Den ­vestlige sjelens ­metamorfose

Mellom 1965 og 1985 fikk det vestlige selvet en ny form. Vi gikk fra å være antimaterialistiske og autoritetskritiske hippier til å bli «grådighet-er-bra-japper». Vi ville blitt overrasket om et menneske hadde gått gjennom en så ekstrem metamorfose. Men en hel kultur gjorde det. Hva kunne ha forårsaket et slikt dramatisk skifte?

Én enkelt kilde kan ikke forklare årsakene til en slik endring, men jeg tror at vi kan peke på en dominant forklaring: økonomien. I de tidlige 80-årene omskrev president Ronald Reagan og den britiske statsministeren Margaret Thatcher de reglene vi en gang levde etter. Og dét endret, overraskende raskt, hvem vi var.

Psykologer understreker at miljø har en enorm makt over kultur. Mange fokuserer på forskjellene mellom den individualistiske Vesten og det kollektivistiske Østen. Historien går omtrent som dette: Vestens selv ble født i Hellas, en pointillistisk kjerne på rundt tusen bystater, hvor jorda ikke egnet seg særlig godt for jordbruk. Folk klarte seg ved å drive med mange ulike ting – garve skinn, produsere olivenolje, fiske. Denne individualistiske økonomien skapte et individualistisk ideal. Grekerne søkte ære og berømmelse. De grunnla de olympiske leker, en feiring av individuell konkurranse, og en imponerende epoke med demokrati.

Sammenlign dette med det gamle Kina, et kupert landskap hvor man klarte seg ved å være en del av et stort jordbrukssamfunn. Det var ikke individet selv som var det viktigste for overlevelse, det var gruppen. Ifølge Confucius (kinesisk læremester, politiker og filosof, red anm.) skryter ikke en høyverdig mann. Han mente fortielse var en bedre dyd – dette var altså et ideal som lå langt fra den æressøkende grekeren. Et annerledes landskap formet en annerledes type menneske med andre verdier. Den ene prioriterte individet, den andre gruppen. Den ene oppfattet virkeligheten som individuelle objekter, den andre så et nett av mennesker som var sterke fordi de var sammen.

Psykolog Richard Nisbett ved Universitetet i Michigan har funnet denne typen kognitive forskjeller i tester i laboratoriumet sitt. Vis en ung asiat en video av fisker i et akvarium og han studerer hele scenen, mens folk fra Vesten er mer opptatt av den dominante fisken. Spør hva de synes om den ene fisken, og mennesker fra Vesten vil mest sannsynlig si: «Han var lederen», mens mennesker fra Østen vil si: «Jeg syntes synd på han, fordi han ikke var en del av gruppen.»

Kulturelle forskjeller som dette er dype.

«Det er ikke bare det at mennesker fra Østen tenker annerledes om verden enn mennesker fra Vesten,» fortalte Nisbett meg. «De ser bokstavelig talt en annen verden.»

Mennesker er født uferdige. Hjernen absorberer enorme mengder viktig informasjon opp gjennom barndommen og ungdomstiden. Informasjon som vi fortsetter å bruke for å forme den vi er. Det er som om hjernen stiller et enkelt, vitalt spørsmål: Hvem må jeg være, på dette stedet, for å overleve? Hvis dette var en skrytende kremmertype i det gamle Hellas og en beskjeden lagspiller i det gamle Kina, hvem er det da i Vesten i dag?

Svaret er en nyliberalist.

Etter det økonomiske kaoset i 1970-årene ble det bestemt at USA og Storbritannia hadde lagt for stor vekt på det kollektive. I de foregående tiårene hadde USA opplevd The New Deal, som inkluderte Social Security Act, strenge reguleringer for bank og handel, og økt makt til fagforeningene. Denne kollektivistisk vridde økonomien formet et kollektivt vridd folk: den konforme Forretningsmannen og hans barn, hippiene. For Reagan og Thatcher ble redningen å gjenoppdage de individualistiske røttene våre.

De reduserte skatter og og antallet reguleringer, de kjempet mot fagforeningene, de krympet velferdsstaten, de privatiserte eiendommer og svekket statens sikkerhetsnett. De forfulgte den nyliberalistiske drømmen om globalisering – et fritt globalt marked. Så mye som mulig av menneskets liv handlet om konkurranse mellom individer.

I 1981 uttalte Margaret Thatcher noe som var på grensen til å være uhyggelig: «Det som har irritert meg med hele den politiske retningen de siste tretti årene er at den alltid har vært rettet mot det kollektivistiske samfunnet.»

Deretter kom hun med en kommentar som var på grensen til det uhyggelige: «Økonomi er metoden. Målet er å forandre sjelen.» Og det var akkurat det som skjedde.

