Mora di står i sjakk, din bonde!

MAGASINET PLOT | Det finnes steder på nettet hvor man vet hva man får.

Debatten i nettavisenes kommentarfelt og på Facebook kan til tider bli vel frisk for de fleste av oss. Da kan det noen ganger være greit å kunne trekke seg tilbake til mer dannede lag for mer intellektuell stimuli. Kanskje et sted hvor man kan lene seg tilbake og ta inn den vidunderlige menneskelige hjerne i all sin prakt.

Hva kan da være mer passende enn å diskutere sjakktrekk med andre dannede personer i egne sjakkfora når verdens beste spillere møtes? En del, skal det vise seg, men det skal vi komme tilbake til.

På nettet finnes det mange fora hvor sjakktrekk kringkastes med bare noen minutters forsinkelse. På disse nettsidene kan sjakkentusiaster logge seg inn og se partiet utspilles på et digitalt brett foran seg. Å bivåne et sjakkparti som spilles på et nivå langt over det man selv er i stand til å fatte, kan være en utfordrende øvelse, men siden datamaskinen Deep Blue slo Garry Kasparov i 1997, har teknologien vært i stand til å gi tilskuerne informasjon om hvem som står best på brettet. I motsetning til hva mange spådde, at datamaskinene ville bety slutten for sjakksporten, har teknologien faktisk bidratt til å gjøre sjakk til en mer populær tilskuersport på nettet. Nå kan selv en nybegynner enkelt vurdere om verdens beste spillere har spilt dårlig, og alle kan enkelt proklamere høyt og tydelige hva som bør være stormesternes neste trekk.

Teknologien har banet vei for at sjakk og har fått større grupper av fans, slik det er i andre idretter. Å holde med sitt lag kan se ut til å være en naturlig del av oss, og sjakkfansen samler seg nå i chatterom. Med CAPS LOCK som vuvuzela, heier de ivrig frem sine favoritter via tastaturet.

Men som alle chatterom har også chatterommene for sjakkpartier en egen dynamikk. Det slår aldri feil.

Det kommer alltid opp noen stygge temaer på ett aller annet tidspunkt under et parti. Måten det skjer på, følger ofte et kjent mønster: Åpningsfasen er gjerne over og partiet går inn i en stille fase, hvor spillerne bruker litt lengre tid på trekkene sine for å vurdere mulige strategiske veivalg. Mens praten har gått rolig om hvem som kommer til å vinne, forskjellige åpningstrekk og kanskje noens favorittspillere, tar den nå vanligvis en brå vending.

I partiet mellom Fabiano Caruana og Peter Svidler i den nylig avsluttede kandidatturneringen hvor Magnus Carlsens VM-motstander ble kåret, var det en sjåvinistisk kommentar fra nadi som utløste det: «Alle kvinner må underkaste seg meg!» Nesten umiddelbart detter det inn en kommentar om jødene fra Thiellmann. «Det er mange jødekvinner her inne, du kan ta hvem du vil.» En erfaren bruker, Zeblakop, oppfordrer om ikke å fôre trollene.

Men det er for sent. Et forsvar av Hitlers arrestasjon av den pan-europeiske jødiske bank-familien Rotschilds er i gang, og vi har fortsatt ikke passert ti trekk.

Kommentatoren som startet det hele med å rakke ned på kvinner, nadi, overrasker med å forklare at det han mente, (jeg tar en råsjans og gjetter på at vi snakker om en ung mann her), var at han ikke selv var en jøde, altså, kun at han ønsket å gifte seg med en kvinne – uavhengig av religion, så klart. Thiellmann er også raskt på pletten og påpeker at han selv er tysk, og at både Hitler og Stalin «sugde». Deretter legger han til at nadi sannsynligvis er persisk, noe nadi kan bekrefte. cause_freudinne som ikke har tenkt å la denne debatten dø hen så fort, er rask med å legge til at alle persere er menn, noe nadi også bekrefter. Som om det var avtalt på forhånd smetter noen inn en kommentar om at alle persere også er antisemitter. Ingen bekrefter dette, men lichess påpeker hvor idiotisk det er at muslimer har et nostalgisk syn på Hitler som følge av egen antisemittisme – særlig tatt i betraktning at muslimene som rase ble rangert lavere enn jødene i Hitlers «Mein Kampf». erniecohen gjør er forsøk på å le det hele bort: «Hvis dere absolutt må raljere om religion, prøv å gjør det sjakkrelatert, for eksempel ved å peke på at Caruana er en antisemitt siden han foretrekker løpere.» (Det skal sies at vitsen fungerer bedre på engelsk, siden løper = bishop.) Og det stopper ikke. Hetsen fortsetter ufortrødent; som alltid.

Denne typen kommentarer er så vanlige i sjakk-chatterommene at de mest garvede brukerne ikke gidder å reagere med annet en et digitalt skuldertrekk.

Av alle ikke-sjakkrelaterte temaer som dukker opp med jevne mellomrom, er påstander om jødene i nedsettende ordelag blant dem som debatteres hyppigst og med mest innlevelse. Mange av kommentatorene er raske med å forklare at dette henger sammen med at mange av de beste sjakkspillerne i historien har hatt jødisk bakgrunn. Dessuten er mange sjakkfans fra deler av verden hvor antisemittisme fortsatt er et utbredt problem, som i tidligere sovjetstater.

Denne kombinasjonen blir ekstra tydelig i diskusjoner rundt et annet av favoritt-temaene på diverse sjakk-fora: Bobby Fischer, den geniale amerikanske sjakkspilleren med jødisk bakgrunn som uttalte seg regelrett antisemittisk på sine gamle og paranoide dager (og egentlig lenge før det også). Fischer gikk så langt før han døde at han ga jødene skylden for 11. september, en hendelse han selv bejublet i sitt radioprogram på Filippinene.

