ikke å la være. Ofte kan de fantasere, dramatisere og overdrive, nesten som hos barn, som har en livlig fantasi og forteller historier for å få oppmerksomhet. Det kan være vanskelig å skille mellom hva som virkelig har hendt og hva som er diktet opp, særlig når den andre løgnen bygger på den første. En lystløgner blir så vant til å lyve at han/hun til slutt tror på det selv. De negative følelsene, som normalt følger med en løgn, blir mindre for hver gang man lyver. For hver løgn man forteller, blir det dermed nevrologisk sett lettere og lettere å fortelle en ny og større løgn. Til slutt kan løgn bli en naturlig del av uttrykksformen, uten at alarmklokkene i hjernen reagerer. Mange kan altså være gode til å lyve, men vi er generelt er lite flinke til å avsløre løgn.

Mønster hos voksne løgnere

Tidligere politimann, nå mentalist og foredragsholder, Vidar Hansen, studerte kroppsspråket til både vitner og siktede personer gjennom 14 år i politiet. Han oppdaget et mønster som gikk igjen hos løgnere, og det er spesielt fem punkter han vil trekke frem:

• Pauser – en løgn må tilpasses til tid og sted. Dette gjør at du må tenke mens du konstruerer historien, og du vil derfor ta flere pauser enn hvis du gjengir en selvopplevd historie. Hansen tipser om FBI-teknikken, der man lar en person fortelle om en hendelse i detalj og deretter ber vedkommende fortelle historien baklengs. En løgner vil da få problemer.
• Legger ikke skjul på noe – de som lyver er ofte lite snakkesalige. Samtidig blir de irriterte og vanskelige når de blir spurt om detaljer. Vi hører av og til i media at siktede ikke vil forklare seg til politiet. For Hansen er det et rødt flagg. De som snakker sant har som hovedregel et stort behov for å fortelle sin versjon, slik at de blir trodd.
• Misliker åpne spørsmål. Ved å stille åpne spørsmål, som ikke kan besvares med ja eller nei, får du mange svar å jobbe med. Be om flest mulig detaljer, og studer kroppsspråket ved hvert spørsmål.
• Lyse stemmer. Det finnes ikke et ansiktsuttrykk eller spesifikt kroppsspråk som sier direkte at personen lyver. Men man kan avsløre tegn på nervøsitet og ubehag. Spesielt når disse tegnene ikke passer inn, og man får en konflikt i kroppsspråket. En lys stemme og en «brist» i stemmen gir indikasjoner på at personen er nervøs og stresset.
• Basislinje – jo bedre du kjenner en person, desto lettere er det å avsløre løgn. Når du vet hva som er personens normale oppførsel, er det lettere å se når han eller hun oppfører seg annerledes. Ser du i tillegg økt blinkefrekvens, tørr munn, urolige ben og at personen stryker seg i nakken, ja da har du mest sannsynlig en løgner fremfor deg.

Vet ikke hva vi skal se etter

– Problemet med å avsløre løgn, er at vi ikke vet hva vi skal se etter. Det er ikke bare ord og kroppsspråk som er viktig, vi må også se på konteksten, sier Vidar Hansen.

– Hvis jeg gjennomførte et avhør med en person som var siktet i en voldtektssak, ville personen være nervøs uavhengig av om han var skyldig eller ikke. Men nervøsitet trengte her ikke å bety at mannen hadde noe å skjule. Det å bli siktet i en alvorlig type hendelse, vil mest sannsynlig påvirke deg på mange plan, uansett skyld.

Hansen er skeptisk til forskning og tester løgndeteksjon, ettersom testpersoner er satt i en konstruert setting, der ingenting står på spill for dem i det virkelige liv. Hvis en person derimot blir beskyldt for å ha stjålet 10.000 kroner på jobben, er det plutselig mye som står på spill, og det vil være lettere å «lese» denne personen når han eller hun konfronteres. Løgndetektorer, som bygger på idéen om at du kan lete etter følelsesmessige svingninger for å avsløre en løgn, gir heller ikke alltid riktig utslag. De følelsesmessige reaksjonene kan være svært forskjellige fra person til person.

Bjørgen og kong Harald

Tillitsundersøkelsen, som ble gjennomført av TNS Gallup i 2016, viser at syv av ti nordmenn oppgir venner og kjente som den informasjonskilden de stoler mest på, uavhengig av tema.

Av kjendiser skåret Marit Bjørgen høyt. Og kong Harald.

– Dette er fordi Marit Bjørgen er jordnær, og vi kjenner oss igjen i henne. Dermed fremstår hun med en høy troverdighet. Det samme gjør kong Harald, både i kraft av sin stilling og på grunn av sine personlige egenskaper, sier Vidar Hansen.

– Tilliten til politikere derimot, viste seg å være mye mindre. Så får man tyde det som man selv vil.