Jesus til enhver tid

Vær forsiktig lilleøye hva du ser :/:

For vår far i himlen ser alt som her på jorden skjer

Vær forsiktig lilleøye hva du ser.

:/: Vær forsiktig lilleøre hva du hører:/:

For vår far i himlen ser alt som her på jorden skjer

Vær forsiktig lilleøre hva du hører.

:/: Vær forsiktig lille munn hva du sier :/:

For vår far i himlen ser alt som her på jorden skjer

Vær forsiktig lille munn hva du sier.

Jesus er i skuddet om dagen.

Forestillingen «Etterlyst Jesus» på Det norske teatret trekker fulle hus. Og denne uken kom blogger og samfunnsdebattant Bjørn Stærk ut med boken «Å sette verden i brann. En ateist skriver om Jesus». Stærk har studert teologi, men er ateist. Vi slo to fluer i en smekk og tok med oss Bjørn Stærk på teater.

Morsomt og ufarlig

På Det norske teatret får Trubadur Eidsvåg og skuespiller Tindberg publikum med seg, og snart synger hele salen gamle barnesanger av full hals. Vi hikster og ler, for det er sjarmerende og morsomt fremstilt og fremført.

Og ikke minst er det helt ufarlig. Det mindretallet som har gått på en søndagsskole hvor man i fullt alvor sang om selvsensur og paranoid frykt for en nidkjær og straffende Gud, har nok for lengst rystet det av seg.

«Etterlyst Jesus» setter i gang den ene latterkulen etter den andre. Særlig når Jesus ses fra barnenivå. Jesus går på vannet, mens Tindberg med stor innlevelse illuderer barnehageonkel. Jesus frelser barna i Afrika, mens Eidsvåg forteller om de søte gamle bedehusdamene med kaffekjelene. Den ene Jesus-en etter den andre paraderer foran øynene våre. Alle som kan krype og gå, fra Knut Arild til Hadia Tajik, forteller om sin utgave av Jesus via filmsnutter på scenens bakteppe.

Jesus som politikk

Men mens utgavene fra Eidsvågs barndom og alskens homofobe og sexfiendtlige prester blir fremstilt med mild satire, er sangeren alvorlig når han kommer til opprørsprestene i Latin-Amerika på 60- og 70-tallet. De ville noe, blir vi fortalt. De kjempet for noe. De var mot fattigdom og privilegier og for økonomisk utjevning og politisk revolusjon. De ville ha et godt og rettferdig samfunn for alle. Omtrent som Einar Gerhardsen, men med større kraft og tøffere virkemidler. Er Eidsvågs personlige Jesus en politisk opprører og marxist?

– Kan alle skape sin egen versjon av Jesus uten at kristendommen forsvinner ut med badevannet?

– Hvis man tror, tviler jeg på det. Men for meg som ikke tror, kan man gjøre det. For meg må du gjerne ha hvilken Jesus du vil, så lenge det gjør deg lykkelig og du ikke skader andre med det, kommenterer Bjørn Stærk, som nylig kom ut med en bok om sitt syn på kristendommen, – «Å sette verden i brann. En ateist skriver om Jesus». Her dekker han mye av det samme territoriet som Eidsvåg og Tindberg, men fra et uttalt ikke-religiøst perspektiv.

– Jeg vet ikke hva slags perspektiv denne forestillingen har. Er Eidsvåg kristen? Er han agnostiker? For meg virket forestillingen som en agnostisk gudstjeneste. Eller kanskje en sommerleir for kristen ungdom. Eller et vekkelsesmøte med rytmisk allsang, humor, litt drama, med musikalske, visuelle og emosjonelle virkemidler. Men en slags gudstjeneste hvor alle ingrediensene ender opp i ingenting, kommenter Stærk.

Den historiske Jesus

– Eidsvåg beskrev en lang rekke Jesus-bilder, er noen mer tiltalende enn andre, sett med 2016-øyne?

– Ja, alle kan lage hver sin Jesus, hvis de vil. Jeg synes Eidsvåg virket mer oppriktig og mindre satirisk når han beskrev hvordan en rik mann har problemer med å komme inn i himmelen, eller da han snakket om den brasilianske biskopen Helder Camara, enn da han presenterte oss for en del av alle de andre jesusene. Men det er vanskelig å vite hva han mener.

