Privatlivet, hvil i fred

La oss starte denne teksten med en privat Facebook-samtale mellom min bedre halvdel (A) og meg selv (B), her gjengitt uten førstnevntes godkjenning. A – som er langt mer planleggende og resonnerende enn B – foreslår å kjøpe et program som skjuler IP-adressen på datamaskinene våre, så ikke hvem som helst kan finne ut hvor vi er og hva vi driver med:

A: Er det verdt å kjøpe sånn VPN-sikring på nettet, synes du?

B: Jeg har ingen anelse må jeg innrømme.

A: Jo mer jeg leser, jo mer synes jeg det virker logisk.

B:Men jeg har liksom ingenting å skjule som noen ville gidde å hacke seg inn for å finne ...

A: Torrentnedlasting? bankinformasjon? eposter? Tjatjo… pluss at man får tilgang til alle lands innhold, bbc, amerikansk netflix osv

B: Jeg vet ikke jeg. Tror de fleste eposter jeg har skrevet mangler sprengstoff altså.

A: joa, men det er jo hele poenget med identitetstyveri, man tror det er helt ufarlig, og så plutselig bruker noen pengene (som du ikke har)

B: Ok da. Om vi kan se amerikansk tv er jeg med!

Vi kan altså ut fra denne korrespondansen fastslå med en stor grad av sikkerhet at amerikansk Netflix er mer verdt enn et sikkert og ukrenkelig personlig rom. Så hva i all verden har skjedd? Er ikke retten til et lukket privatliv selve essensen av et demokratisk samfunn med individet i sentrum?

Din tanke er fri

Ikke nødvendigvis. På nettet er det ett ideologisk syn som regjerer over alle andre: «informasjon ønsker å være fri». Fri-informasjons-idealister mener at hverken selskaper, patentholdere eller stater skal få gjemme eller eie informasjon som kan videreføre menneskets utvikling. Så gjelder dette idealet også vår private informasjon?

– Vi har ikke det tydelige skillet mellom vårt privatliv og de som er utenfor lenger, sier filosof Pål Mykkeltveit.

Han mener å se at de fleste av oss er villige til å åpne livene våre.

– Vi liker å få respons, og det virker som om folk vil ha tilpasset reklame basert på privat informasjon, heller enn reklame som ikke er tilpasset hver enkelt av oss. Det er en større vilje til å åpne opp privatlivet nå, sier han.

Det kan være han har rett. For ideen om privatlivet er ikke nødvendigvis en fastsatt standard. Det ble, som alle andre menneskelige ideer, oppfunnet.

«Åpne alle mine brev»

Å skjule deler av livet vårt har ikke alltid vært et ideal for oss mennesker. Selv ideen om et enkeltindivid som kunne ønske seg et slikt privatliv oppsto ikke før i det gamle Hellas. Før det var du en del av felleskapet og alle dine handlinger ble sett i relasjon til samfunnet som helhet. Moderne filosofer, som for eksempel Michel Foucault, mener det først var gjennom personlig teknologi – som voksplater og papyrus hvor du kunne skrive personlige tanker – at det oppsto et rom for ideen om et individ med tydelige grenser.

Men selv med individet sånn nogen lunde i boks, tok det nærmere to tusen år før retten til privatliv oppsto. Ser man nøye etter, finnes det riktignok noen forgjengere: Den tidlige kristendommen fremhevet askesen og ensomheten som et ideal, du skulle være alene med Gud. I renessansen var det flust av hemmelige brevvekslinger mellom elskere, informasjon ingen av partene ønsket at skulle leses av uinnvidde. Men det var fordi informasjon på avveie kunne være skadelig. Ikke fordi hemmelige korrespondanser var et gode med en egen verdi. I dag synes de fleste av oss (i alle fall inntil videre) det er en ubehagelig tanke at noen uinvitert leser eposten vår, uansett om den bare inneholder handlelister.

Så sent som på 1800-tallet var ikke dette nødvendigvis noen naturlig tanke. Den utilitaristiske filosofen Jeremy Bentham for eksempel, mente den store trusselen mot et rettferdig samfunn var hemmelighold, ikke overvåkning. Offentliggjøring av informasjon (publicity) kunne sikre at ingen drev på med konspirasjoner eller forsøkte å tilrane seg makt i det skjulte. Ingen ondskap kan få fortsette i møte med full åpenhet, mente han. Og hans tanker fikk støtte. Benjamin Disraeli, den konservative politikeren som senere kom til å bli statsminister i England, uttalte i 1844 at han ikke fryktet at de hemmelige tjenestene leste hans brev:
«De kan åpne alle mine brev, så lenge de også svarer på dem», sa han lakonisk.

Mysteriet deg

Så hva har skjedd frem til vår tid, hvor vi vil beskytte selv vår harmløse private kommunikasjon? Den amerikanske historikeren og skribenten Jill Lepore mener ønsket om et sikkert privatliv først oppsto med teknologi som truet det:

I tidligere tider, sier hun, hadde ikke mennesket et hemmelig uransakelig rom, det var det bare Gud som hadde. Ordet mysterium, i sin opprinnelige form, betyr akkurat dette: Guds uransakelige verden, bortenfor det menneskelige. Man kunne ikke se Gud i kortene, og man skulle heller ikke prøve. I forlengelsen av Guds mysterier sto staten, kontrollert av konger og geistlige, som hadde fått sin makt via Herrens mysterier.

