En uke uten plast

På NRK har den populære programlederen fra P3, Line Elvsåshagen, denne våren hatt en egen tv-serie om plastens forbannelser. Vitenskapsfolk over hele verden slår alarm: I 2050 vil det være mer plast i havet enn fisk – målt i tonn.

Et lite øyeblikk våknet nasjonen.

Hva skjer? Noe må gjøres? Hva kan jeg gjøre?

Jeg – og alle andre – kan redusere eget plastforbruk. Men det er lettere sagt enn gjort, skulle det vise seg.

Selv ble jeg bondefanget og lurt inn i «prosjekt plastfri uke» bakveien. Det var min kone som hadde takket ja til utfordringen: Klarer du å unngå å kjøpe varer med plast på eller i seg? Klarer du å unngå å bringe plast inn i husstanden i en hel uke?

– Dette må du være med på, var beskjeden jeg fikk.

Mitt forslag om at «jeg kunne stå for all handling den kommende uka, så er du i mål», var visst ikke innenfor reglementet.

Venninnen som hadde utfordret min langt bedre halvdel, mente at undertegnede jo kunne kjøpe boksøl den aktuelle uken.

De hadde ikke mye trua på meg, det var helt sikkert. Så da tenkte jeg, OK, dette blir jeg med på. Jeg skal vise dem.

Plast overalt

Men jeg måtte veldig raskt erkjenne: Det er nærmest umulig å leve helt uten plast.

Overalt er det plast.

Grønnsaker? Pakket i plast. Frukt? Druer er pakket i plast. Epler og appelsiner i løsvekt har en plast-lapp klistret på seg hvor det står navnet på eplet. Ferske krydderurter står i en plastpotte med plast rundt seg.

Kjøttpålegg?

Glem det. Du må til en god gammeldags slakterforretning, der de skjærer opp salamien for deg. Og så må du ha med deg egen emballasje. Hvis ikke pakkes den jo inn i plastkledd papir.

Kaviar? Plastkork.

Melk har også plastkork. Men hvorfor? Det funka jo fint i årevis med den utbrettmekanismen man hadde på melkekartongene tidligere? Noen som husker den?

Du blir en smule frustrert når du stolt og flink kommer trekkende hjem med eplemost og cola på glassflaske, bare for å oppdage at det er plast inne i metallkorken på glassflaskene.

Boks eller glassflaske med naturkork blir eneste drikkbare alternativ. Heldigvis har vi godt springvann.

Ekspedisjon til butikken

Take away-pizza er safe, tenkte jeg. Den kommer i en eske av i god, gammeldags resirkulerbar papp. Men vær obs – de putter en bitteliten plasttrekant i midten av pizzaen. Den skal visstnok gjøre en nytte ved å hindre at pizzastykkene glir over hverandre.

Den første dagen i butikken var en minneverdig ekspedisjon. Sjelden har så få (to personer) vært så lenge i en matvareforretning (1,5 time) for så lite (egg, leverpostei på boks, bokscola og et hermetisk herremåltid med «Erter kjøtt og flesk»).

Heldigvis hadde kona sydd små grønnsaksposer av et gammelt silkeskjerf, så vi fikk med oss noen tomater og litt sopp også. Grønnsaksposene i butikken er jo i plast. Også en tredel av papposen for sopp er av en eller annen grunn i plast.

Neste gang hadde vi med vår egen aluminiumsboks til kjøttdisken, og fikk skåret opp et par biffer der. Det samme kan man gjøre med fisk hvis sjappa har egen fiskedisk.

Men det er et styr. Og veldig, veldig mange dagligvarer er på en eller annen måte plastbefengt.

Doruller for eksempel. Dette rene papirproduktet. Hvor får du kjøpt doruller som ikke er pakket i plast? Det endte med at kona måtte tigge til seg en rull fra jobben – 300 meter, type industrirull. Vi har den ennå.

Lett med eget nett

Veien ut av butikken var vi forberedt på. Vi hadde hamstret flerbruks-handlenett. Det var faktisk skaffet til veie lenge før plastutfordringen. Selv hadde jeg kjøpt 8–10 nett ved ulike handleturer de siste par årene. Under plutselige innfall om å redusere plastposebruken. Dessverre hadde jeg uten unntak glemt dem hjemme hver eneste dag i etterkant. Men ikke nå. Nå kom de endelig til sin rett.

Vi var utstyrt med fem handlenett, og følte oss stolte – selv om all maten vi handlet fikk god plass i bunnen av ett av dem.

Men det er ikke bare i butikken man møter plastutfordringer. Du kan nesten glemme å handle andre typer forbruksvarer – det være seg verktøy, kjøkken- eller sportsutstyr. Alt er pakket godt inn i plast – mye plast. Klær kan gå – hvis du har med egen handlepose og ser gjennom fingrene med de små plasttrådene som brukes for å feste prislapper og andre etiketter. Dessuten er det som regel også plast i sømtråden (ja, her nærmer vi oss plastfundamentalisme).

Hva med bikkja?

Vi har hund. Og hunder gjør ting. De gjør blant annet fra seg. Og de etterlatenskapene bør man ta opp, dersom man ikke er langt inne i skogen. Og det er man ikke på morgentur en hverdag før jobb. Hundeposer kommer i plast. Sorte, store, karakteristiske plastposer.

Min kjære mente vi (jeg) skulle ha med en spade og grave ned skitten. Tre ganger hver dag, liksom.

Der satte jeg foten ned. Eller feiga ut. Alt etter som hvordan man velger å se det.

Jeg brukte de gamle hundeposene. Men bestilte nye i tillegg. De kom ikke før etter at uka var omme, men er nå tatt i bruk for å kompensere for avvikene i den plastfrie uka.

De er kjøpt på nettet. På Økoland. Hundeposer i bioplast. Tusen prosent nedbrytbare og komposterbare. Men må likevel kastes i «restavfall» hvis de er brukt til det de skal brukes til.

Så kom P3-Line på tv og snakket med en miljøekspert som sa at dette med bioplast kunne være skumle greier. Hvordan er plasten produsert? Hva blir egentlig klimaavtrykket for hundeposer i maisplast versus den vanlige plasten? Har regnskogen dødd for at bikkja skal skite miljøvennlig?

Det er ikke måte på hvilke dilemmaer man ender opp med i et plastfritt liv.

Ser litt rart på deg

Men det gikk bra. I en liten uke. Og vi hadde jo et forråd å tære på. Av kjøttpålegg, hundemat (du finner ikke hundemat som ikke er pakka i plast), tannpasta, shampo etc.

Og kaffe. Vi gikk faktisk tomme. Da tok vi med en metallboks og kjøpte kaffe som vi malte opp selv i den lokale innvandrerbutikken. Det var faktisk genialt.

De ser jo gjerne litt rart på deg – de bak disken – når du kommer med egne grønnsaksposer, kaffe- eller metallbokser som emballasje. Men de fleste ser poenget og kaster seg ivrig inn i diskusjonen når du forklarer din noe eksentriske oppførsel.

Etter hvert som dagene går, så sliter du imidlertid på forrådet av nødvendigheter i husstanden. Og igjen blir man oppmerksom på at nesten alt er pakket eller oppbevart i plast. Hvis du går på medisiner, kan du få det virkelig tøft.

Et eksperiment – ikke skifte av livsstil

Å leve plastfritt er nærmest umulig. Og for å være ærlig, det er vel ikke nødvendig heller. En del plast er faktisk nyttig. Den har sine klare fordeler. Plast er lett, billig og holdbart. Det er enklere å frakte varer pakket i plast, enn i glass eller metall. Mat holder seg lengre i plast. Plast er billig å bruke som emballasje.

Men det var heller ikke vår hensikt å si farvel til all plast for all tid. Det var et eksperiment.

For å se om vi kunne klare det og for å finne ut om det var et ørlite håp om å bli en smule mer bevisste og kanskje endre forbrukeradferden bitte litt i framtiden.

Har det funka?

Ja, faktisk så tror jeg det. Både min kjære og jeg selv har kjøpt gjenbrukskaffekopper. Vi konsumerer mye kaffe «på veien» – og pappkrusene fra Narvesen, Starbucks og Seven-Eleven er innsatt med plast.

Vi bruker handlenettene våre nå. De ligger i bilen og i veska. Dermed er de alltid med til butikken også.

Også legger vi mer merke til plastsøppel enn tidligere. Det hender vi plukker det opp. Årets nærmiljødugnad ble også prioritert – den har jeg nesten aldri «hatt tid» til å delta på.

Men jeg skal ikke overdrive selv-glorifiseringen. Man faller raskt tilbake i gammelt modus, selv om man prøver å være litt mer bevisst.

For et par dager siden kjøpte jeg atter take away-pizza: Jeg ba om tre bokser brus og en (glass)flaske eplemost. Damen bak disken hentet pizzaen i pappkartongen sin og plukket fram drikkevarene fra kjøleskapet. De puttet hun automatisk oppi en plastpose som jeg mottok med den største selvfølgelighet – uten at et eneste fiber i verken kropp, sjel eller hjerne reagerte.

Vaner er vonde å vende.