– Jeg opplever at Jesus som person i dag er blitt mer «populær», mens «organisert religion» ikke er det. At kirken og tradisjonen og kirkefedre har skapt bildet av den strenge refseren, mens den ”egentlige” Jesus av mange blir oppfattet som en snill og grei gutt?

– Hvis dette er tilfelle, er det i hvert fall en fullstendig forvrengning av den historiske Jesus. Som sagt, for meg må folk gjerne dikte opp hver sin Jesus, men ifølge historisk forskning – altså ikke av teologer, men historikere – var Jesus en mann som levde omtrent når Bibelen sier han skal ha levd. Han var sannsynligvis høyt elsket av sine tilhengere siden flere av dem skrev om han etterpå, og disse igjen ble kildene til tre av evangeliene.

Det var mange slike selvoppnevnte profeter i Palestina på den tiden. De fleste av dem prekte at folk måtte omvende seg og leve et radikalt annerledes liv, for verdens ende og Guds dom var nær. Jesus var sannsynligvis en av disse endetidsprofetene, mener Stærk, som har diktet opp sin egen «nåtids-Jesus» i boken sin. Hun heter Mona og kommer fra Sandvika, i Bærum utenfor Oslo.

Guds datter

Mona, Guds datter, krever at vi i det rike Norge skal gjøre som den unge mannen i lignelsen om kamelen og nåløyet: Vi må selge alt vi eier og gi pengene til de fattige før vi følger henne. Sammen med apostlene skal hun vaske Norge rent, både figurativt – de skurer fortauet ved Sentralbanestasjonen – og metaforisk.

Selvsagt får hun langt flere nysgjerrige tilskuere enn egentlige apostler. Men hun har jo nyhetens interesse, og NRK dekker henne – noen dager, inntil de går lei, og verden glemmer henne. Ingen nyheter varer mer enn noen dager i vår tids mediesamfunn, og dessuten har den nye Menneskedatteren gjort seg selv til en anakronisme når hun begynner å snakke seksualmoral. For det er avleggs, ingen er interessert.

– Men en av tingene som Jesus sier helt klart om hvordan vi bør leve, er at vi ikke skal ha seksuell omgang med andre enn vår ektefelle, at vi ikke bør skille oss, og hvis vi allikevel gjør det, er gjengifte utelukket, påpeker Stærk.

– Dette er en del av kristendommen. Den kommer i full pakke. Hvis du vil ta Jesus bokstavelig, da. Nå mener jo jeg at kristendommen er hva ulike kristne mener og hvordan de lever, så det finnes mange kristendommer.

Vårt avkristnede hjørne

Ifølge Stærk har vi som kommer fra en luthersk tradisjon en tendens til å tro at den kristendommen vi er vant til, er den «egentlige» kristendommen. Men vårt lille hjørne nordvest i Europa er den eneste delen av verden hvor religionen er på vikende front. Vi glemmer at kristendommen har vokst voldsomt andre steder i verden. Kristendommens kjerneområder ligger nå i Afrika og Asia. Mange lokale utgaver har en langt strengere seksualmoral og sier kategorisk nei til for eksempel homofili.

USA er som kjent heller ikke avkristnet, og der er også protestantismen ofte noe helt annet enn hos oss. Endetids-kirkesamfunn lever i beste velgående «over there».

– Du viser stor sympati for blant annet mormonene?

– De har løst ett av de store problemene ved kristendommen og alle religioner som bygger troen på en oldtidstekst alene: Hvordan skal man tilpasse religionen etter at vi får mer kunnskap og andre utfordringer? Mormonene har ikke bare Jesus. De har en åpen kanon. Deres leder kan få stadig nye åpenbaringer fra Gud. Derfor kan de forandre på skriftene underveis, sier Stærk. Han understreker at han verken er på vei til å bli mormon eller katolikk. Selv om han delvis har stor sans for katolisismen også.

– Er hvem som blir religiøs og hvem som ikke er det, et slags temperamentsspørsmål? For noen passer religion, for andre ikke?

– Det finnes tre grupper, så vidt jeg kan se. De som er for rasjonelle til å gjøre troens sprang, som meg. Vi har nok alltid vært her, men i tidligere tider, da religionen var det normale, var vi mindre synlige. Det er først i de siste 150 årene etter Darwin at vi har fått et fundament å bygge vår skepsis på. Så er det den gruppen som har et sterkt behov for å tro. Den siste og største gruppen er de som retter seg etter flertallet og sitt sosiale miljø i den tiden de lever i.

Vi er alle syndere

Bjørn Eidsvåg vokste opp i et kristent hjem i Sauda, av det temmelig gammeldagse slaget, skal vi tro forestillingen. Stærk vokste opp i et frikirkehjem i Halden, faren hans var pastor. Stærk mistet troen da han var 16, etter å ha blitt utfordret av kamerater, og oppdaget at han ikke kunne begrunne den rasjonelt. Han beskriver bruddet som udramatisk og forholdet til faren som godt.

– Hva synes du er viktig åsi om Jesus, som Eidsvåg ikke tok med?

– At syndsbegrepet ikke er dødt og heller ikke bør forkastes. Vi tenker som post-lutheranere. Det er en del av kulturen vår. Vi snakker ikke om synd lenger, men det ligger til grunn for hvordan vi tenker om rett og galt. Ideen om at vi alle er syndere er en av de viktigste ideene i kristendommen. Det virkelige ondskapens problem i kristendommen er ikke hvorfor Gud ikke gjør noe med all lidelsen i verden, men hvorfor du ikke gjør det. Det er det alle de radikale befalingene til Jesus handler om: «Du må leve radikalt annerledes enn du gjør.» Det gjelder ikke bare for radikale prester i Latin-Amerika. Det gjelder oss alle, i vårt personlige liv.

– Vi kaller det kanskje ikke synd lenger, men vi ser verden på samme måte: at lidelse kommer fra det vi gjør og ikke gjør. At det har med deg og meg å gjøre. Det er et gap mellom hva du gjør og hva du burde gjøre, og at dette gapet er din skyld. Vi som kommer fra en kristen, jødisk eller muslimsk tradisjon har en tendens til å tro at alle mennesker på jorda tenker sånn, det gjør de ikke.

Sekulært hovmod

Stærk mener vi har forkastet den kristne frelsen, men beholdt synden. Vi har bare glemt ordet «synd».

– Vi sier «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv». Det vi egentlig sier, er: Verdens lidelse er direkte koblet til dine og mine handlinger. Altså synd.

– Mange forbinder det kristne syndsbegrepet med noe annet – med sex, abort, homofili osv?

– Det er vanskeligere å stå på barrikadene og kjempe for nestekjærlighet og radikal medfølelse, lettere å bruke symbolsaker som homofili og abort. Det har alltid vært urettferdig å si at kristendommen er autoritær og besatt av sex, men vi husker at det var nettopp der mange kristne valgte å plassere barrikadene da de var i retrett. De kunne ha brukt kreftene sine på å forsvare ydmykheten mot det sekulære hovmodet. Men de valgte å bruke dem på sensur- og sexlover.

– «Evangeliene er rent krutt. De forteller om en radikal predikant som stiller umulige krav, elsker paradokser og forteller absurde lignelser», skriver du i boken din. Til tross for sitt radikale budskap, fasinerer Jesus også ikke-kristne og de som er «bare-litt-kristne», det ser vi på suksessen til denne oppsetningen og på Tindbergs 20år med opplesninger fra Bibelen. Hvorfor denne interessen?

– Jeg tror det er fordi Jesus er en person som ikke lar seg fange og temme så lett. Ordene vi har fra ham om å elske sin neste som seg selv og å oppgi alt for å følge ham, er uoppnåelige idealer som ikke lar seg oversette til fornuftige leveregler. Det oppstår en evig konflikt mellom idealer og livet vi lever, og jeg tror vi er voldsomt fasinert av denne konflikten. Hele kristendommens historie handler om å forsøke å temme disse kravene og gjøre dem til noe du kan leve etter.

– Du skriver også: «Jeg tror ikke at religionene dør. Jeg tror at også kristendommen, i en eller annen inkarnasjon, kan få en ny sjanse i Norge».Hvordan?

– Det er umulig å si om det blir kristendommen eller islam eller noe annet, men jeg synes det er et overmodig syn å tro at man kan fjerne religionen fra en verden hvor langt de fleste mennesker historisk sett har vært religiøse. Hvis du skal se på om noe overlever, kan du spørre hvor gammelt det er. En bok som har overlevd i femti år, vil nok overleve i femti til, men kanskje ikke lenger. Kristendommen har overlevd i 2000 år.