Andre gjennomgangstemaer er hets av homofile og muslimer, og mer eller mindre seriøse forsøk på å presentere en rekke velkjente konspirasjonsteorier som fakta. Slik er det, til tross for at man i sjakkforaene i utgangspunktet skulle tro at debatten var reservert for mer kunnskapsbasert meningsutveksling.

For utenforstående kan det meste av dette fremstå som barnslige provokasjoner ment å høste en eller annen form for respons, samme hva det måtte være. Men kanskje er det sport og hva som skjer med unge menn når de ser på sport, som er problemet. Det er i hvert fall dette deler av forskningen peker i retning av.

Sportsfanatikeren er den man har forsket mest på, og man har kommet frem til at sport er en form for virkelighetsflukt. Som fan kan man følge andre regler, i hvert fall i avgrensede perioder hvor roping og andre former for sterke følelsesutløp er sosialt akseptert. Man føler eufori i seier, stress ved tap og den virkelige tilhengeren nyter estetikken i både opp- og nedgang. En av de sterkeste følelsene forskerne har isolert, er skadefryden, og den er til fulle stede også i sjakkverdenen.

Under Norway Chess i Stavanger i 2015 tapte Magnus Carlsen sitt første parti i turneringen på tid fordi han ikke hadde fått med seg at det var litt andre regler for klokkene enn i vanlige turneringer. Dette var fullstendig uhørt i sjakkretser. Fansen var opprørt. Men det skulle bli verre. Dagen etter møtte Carlsen en av sine sterkeste motstandere, Fabiano Caruana. Amerikaneren med italiensk opphav hadde hatt en fantastisk høst, og viktigst: i motsetning til mange av sjakkverdenens aller beste spillere er han ikke redd for Magnus.

Men denne dagen var kanskje Magnus redd for å møte Caruana. Magnus valgte i hvert fall i åpne med såkalt Berlin-forsvar, oppkalt etter Berlin-muren etter at Vladimir Kramnik brukte det til å forsvare seg til seier i VM-kampen mot Garry Kasparov i 2000. (Han endte med to seire mot Kasparovs null, og det var hele 13 remi-partier.) Berlin ble lenge regnet som så bunnsolid at mange sjakkfans ikke engang gadd i følge med etter det 8. trekket hvor dronningene takker for seg og slår hverandre av brettet. Etter kun 30 trekk hadde Caruana med hvite brikker fått frem en svært lovende stilling. Analyseprogrammene antydet at ved perfekt spill lå han en bonde over. Mer enn nok til seier for en stormester. Og Caruana økte presset. Syv trekk senere var ledelsen økt til to bønder. Og herfra ble det kollaps.

Etter 45 trekk ga Magnus opp. Han hadde fått to tap på rad, noe som ikke hadde skjedd siden 2010. Skadefryden skummet og frådet i kommentarfeltene. Kongen hadde fått et slag i ansiktet. Hovmod stod for fall.

Ved å studere hjernene til baseball-fans har man identifisert at det er noen spesielle deler av hjernen som flammer opp når skadefrydens sitrende velbehag sprer seg i kroppen. Dette er regioner i hjernen som aktiviseres når man utsettes for smerte og når man ser andre i smerte. Sportsfans som følte mest skadefryd var også de som uttrykte seg på den mest aggressive måten i «kampmodus».

Forskningen har også avdekket at når en manns lag vinner, så øker testosteronnivået hans, mens det synker når laget hans taper. Og testosteronet henger sammen med aggressivitet.

Noen forskere mener denne sammenhengen kan tilskrives det sosiale hierarkiet som ligger dypt i begravet i noe evolusjonært grums fra tiden da vi levde i stammer og trær. Når du klatret på den sosiale rangstigen, fulgte økende testosteron med på reisen. Kongen på haugen trenger alle hormonene han kan få for å mønstre de kreftene som trengs for å forbli på toppen. Dette kan også være med på å forklare hvorfor menn så ofte er i flertall på tribunene. Man har ikke sett samme hormontendens hos kvinnelige fans.

En sosialantropolog som en dag skulle forville seg inn i jungelen av sjakkfora, vil kanskje se likhetstrekk mellom tradisjonelle fans og en nyere avart, de såkalte fanboy-ene. (En stereotypisk fanboy blir ofte fremstilt som en sint nerd, som litt for aggressivt forsvarer sin lille besettelse, om det er Apple-teknologi eller rollespill-figurer - eller kanskje til og med sjakk.) Men sjakkfans må nok fortsatt sies å skille seg litt ut.

De som besøker forumene med jevne mellomrom kan sette sammen et puslespill med informasjon om noen av brukerne. De vil se at brukerne kommer fra hele verden. Mange har jobber i akademia. Fag som religion, filosofi og matematikk går igjen. En svært aktiv bruker er en irsk-aristokratisk poet.

De aller fleste brukerne av sjakkforaene ser ut til å være vanlige folk med interesse for sjakk, men det er noen likhetstrekk mellom sjakkforaene og sjakkspilleren Bobby Fischer. Som ham, kommer menneskene i foraene med bråtevis av selvforherligende utsagn, og også her blomstrer det opp paranoide misforståelser og rent rasistiske oppfatninger bygget på lite kunnskap.

Men, alt grumset til tross, nettforaene har sine lyse sider. Med jevne mellomrom dukker det opp geniale gullkorn. Til glede for sjakknerdene der ute.