Bok ble museum

Utstillingen – som er å finne på Kulturhistorisk museum – er en reise gjennom Pamuks forfatterskap, med spesielt fokus på romanen «Uskyldighetens museum». Under Pamuks besøk ble det også arrangert en visning av dokumentaren «Innocence of memories» – en dokumentar om museet Pamuk har åpnet i Istanbul. Pamuk presentere også sin nye bok: «Kvinnen med rødt hår».

Bok ble museum

Pamuk er en av Tyrkias mest betydningsfulle forfattere, og i 2006 fikk han Nobelprisen i litteratur. Han mener at Tyrkias ytringsfrihet er forkrøplet og ble for et tiår siden anklaget for å ha fornærmet det tyrkiske, men det er ikke politikk han ønsker å snakke om.

– Får jeg ta et bilde?

– Der er lyset. Her er jeg, svarer Pamuk, før han skal vise og fortelle om dokumentaren sammen med regissør Grant Lee.

«Museum of Innocence» - på norsk oversatt til «Uskyldighetens museum» - er trolig verdens eneste bok som først ble museum, deretter dokumentar. Forfatteren har skrevet boken, kunstneren i ham har skapt muséet – og hovedpersonen i boken fikk forfatteren til å lage museum. Eller var det omvendt? Man får inntrykk av at alt er dobbelt i Pamuks univers, alt er lag på lag, alt er delt – som byen han elsker: Istanbul.

I en bakgate med brostein i Çukurcuma, der lyset får en glød av oransje nattestid, åpnet Orhan Pamuk «Museum of Innocence» i 2012 – og han har fylt det med gjenstander fra boken med samme navn.

Han begynte imidlertid å samle mange år før boken ble skrevet.

– Men, jeg er ingen ordinær samler, understreker han.

Gjenstandene er «nøkler» til byen, til de tidligere beboerne i huset og en inngang til boken. Prosjektet hadde vært planlagt i 10 år, men ble først en realitet ved hjelp av The Istanbul 2010 European Capital of Culture Agency og prispengene. Det er den fiktive kjærlighetshistorien mellom den eldre forretningsmannen Kemal og 18 år gamle Füsun som er utstilt. Samtidig er utstillingen et bilde på Istanbul for 50 år siden.

«For ti år siden kjøpte jeg en forfallen bygning i Çukurcuma, et nabolag i nærheten av leiligheten hvor jeg sitter og skriver, og med hjelp fra mine arkitektvenner forvandlet jeg langsomt bygningen, som ble oppført i 1897, til et museumsrom som så moderne ut og som gjenspeilte min smak», skriver han i boken «Den navie og sentimentale romanforfatteren»

Istanbul i forandring

Barene, shoppingsentren og de moderne bydelene med de caffelatte-drikkende innbyggerne står i sterk kontrast til tradisjonelle Grand Bazaar og fektende kjøpere som pruter mens selgere lyver på seg en ungeskokk. Det moderne står også i sterk kontrast til de tildekkede flyktningene i gatene, de strenge imamene, nakenheten i hamamene - de tyrkiske badene – som er i ferd med å forsvinne og selgerne av drikken boza, beskrevet i boken «Noe fremmed i mitt sinn», som roper ut på sin melankolske og litt sørgelige måte. Ved å følge Pamuks forfatterskap følger man ikke bare Istanbuls utvikling – på godt og ondt i den mangefasetterte byen - men Tyrkias historie.

«Samtidig holdt jeg også på med å skrive en roman og var dessuten på utkikk etter ting og tank i bruktbutikker, på loppemarked og i hjemmene til bekjente som liker å hamstre. Jeg lette etter gjenstander som kunne ha blitt brukt av den fiktive familien som jeg forestilte meg bodde i dette gamle huset fra 1975 til 1984, og som stod i fokus i romanen min.Arbeidsstedet mitt ble gradvis fylt opp av gamle medisinflasker, poser med knapper, lottokuponger fra Nasjonallotteriet, kortstokker, klær og kjøkkenredskaper. Ettersom jeg planla å bruke dem i romanen min, forestilte jeg meg situasjoner, øyeblikk og scener som passet til disse gjenstandene, som jeg ofte hadde kjøpt på impuls ...», forteller Pamuk i «Den naive og sentimentale romanforfatteren».

Pamuk vandret gatelangs for å finne objekter til samlingen sin – og kjøpte blant annet en gammel sigarettenner – for å gjøre den til en del av romanen. Men han hevder: Jeg visste at jeg ikke var en samler.

Kvinnen med rødt hår

Den siste romanen til Pamuk, «Kvinnen med rødt hår», sier noe om frihetens vilkår.

– En kvinne med rødt hår signaliserer individualisme, styrke og frihet i Tyrkia. Det er et valg og med dette valget følger en skjebne, sier Orhan Pamuk under presentasjonen av boken.

Boken starter med Pamuks begjær til skrivingen, lagt i munnen på fortelleren Cem, en mann som ender opp som byggmester og ingeniør. Dette er et bilde på et Istanbul som vokser, i høyden, et Istanbul der det er mulig å bli rik på å rasere det gamle. Senere blir han brønngraver, et tungt arbeid, men et arbeid det er enkelt å bli rik på.

– Alle religiøse skrifter har med en brønn, forteller Pamuk. Alle moskeer har vann for de rensende ritualene, og du kan kaste alt i en brønn, ikke sant, oppsummerer han; mynter, lik …

Tilhørerne humrer.

– Om du kontrollerer vannet får du makt, forbindelser og sikrer deg en fremtid.

Mytenes fortellinger

Et museum bygges opp rundt faktiske gjenstander – og historier. Pamuk viser til kulturen og arkeologiske utgravninger, og snakker om det ikke bare i faktisk forstand. Han snakker også om det underbevisste. Det vi bærer med oss fra mytenes fortellinger.

I den siste boken sin har han forent vestlige myter om Kong Ødipus og østlige myter om Rostab og Sohrab. Historien bygger på et tilfeldig møte med en mann som forteller sin historie til Pamuk og hans tidligere kone, en historie som festet seg i det underbevisste, forteller han.

– Faren i romanen er fraværende av andre årsaker enn de som gjorde at min far var fraværende, de politiske. Vi vil både være individualister, være frie, og samtidig ha en far som gir oss trygghet.

Brønngraving har blitt et bilde på hersker og slave i boka, for individualisme og det autoritative knyttet til både gresk og østlig mytologi – igjen Istanbuls dobbelthet. For å skape spenning har han lagt inn det han kaller spenning á la Hitchcock. Alt er ikke som det synes, men det får man oppklart i siste del. Denne gangen har Pamuk laget en spenningshistorie samtidig som han har beholdt kompleksiteten i fortellingene, dybden og bredden.

– Jeg ha 17 prosjekter gående, men bare to lar seg forene, ler han.

Historieforteller

Kontoret hans har panoramautsikt, han tenner den grønne glasskuppelen, tar oss med inn til skrivebordet, lar oss se det han ser; moskeens tak nedenfor vinduet, Bosporosstredet, byens bredde og dybde. Dokumentaren «Innocence of Memories», som er inspirert av Pamuks roman «The Museum of Innocence», ble vist i Oslo i tilknytning til Pamuks besøk. Filmen gjenspeiler Istanbul slik han ser den gjennom glassvinduet, slik han viser oss den via dokumentaren; ikke altfor uklar, men dunkel og melankolsk, et lys han forteller at han også har forsøkt å gjenspeile, både i filmen og i muséet.

– Jeg sitter på kontoret, ser den asiatiske siden, ser husene vokse seg høyere.

Slik har Orhan Pamuk beskrevet at han satt da en bombe smalt ved den Blå moskéen i januar. Smellet var flere kilometer unna, men kunne likevel høres. Men, dette er normalt for tyrkere som vokste opp på 70-tallet.

Pumak har da også fortalt at dette er en del av det å vokse opp i Istanbul.

«Jeg vet hvordan lyden av en bombe, høres ut», har han sagt til Spiegel Online.

I et intervju med DW-TV har han sagt at han primært er en person som skriver historier. Ja, bøkene hans har også en filosofisk side. Han er en essayist, og han forteller i intervjuet at han også gjør seg opp meninger om kultur og politikk. Men først og fremst ser han seg selv som en historieforteller; som i hovedsak forteller historier om mennesker.