Med Guds død og fremveksten av sekulariteten, ble dette rommet flyttet over i den verdslige verden. I demokratiene som vokste frem på 1800-tallet ble idealet at staten skulle være åpen og mysterieløs, slik Bentham ønsket, mens individet tok over Guds ukrenkelige rom.

Tabloid i 1880

En av de definerende hendelsene i den sammenheng, ifølge Lepore, oppsto etter en serie oppslag i sladre-pressen i USA. På 1880-tallet skrev avisene mye om den rike Warran-Batard-familien. Ettersom et av familiemedlemmene, Samuel Warren, var advokat, fikk saken følger. Sammen med en kollega skrev han teksten The Right to Privacy i 1890. Der argumenterte han ikke for at privatliv var en rett mennesket alltid hadde hatt, men at den nye teknologien – i form av storstilt og hurtig avisdistribusjon og andre nyvinninger – gjorde at man måtte definere en tydelig rettighet til å få være privat. Hva som kunne bli offentlig kjent informasjon hadde rett og slett endret seg drastisk med nye maskiner: «[D]et som blir hvisket på kammerset vil nå bli ropt fra hustakene», som Warren skrev.

Men i dag ser det ut som om vi beveger oss bort fra dette igjen. Samtidig med at teknologiene Warren mente truet individets rettigheter – publiserings- og informasjonsteknologien – blir stadig mer nærgående, gir stadig flere av oss helt frivillig bort privatinformasjon til kommersielle eller statlige krefter. Om vi ikke da bare publiserer dem helt på egen hånd. Mysterienes tid ser ut til å være over.

Sirkelen

– Med Internett har ideen om privatlivet kommet inn i en helt ny situasjon, mener filosof Mykkeltveit.

– Tidligere hadde ikke myndigheter eller private selskaper mulighet til å samle så mye informasjon om folk, så det var ikke noe stort problem man reflekterte over, sier han.

Nå står vi overfor noe helt annet, en verden hvor privatlivet er så gjennomhullet av den moderne teknologien at det nesten går i oppløsning. Mykkeltveit peker på den dystopiske romanen Sirkelen, av Dave Eggers, som forsøker å skildre denne utviklingen.

– Boken beskriver et hemningsløst forsvar for ideen om at så mye informasjonsdeling som mulig, er bra for både næringslivet og for privatpersoner.

Boken handler om et selskap, en slags blanding mellom Google og Facebook, som får enorm makt i samfunnet. Gjennom sine digitale nettverk mister folk muligheten til å oppføre seg umoralsk, fordi de alltid er sett av hverandre. De fleste er tilsynelatende fornøyde.

– Ingen vil jo ha kriminalitet og lidelse, som de jo får slutt på gjennom den totale åpenheten. I tillegg tilbyr selskapet de kommersielle produktene alle vil ha, alle får detaljert informasjon som kan hjelpe dem til å leve bedre liv, sier Mykkeltveit.

– Disse idealene er det nok mange i Silicon Valley som har, selv om man ikke sier det høyt.

Adjø privatliv?

Så er framtiden Eggers beskriver realistisk?

– Vi tilpasser oss situasjonen. Vi går med på premissene til selskapene som vil ha informasjonen om oss. Men det vil støte mot en grense, som går på de biologiske mekanismene som er fra en annen tidsalder enn den vi lever i nå.

Mykkeltveit mener altså at vi har en innebygd trang til å være alene. Men denne smertegrensen er vi fortsatt et godt stykke unna. For selv om kritikken av overvåkningen av oss alle på nettet stadig vekk er oppe i mediene, så ser ikke nettbrukere ut til å ta så forferdelig tungt på det.

– Folk flest aksepterer mer overvåkning enn de som er mest aktive i overvåkningsdebatten antyder, sier Mykkeltveit.

For biologien vår kan presses lang. De fleste synes fortsatt det å hacke inn og offentliggjøre private eposter, slik for eksempel Sony ble utsatt for i høst, er ufint. Likevel kan det være kommende generasjon ikke vil se på det som et overtramp i det hele tatt. Ta den digitale startup-bedriften Stripe, som jobber med digitale betalingsløsninger. De har bestemt seg for at internt i selskapet skal alle kunne lese hverandres epost, slik at de ansatte kan være oppdatert på alt som skjer. I sine retningslinjer sier ledelsen i bedriften at de ikke vil at folk skal endre måte de skriver epost på. Som de skriver: «om du føler du må skrive om en epost for dette publikummet, tyder det sannsynligvis på at det er en bug i organisasjonen vi burde fikse.»

Jeremy Bentham – som i dag sitter inne i en glassmonter på University College London, etter eget ønske mumifisert og konstant på utstilling – nikker nok anerkjennende. Hemmeligheter og mysterier er et onde. For all informasjon vil være fri.

Så får du bare krysse fingrene for at den buggen som må fikses ikke er deg.