I en studie fra 2010 analyserte Jean Twenge fra University of San Diego navnene til 325 millioner amerikanere og fant det samme som andre studier hadde konkludert med; en tydelig økning i antallet foreldre som ga barna sine uvanlige navn. Det startet i 1983. Foreldrene ønsket at «de skulle skille seg ut som en stjerne», ifølge forfatterne. Den tidligere filmstjernen Jane Fonda ga ut treningsvideoen sin året etter, solgte over en million og innledet et trenings- og helsehysteri som fortsatt preger oss. I 1980-årene så også vi en økning i antallet selvtillits-bevegelser, der de som sto bak lovet at det å elske seg selv skulle gjøre USA konkurransedyktig igjen. Vi har vært relativt narsissistiske helt siden den gang. Det individualistiske Vesten hadde alltid vært selvopptatt, men dette var noe nytt. Nyliberalismen var en forsterket utgave av individualismen, som ga store fordeler og hadde alvorlige skadevirkninger.

Dagens kultur med selfies, «influencers», ekstrajobber, delingsøkonomi og fetisjiseringen av gründere og toppledere er gjennomgående nyliberal. Og for millioner av mennesker har systemet fungert. Levestandarden har økt for mange, mens den globale fattigdommen er mer enn halvert, ifølge Verdensbanken. Men ulikhetene har økt. Og det konstante fokuset på individet, kombinert med en stadig mer krevende økonomisk situasjon for vanlige folk, har vist seg å være svært negativ for den mentale helsen vår. Vi individualister er flinke til å rose oss selv for våre seire, men vi er like gode til å klandre oss selv for nederlagene våre. Og forsterket av sosiale medier, føler stadig flere av av oss at vi er mislykkede.

Vi kaller en slik sensitivitet for signaler om nederlag for «perfeksjonisme». Denne måten å tenke på er forløperen til selvskading, depresjon og selvmord. I en studie fra 2017, som Thomas Curran og Andrew Hill gjorde blant 40.000 studenter i USA, Storbritannia og Canada, viste funnene at mellom 1989 og 2016 hadde graden for hvor mye mennesker mente de måtte «vise vellykkethet for å bli godtatt» økt med svimlende 33 prosent. En undersøkelse blant voksne i England viser at mellom 2000 og 2014 ble antallet av voksne som meldte om selvskading doblet. I USA er tallet på ungdomsskoleelever som sliter med angst og depresjon økende. Til tross for utstrakt bruk av antidepressiva siden 1980-årene har USAs selvmordsrate økt med 24 prosent mellom 1999 og 2014, ifølge Center for Disease Control and Prevention.

Den globale finanskrisen i 2008 bedret ikke situasjonen. Det er interessant at man har rapportert at narsissismen, som var økende på 1990- og 2000-tallet har begynt å falle. Selv om årsakene er uklare, lurer jeg på om dette er et psykologisk etterspill etter det økonomiske sjokket.

Før 2008 virket det som om nyliberalismen stort sett fungerte bra for folk flest. Men etter krasjet har millioner begynt å se på systemet som ikke-fungerende. Først fikk vi «Occupy Movement» (en internasjonal bevegelse som protesterte mot sosial og økonomisk ulikhet, samt mangel på demokrati, red.anm) og deretter identitetspolitikken til det alternative venstre og det alternative høyre. Det folk kjenner på i ulik grad, er at systemet er lagt opp av bankfolk og selskaper, eller at det er diskriminerende mot kvinner, fargede eller den hvite arbeiderklassen.

Vi har også sett nyliberale Hillary Clinton snuble og antiglobalisten Donald Trump triumfere. Storbritannias Brexit er bygget på antiglobale argumenter, men den anti-nyliberale venstrefløypolitikeren Jeremy Corbyn opplevde også å få mer støtte. Opplevelsen av en økonomi som var ødelagt og «rigget» har gjort oss sinte og mer nasjonalistiske, noe som kanskje kan forklare en ny trend som går i retning «oss» i stedet for det narsissistiske «jeg». Kanskje kan det til og med også bidra til å forklare perfeksjonismens tiltagende forgreininger.

Hvis dette er riktig, er det nok et bevis på at hvem vi er er kraftig påvirket av hvor vi er. Mennesker ønsker å klare seg og å ha fremgang, og vil forandre seg til å bli den typen mennesker de måtte ha behov for å være for å få det til. I det 21. århundre er ikke disse reglene lenger bestemt av det fysiske landskapet. I dag er det økonomien som er den dype, enormt kraftige og kontrollerende kraften.

Distributed by The New York Times Licensing Group. Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl.