Filosofiske samtaler i fengselet

På Breistein i Bergen, en halvtimes kjøretur fra sentrum ligger den tidligere Vestlandsheimen for psykisk utviklingshemmede, som fra 2006 ble omgjort til Bjørgvin fengsel. Innenfor et inngjerdet området ligger slitte bygg med røde tak og hvite vegger i naturskjønne omgivelser. Inne i hovedbygget sjekker man inn, leverer fra seg mobil og identifikasjonskort og får utdelt alarm dersom en farlig situasjon skulle oppstå.

Innsatte og ansatte går rundt i gangene og prater sammen. Fengselet har et såkalt «lavere sikkerhetsnivå», med tilsammen 90 soningsplasser. Det betyr at de innsatte fritt kan gå rundt på det avsperrede området og har mulighet til å delta i ulike aktiviteter – alt fra jobbsøkerkurs og utdanningskurs, til musikkterapeut og filosofigrupper.

Inne i ett blekrosa murhus med grått tak holder filosof Marianne Walderhaug gruppesamtaler og enkeltsamtaler med innsatte. Hun har siden fengselet ble åpnet i 2006 vært fast ansatt. I samtalene med Walderhaug inviteres de innsatte til å reflektere over egne liv og handlinger og tema som de selv er opptatt av. Det er en invitasjon til å gå i dialog med egen samvittighet og egne verdier. Det er flere norske fengsler som jobber med erkjennelse og selvinnsikt gjennom filosofiske samtaler, men det er bare Bjørgvin fengsel som har ansatt en filosof på fulltid.

Walderhaug røsker med seg noen kopper og en tekoker, låser kontordøren og viser vei til grupperommet hvor de innsatte samles hver fredag for å diskutere et ønsket tema. Inne rommet er det en knallrød sofa, store vinduer hvor dagslyset slipper inn og et hvitt bord med blå stoler rundt. Grønne planter, rekker med bøker, oppslagstavler. På en av tavlene står det skrevet: «famle og våge». Walderhaug åpner et vindu, og sier at «praten går lettere med litt frisk luft».

Dagens tema er løgn. Litt etter litt kommer deltakerne tuslende inn. Den første mannen, en eldre kar med hvitt skjegg og blå jakke, slår av en prat. Forteller med begeistring om en naturopplevelse han hadde før han endte opp i Bjørgvin. Praten går lett. Man glemmer nesten at man er i et fengsel.

Til slutt sitter fem menn og Walderhaug rundt et bord hvor de skal dele forventinger, erfaringer, tanker og holdninger til løgn. Mennene er alle deltakere i filosofigruppen til Marianne Walderhaug; et tilbud for alle innsatte i fengselet. De er alle straffedømte og soner hver sin fengselsdom. Plot får være til stede under samtalen under forutsetning av at deltagerne anonymiseres. Av hensyn til familiene deres og av hensyn til fremtidsutsiktene deres når de slipper ut.

Mannen som sitter til høyre for meg har hetten trukket over hodet. Han tar frem en snusboks, snur seg og sier: «Vi har ikke veldig dype samtaler her». Mannen i blå jakke, sier på tydelig trøndersk at det er han «helt uenig i», og legger til at «løgn er viktig, fordi vi lyver hele tiden».

Gruppen begynner å diskutere en problemstilling som de fleste av oss kjenner, og kanskje lyver oss ut av. Den klassiske høflighetsfrasen «hvordan går det?» – eller – «har du det bra?». Halvparten av deltakerne i gruppen medgir at de ikke forventer å få eller gi et ærlig svar på et slikt spørsmål. At det nok handler mer om samfunnsnormer enn at man faktisk bryr seg.

– Folk vet de ikke skal fortelle hvor jævlig de har det, skyter den eldre karen inn.

Mannen som har hetten trukket over hodet mener at «dersom man stiller et slikt spørsmål, burde man forvente å få et ærlig svar».

– Man skal være ærlig så langt det går. Helt til man går til grunne, sier den eldste.

– Vi må lyve for å ivareta oss seg selv og andre. Det er noen situasjoner hvor man må lyve, for eksempel om noen spør deg om de er fine på håret og du mener det motsatte. Det er ikke alle løgner som er farlige, mener en mann i 40-årene med rutete skjorte.

De diskuterer hva som er sant og usant. At det å lyve er å fortelle noe man selv vet ikke stemmer overens med fakta. Man vet at det man sier er feil og man gjøre det med hensikt. Da er man en bevisst løgner. Hvis man lyver for å beskytte noen, utfordrer man derimot ikke egen samvittighet på samme måte.

– Det viktigste er at man er ærlig mot seg selv. Ærlig mot egen samvittighet og sjel, sier en av dem. Selv har han løyet for å redde vennens liv i hjemlandet sitt.

Alle lyver. Ifølge en studie fra Universitetet i Massachusetts lyver et gjennomsnittsmenneske tre ganger i løpet av ti minutter. Gjennomsnittsmennesket serverer altså rundt 300 løgner i døgnet. Hva vi lyver om, varierer. I kriminelle miljøer er det en uskreven regel at man ikke skal tyste på hverandre. Du skal beskytte deg selv – og de andre i miljøet. Man forteller ikke sannheten dersom man blir tatt av politiet, verken om seg selv eller andre.

– Det er ikke gitt at man må lyve bare fordi man er kriminell. Jeg står for det jeg har gjort, sier en ung mann. Han har en mørk caps på hodet, grå jakke og shorts.

Det som skiller de filosofiske samtalene fra mange andre typer samtaler og tilbud i fengselet, er at man ikke er opptatt av å løse et bestemt problem, men heller reflekterer rundt det de innsatte er opptatt av. Alle har sine meninger, egne versjoner og levde erfaringer med løgn. De venter på tur, ber om ordet, lytter til hverandre, nikker og protesterer.

Regionsledelsen i Kriminalomsorgen region vest er opptatt av forskning, og i 2009 begynte Walderhaug å skrive på en doktorgrad om filosofiske samtaler i fengselet. I januar i år disputerte hun med avhandlingen «Filosofiske samtaler med innsatte i fengsel – en fordypning i samtalens form og innhold». Dette er den første norske doktorgraden som omhandler bruk av filosofi i fengsel.

Gjennom egne erfaringer og samtaler med innsatte, har Walderhaug utviklet tre begreper som peker på de elementene hun anser som vesentlige og avgjørende for en vellykket filosofisk samtale:

Tilstedeværende likeverd handler om hvordan man inviterer noen inn i en likeverdig og utforskende samtale, dialogisk åpenhet handler om å komme i et dialogisk forhold til det som betraktes, og polyfonisk tålmodighet handler om å lytte til perspektivmangfoldet langs den filosofiske veien. Gjennom disse tre begrepene setter hun ord på hvordan den filosofiske holdningen kommer til uttrykk og foregår i samtalene.

Et viktig poeng for fengselsfilosofen, er at det er den selvstendige, åpne og utforskende tenkningen i seg selv som må være samtalens mål. Det er her man kan oppnå den genuine filosofiske erfaringen, som ikke bare handler om å få nye innsikter, men også om å kunne la seg forvirre og forundre. Det å komme i posisjon til refleksjon handler med andre ord om å komme i en åpen dialog med seg selv og saken, og her er det vesentlig at man tillater at tenkningen rører ved en og setter egne forestillinger på spill.

For mange, undertegnede inkludert, kan filosofibegrepet virke stort, abstrakt og fjernt. Noe som «nedstøvede» professorer på universitetene holder på med. Livlige Marianne Walderhaug slår fordommene ihjel. Hun peker på at filosofiske sannheter ikke er abstrakte eller evige, men personlige og direkte knyttet til hvem vi er og hvordan vi lever våre liv. Vi får øye på dem gjennom å tenke gjennom saken på egenhånd.

– Når jeg stiller spørsmål ved mine verdier og sannheter, og reflekterer over begreper som normalitet, identitet eller respekt, tenker jeg over hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være, snarere enn å orientere meg etter vaner og gitte målestokker, forklarer hun.

Tilbake i filosofigruppen blir alle bedt om å dele når de sist fortalte en løgn.

– Jeg har løyet til politiet og i retten. Hver gang jeg møter politiet lyver jeg for å beskytte meg selv eller andre. Alle forklaringer; hvorfor jeg er der, om hva jeg har gjort, sier en som er narkodømt. Han veiver med armene.

En av de andre deler en nokså ufarlig løgn, som han selv er veldig skamfull over. Han forteller om den gangen han var på sydenferie og løy om hvor mange språk han kunne.

– Jeg blir skamfull den dag i dag. Det var sinnsyk dumt og narsissistisk. Det er fryktelig skamfullt å gi inntrykk av at du er noen du ikke er. Da kommer selvforakten.

Mannen med skjegg og blå jakke forteller at han i stedet for å vente til folk i lokalsamfunnet har funnet ut hva han har gjort, selv forteller hva galt han har gjort for å komme dem i forkjøpet. Han ønsker å fortelle sannheten før han blir stilt til veggs.

– Jeg blir som et barn.

Han legger til at han hører løgner hvor enn han går: «Alle i Bergen lyver om hvor mye de tar i benkepress og alle lyver på byen», sier han lattermildt. Alle som sitter rundt bordet humrer.

En annen deltaker forteller at han har fortalt sannheten, men at ingen tror på han. Hans sannhet blir sett på som en løgn.

På bordet står det varmt vann, kakao, te og kaffe. Deltakerne har begynt å forsyne seg. Stemningen i rommet føles lettere. Marianne Walderhaug noterer tanker og refleksjoner fra deltakerne på en hvit tavle. Det er Walderhaugs jobb å kaste frem mange ulike perspektiver, og å stille spørsmål til påstandene folk kommer med. I flere av gruppene hun hadde i begynnelsen, endte det opp med at mange sluttet å se på seg selv som kriminelle, nettopp fordi de diskuterte begrepet, og de ikke lenger syntes at de passet inn i definisjonen av kriminell.

For filosofen er det et viktig poeng at det er vanskelig å plassere mennesker i kategorier, fordi vi alle er både like og ulike. Det er ikke slik at kriminelle er dårlige mennesker. Det finnes mennesker som er egoistiske som ikke er kriminelle, og det finnes kriminelle som er egoistiske. Det går ikke an å putte alle kriminelle i samme boks, slik samfunnet kanskje gjør fra et moralsk ståsted, understreker hun.

– Hva er usant? spør Walderhaug.

– Å si noe man vet er feil.

Men, det handler like mye om hvordan man selv oppfatter en situasjon. Hvilke perspektiver man har, kommer gruppen frem til.

– Man må vite intensjonen bak løgnen. For at det skal være en løgn må man selv mene at det en forteller er en løgn. Det er alltid tre sider av samme sak, sier én.

Jeg blir slått av hvor flinke deltagerne i gruppen faktisk er til å sette ord på tankene sine.

– Man kan se en sak fra flere sider og fortelle om samme situasjon på forskjellige måter. Ofte vrir man på faktiske forhold for å selv komme bedre ut. Du har fakta og du har sannhet. Er det dommeren i en rettsal mener fakta? Man trenger ikke være enig i alle lover, så lenge man ikke skader andre, sier mannen med rutete skjorte.

Den unge mannen med caps forteller at han ikke kan huske alt han har gjort i ruspåvirket tilstand:

– Det finnes fakta man ikke vet om. Det er skummelt å ikke ha kontroll. I retten la jeg meg bare flat for det påtalemyndigheten sa jeg hadde gjort.

Han har foldet hendene. Han vipper på stolen. Blikket er festet i bordet.

Det er de innsatte selv som bestemmer hvilke temaer de diskuterer i gruppen. Mange er opptatt av at de er kommet i en situasjon der mange mener noe om dem. De har blitt avslørt av familie og venner. Andre er opptatt av tema knyttet til endring. Du kan være en respektert person i det kriminelle miljøet, men når du ønsker å slutte å være kriminell, havner du nederst på rangstigen i det vanlige samfunnet. Her mener Walderhaug at samfunnet burde gå i seg selv. Ta andre eksistensielle valg.

– Vi burde i større grad inkludere og invitere inn kriminelle. Noen kriminelle lever etter såkalte «kriminelle spilleregler», men mange andre jeg møter i fengselet har samme verdier som meg, selv om de har utført kriminelle handlinger.

Den filosofiske samtalen i grupperommet i Bjørgvin fengsel går mot slutten. Walderhaug stiller et nytt spørsmål:

– Er løgnere uærlige mennesker?

– Jeg kunne aldri stolt på noen som er konstant uærlige. Dersom uærlighet er et personlighetstrekk. Mennesker som svindler til seg penger for eksempel, sier mannen rett overfor meg. Fram til nå har han vært taus.

– Hva er en livsløgn? spør Walderhaug og viser til karakteren «Nora» fra Henrik Ibsens skuespill «Et dukkehjem». For henne sprakk boblen hun hadde levd i hele livet og livsløgnen hennes kom for en dag.

– Hvis jeg selv tror jeg skriver jævlig gode dikt, men andre er uenige, så etablerer jeg en livsløgn. Man tror man er bedre enn det man egentlig er. Da er det en god ting å avsløre livsløgnen slik at man kan få selvinnsikt og et klarere selvbilde, sier mannen med blå jakke.

– Løgn går ut over selvinnsikten når man ikke anerkjenner egne holdninger og når ens egne verdier ikke gjenspeiles i disse handlingene, sier sidemannen.

Den filosofiske samtalen har vart i nesten to timer. Deltakerne har diskutert, argumentert, forsvart og fått noen nye innsikter. En av deltakerne i gruppen blir sittende igjen etter at de andre har gått. Om noen uker skal han ut igjen av fengselet. Han har sagt ja til å bli intervjuet, men vil ikke bli omtalt med sitt virkelige navn. Vi kaller ham «Aksel».

Han er 25 år gammel, og soner en ni måneders dom for narkotika, vold og trusler.

– Det var interessant å prate om løgn i dag, spesielt når vi er så mange som prater om det. Da blir det litt mer spennende og vi får flere innspill. Alle har sine egne erfaringer og opplevelser med løgn, sier «Aksel».

For han er det å filosofere å snakke åpent om ting. Han beskriver det som å «være fordomsfri og heller ta til seg den informasjonen du får og reflektere over det». Å lytte til hva som er rett for han, hva som skurrer og prøve å finne ut hvordan han selv opplever ting.

– For mange kan filosofiske spørsmål virke skremmende. Filosofi handler jo om å bevege seg utenfor egen komfortsone. Er det lett å ta tak i alt som blir diskutert i filosofigruppene eller kan det noen ganger bli for store og vanskelige temaer?

– Det hender. Jeg trenger ofte et konkret eksempel eller noe å relatere meg til når vi diskuterer. For min del handler det mye om situasjoner og faktorer. Hva som kan trigge meg og hvordan jeg vil reagere i gitte situasjoner.

Han opplever at filosofigruppen er en trygg plass hvor han kan dele sine tanker om alt fra det å være et menneske til #metoo-kampanjen, og at det er blitt enklere å se situasjoner gjennom andres øyne. Hans oppfatning av hva som er kult har dessuten endret seg. Da han var yngre trodde han at det å røyke hasj, slåss og skulke skolen var kult. Nå har pendelen svingt i den andre retningen.

– Har du gjennom filosofisamtalene fått nye perspektiv på de handlingene som førte deg hit?

– Kanskje litt. Samtidig føler jeg at jeg har vært veldig bevisst på hvordan jeg er som person. Jeg vet det jeg har gjort ikke er gode eller sunne valg. Det er kun meg selv som har fått meg hit. Jeg kunne valgt å løse livssituasjonen min på en annen måte i stedet for å bruke narkotika og vold.

En av utfordringene Walderhaug har opplevd i filosofisamtalene, er innsatte som ikke ønsker å slutte å være kriminelle. Hun forteller at hun i slike situasjoner av og til selv har gått «i fellen» og hatt som mål at vedkommende skal endre seg til den personen som hun selv ønsker at han skal være. Men skjer det, befinner de seg ikke lenger i en filosofisk diskusjon, forklarer filosofen.

I avhandlingen sin skriver hun om «Vemund» som kom til henne og sa at han ønsket å slutte å ruse seg, men som ombestemte seg. I stedet for å, i god filosofisk ånd, spørre om hvorfor han hadde endret mening, presset hun ham til å holde seg rusfri. Hun oppdaget imidlertid at det da skjedde noe med samtalene deres.

– Du merker veldig tydelig når du sitter der som likeverdige samtalepartnere og maktforholdet endres – når den ene prøver å få den andre til å bekrefte sitt syn. Jeg sa til «Vemund» at det virket som vi var i konflikt med hverandre og at han ikke følte at jeg forstod han. Jeg hadde blitt så opptatt av at han skulle bli rusfri at jeg begynte å styre samtalen mot det.

Etter de hadde denne praten begynte Walderhaug å lytte til han igjen. Da åpnet Vemund seg og forklarte hvorfor han ikke kunne bli rusfri. Det handlet ikke om at han ikke hadde lyst, men tanken på å bli rusfri gjorde så mye med han. Det var den personlige endringsreisen han slet med.

– Man lærer mye av å gå i slike fallgruver, sier Marianne Walderhaug.

– Det er vanskelig å holde på den åpne samtalen når man har et veldig sterkt ønske om noe.

Hun understreker at terapi og filosofisk samtale er to forskjellige ting. Det handler ikke om å styre personen til noe bestemt. Du lykkes og mislykkes og må våge å famle, men det er viktig å holde fast på at det er selve tenkningen som er målet. For å ha en filosofisk samtale må man ha selvrefleksjon. Man må ønske å gå i dialog med spørsmål, ikke være opptatt av å bekrefte spørsmål.

Det er en uskreven regel i rusmiljøet om at man ikke skal la seg bli tråkket på fordi det da kan skje flere ganger. I forrige filosofitime snakket gruppen om respekt og tilgivelse. De snakket om at man i stedet for å prøve å løse problemene på en voksen måte, ofte ender opp med å vise fingeren og be den andre «dra til helvete». «Aksel» kan forstå tankegangen. Han har selv vært i rusmiljøet. Han sier at de gangene han selv har tydd til vold, har han vært i ruspåvirket eller psykotisk tilstand.

– Tenker du på vold som en løsning i dag?

– Det kan jeg, men jeg vet at det ikke er en god løsning. Jeg vet at jeg kan løse situasjoner på en annen måte. Det er mange faktorer som spiller inn. Dersom jeg føler meg truet og det ikke er håp for å løse situasjonen verbalt – det kan være at noen truer med å gi meg juling – da kommer jeg til å forsvare meg selv.

Å få eller gi juling kan være en måte å prøve å bli «ferdig» med ting på, men «Aksel» sier at han også ønsker å snakke ut med den det gjelder etterpå.

– Da er vi ferdige med konflikten og kan snakke om hvordan vi begge opplevde det.

Gjennom filosofigruppen har «Aksel» prøvd å ta tak i noen av de problemene han hadde før han havnet i fengsel. Han har også snakket med Walderhaug om hvordan han ser seg selv som menneske og hvilke tankemønstre han har. Han har hatt depresjon og angst, noe som gjorde han veldig selvdestruktiv. Nå har han fått mer kontroll over psyken, livet og hvordan ting skal se ut fremover. Rusen er en av tingene han har prøvd å virkelig ta tak i.

– Nå begynner jeg å bli voksen, tiden løper fra meg og det føles som jeg snart er hundre år. Jeg har brukt nærmere ti år på å ruse meg. Jeg vil ikke bruke ti år til på det. Da ender jeg mest sannsynlig i fengsel igjen.

Han fletter fingrene sammen. For å bli den personen han ønsker å være på utsiden, har han innsett at han må ta et standpunkt til miljøet og vennene sine. Det er enklere sagt enn gjort, og noe han har prøvd tidligere. Noen av vennene tar det veldig fint, andre tar det ganske dårlig. Flere ganger har Aksel prøv å bli rusfri for andre mennesker. Det har fungert en liten stund, helt frem til han mister motivasjonen. Han forklarer at han blir «likegyldig» og derifra går det bare nedover.

– Er du håpefull eller pessimistisk for fremtiden?

– Håpefull. Jeg ønsker å være selvstendig for en gang skyld.

Kriminolog Kirstine Szifris forsker på utdanning i fengselet ved Manchester Metropolitan University i Storbritannia. Hun skrev nylig en doktorgradsavhandling om filosofiske dialoger med innsatte i britiske fengsler, og er opptatt av det maskuline og de sosiologiske begrepene. I en artikkel i avisen The Independent skrev hun at man ved å ha filosofiske samtaler med mannlige innsatte kunne få slutt på den såkalte machokulturen som regjerer i britiske fengsler.

«Det å lære innsatte filosofi kan høres ukonvensjonelt ut, men min forskning har vist at det ikke bare hjelper folk til å overleve fengselsoppholdet, det kan også bidra til å redusere nivåer av vold og trusler,» skriver hun.

Kriminologen viser til undersøkelser som forteller at innsatte kommer seg igjennom soningen ved å etablere en tøff holdning som hjelper dem å navigere fengselslivet. Men, ved å sette seg ned å snakke gjennom filosofiske problemer, kunne Szifris gi de innsatte det rommet de trengte for å dempe machofasaden. De lærte noe om hvordan de kunne å snakke om hverandres liv, moral og identitet.

Eksistensielle samtaler i fengsel er ikke noe nytt. Paul Leer Salvesen, fengselsprest og forsker ved Universitetet i Agder, viser til at det er prestene som tradisjonelt sett har brukt mye av tiden sin på denne typer samtaler med innsatte. Hans egen erfaring er at slike typer samtaler med innsatte i fengsel er svært interessante.

De innsatte har ønsket å snakke med ham om mange og ulike temaer: familieforhold, opplevelse av meningsløshet, framtidsutsikter, frykt og håp, tro og livssyn. Da han jobbet som fengselsprest opplevde han at noen innsatte hadde et spesielt behov for å snakke om skyld og soning, særlig om de hadde gjort alvorlige forbrytelser.

– En særlig gruppe er de som sitter isolert, for eksempel i varetekt og på brev og besøksforbud. De har selvsagt et spesielt behov for kvalifiserte samtalepartnere som en form for livslinje til verden utenfor, og også for å kunne bearbeide det «tankekjøret» som kan dukke opp i en slik situasjon, skriver Leer-Salvesen i en e-post.

Ordet «tankekjør» lærte Leer-Salvesen allerede som ung fengselsprest. Det er en beskrivelse av tanker som kverner, og som bare fortsetter å kverne når man ikke har noen å dele dem med. I dag brukes ordet tankekjør i mange miljøer.

– Det er klart at folk med «tankekjør» har et stort behov for samtalepartnere, så jeg ønsker filosofene velkomne inn, ved siden av prestene.

Marianne Walderhaugs første møte med filosofien var den kjente filosofen Friedrich Nietzsche, som gjennom sin kritikk av absolutte sannheter og flokkmoralen satte ord på tanker og spørsmål som hun selv hadde hatt fra ung alder.

– Hvis man har vidt forskjellige syn, på for eksempel religion, virker det om man ikke kan snakke sammen fordi man hevder veldig forskjellige sannheter uten å forstå hverandre. Hvis man derimot stiller seg åpen for å reflektere over egne perspektiver og sannheter, kommer man i en dialog med både egne og andres synspunkter. Man tenker over sitt eget ståsted, og prøver å forstå de andre.

Nietzsche skriver i «Moralens opprinnelse» at hver moral er knyttet til et perspektiv – bak hver sannhet er det et bestemt perspektiv og verdier. En sannhet er ikke en sannhet i seg selv, men stammer fra et bestemt perspektiv og sett av verdier.

Hvis man skal sette seg ned å tenke på hva som er «min» sannhet, må man med andre ord også tenke over hvilke verdier man har og hvordan disse ligger bak og former egne perspektiver. Nietzsche sier det slik i «Afgudermes ragnarok»: «Når vi taler om verdier, taler vi under livets inspirasjon, under livets optikk: livet selv tvinger oss til å sette verdier, livet selv setter verdier gjennom oss, når vi setter verdier.»

En fordom mot filosofi er at det er noe abstrakt som ikke angår oss, men for Walderhaug er filosofi noe veldig praktisk. Hun viser til at man i filosofien lærer å tenke fra ulike perspektiv og problematisere på en kritisk måte. Det handler ikke om å finne svaret, men spørsmålene. Filosofisk praksis, som Walderhaug selv er utdannet innenfor, er en samlebetegnelse på en bevegelse som nettopp ønsker å vise filosofiens relevans i folks hverdagsliv. De bruker aktivt filosofi og filosofisk tenkning i dialoger rundt ulike temaer, problemstillinger og spørsmål mennesker imellom. Den filosofiske praksis handler om å tenke åpent, kritisk og selvstendig.

Da Walderhaug var ferdig utdannet, var daværende justisminister Knut Storberget i full gang med å innføre endringer i kriminalomsorgen. Han ønsket å styrke det humanistiske menneskesynet og redusere tendenser til objektivering av de innsatte. Bjørgvin var på sin side et av de fengslene som var opptatt av å ha et annerledes tilbud enn andre fengsler. Slik gikk det til at Walderhaug havnet i Bjørgvin fengsel.

– Man ser filosofiske samtaler som et supplement til kognitive programmer. Dette var min innfallsvinkel til kriminalomsorgen da jeg kontakten dem og fortalte om filosofisk praksis, forteller hun.

Jan-Erik Sandlie, assisterende direktør i Kriminalomsorgsdirektoratet, sier til Plot at etaten tradisjonelt ikke har ansatt filosofer.

– Men vi synes Kriminalomsorgen region vest har gjort et spennende grep ved å ansette en filosof, som kan bidra med et annet og nytt blikk på virksomheten. Vedkommende kan også bidra med andre tilnærminger i møtet med de innsatte, tilnærminger som kan gi den innsatte større innsikt i sin egen situasjon og i hvordan han kan arbeide med den, sier Sandlie.

I filosofisk praksis er det viktig å skape et rom hvor den enkelte faktisk erfarer rommet som personlig, noe som er forutsetningen for likeverd og noe som krever at man skaper tillit. For filosof Marianne Walderhaug er det viktig å være åpen og lyttende, samtidig som hun utfordrer uten å støte unna. Som fengselsfilosof vil hun alltid stå i et skjevt maktforhold til de innsatte siden hun selv er ansatt, men hun streber alltid etter likeverd. Hvis en filosofisamtale blir dårlig, kan det være fordi samtalepartneren ikke stoler på henne. Nøkkelen er å bygge opp tillit.

Både innenfor og utenfor fengselsmurene finnes det samtaletilbud hvor målet er personlig endring. Psykologene skal utrede en diagnose og hjelpe personer med psykiske lidelser. Nav og sosialomsorgen skal kartlegge mangler og hva som må repareres. Slik sett handler mange samtaletilbud om at vedkommende har en mangel som skal fikses. I filosofiske samtaler møtes man verken som pasient eller en som skal repareres. Du blir ikke puttet i en kategori. Man møtes som et unikt menneske.

Det finnes ingen statistikk som sier noe om hvordan det har gått med de innsatte som har vært i filosofisamtaler med Marianne Walderhaug. Man vet ikke om de har vendt tilbake til kriminalitet eller ikke. Dette er da ikke heller ikke hensikten med de filosofiske samtalene.

Walderhaug minner om at de fleste innsatte sjelden blir lyttet til. Mange lever liv som mange påstår mye om. Noe som også er viktig, og en forutsetning for å kunne filosofere selvstendig, åpent og utforskende, er at det i samtalene er lov å si hva en vil. Det er det ikke alle steder i fengselet. Walderhaug syns er interessant at man blir sett på som et ansvarlig menneske i rettsprosessen, men at innsatte ofte blir møtt som en pasient eller klient idet de havner i fengsel i stedet for å bli møtt som de unike menneskene de er. Slik sett mener hun filosofien er helt på sin plass, både i møte med den enkelte innsatte og som et kritisk blikk på systemet.

– Det ble raskt tydelig for meg at filosofien har en plass i fengselet, nettopp fordi man her får rom til å tenke over seg selv og verden fra et åpent og utforskende ståsted. Det handler her om å være et menneske som tenker og mener ut fra sitt selvstendige ståsted, snarere enn å være en kategori det tenkes og menes om.

Et annet viktig poeng, mener Walderhaug, er at man i filosofien blir møtt som et ansvarlig menneske.

Det banker på døren, et hode kommer til syne. Det er en ung mann som to ganger i uken har filosofisamtale med Walderhaug. 26-åringen som kommer småløpende inn i rommet har hvit genser og olabukse. Han hilser. Siden han nylig fikk en datter, og på et tidspunkt skal ut av fengselet, ønsker han ikke å bruke sitt virkelige navn, så vi kaller han «Thomas». Han soner en dom for salg av narkotika, og bruker mye av tiden til å tenke. Han kjenner på savnet etter datteren og resten av familien, og har mye han trenger å få pratet om. Hvis han ikke har noe å holde på med om dagene, begynner han å gruble over situasjonen han har havnet i og da kommer depresjonen snikende.

– Hva tanker gjorde du deg opp om filosofiske samtaler i fengsel?

– Jeg er litt tankefull og tenkte at dette kunne være en mulighet til å ha samtaler litt utenom det vanlige. Jeg kunne sikkert gått til en psykolog, men jeg ville heller bli utfordret. Nå er jeg inne i en prosess hvor jeg har prøvd å løsrive meg fra rusmiljøet og det kriminelle tankesettet. Finne meg selv. Da hørtes veldig spennende ut med en filosof, sier han på klingende bergensk.

I forrige uke fikk «Thomas» i lekse å reflektere over hva skam er.

– Skam kan være et kompass for samvittigheten. Noen ganger har det vært vanskelig å prate om det som har skjedd, men jeg får i hvert fall tenkt over det og sagt tankene høyt. Det er ingenting som er rett eller galt inne i det rommet. Filosofen setter seg inn i mitt univers. Det er veldig fint.

Skam er noe «Thomas» har følt mye på. Ikke nødvendigvis rundt saken som førte han i fengsel, men han har tenkt mye på at ting han har gjort har påvirket og skadet andre, særlig datteren. Noe av det tyngste med å sone, er å kjenne på skammen, mener han.

– Det er bare filosofen jeg kan snakke med om det her i fengselet, ingen andre bryr seg om det.

Han ser ned i bordet.

– Andre mennesker er blitt skadet av narkotikaen som du solgte. Angrer du?

– Innstillingen min hele veien var at jeg bare solgte det. Om folk putter det i seg eller ikke, er deres valg. Jeg angrer ikke på at jeg solgte det, men jeg angrer på de tingene det førte med seg; måten det såret andre på. Ikke bare det at jeg skuffet min mor, men vold som har gått utover andre, den livsstilen det førte med seg. Det angrer jeg på. Ikke det at jeg tok penger for det, det var slik jeg overlevde. Paradoksalt var det også det som holdt på å ta knekken på meg.

I avhandlingen sin er Walderhaug opptatt av både såkalte «kriminelle spilleregler» og det hun kaller «den kriminelle holdningen til frihet». De kriminelle tar valg og vurderinger ut fra sitt ståsted, og filosofen forsøker å reflektere rundt de kriminelles innsideperspektiv, altså det perspektivet som ligger til grunn for de avgjørelsene som blir tatt – hvorfra de erfarer frihet og ufrihet.

I disse miljøene skaffer du seg respekt på andre måter enn i samfunnet ellers. Det å være en torpedo skaper eksempelvis respekt i det kriminelle miljøet, men ikke i resten av samfunnet. Veldig mange kriminelle prosjekter handler om rykte, mer enn det handler om de kriminelle handlingene. Du skal for eksempel ikke tyste.

– På mange måter er dette kameratskapet falskt. Det blir prinsipp man skal tviholde på som går ut over en selv på veldig mange måter. De indre dialogene som innsatte kommer til meg for å snakke om viser at de allmenne verdiene egentlig er sterkere hos dem enn det først kan se ut som.

En innsatt, som Walderhaug i avhandlingen kaller «Rasmus», oppsøkte filosofen etter å ha innsett at han hadde blitt en voldtektsmann, noe som vekket en sterk skam i ham. Han livnærte seg på å være torpedo. Et av oppdragene hans gikk ut på å voldta en person, ikke av lyst, men som torpedo. Sett fra torpedo-perspektivet kunne han forsvare handlingen for seg selv. Etterpå fikk han derimot vite at personen han hadde voldtatt, ikke hadde gjort det hun var anklaget for å gjøre. Han hadde med andre ord voldtatt en uskyldig person. Da stod han igjen som voldtektsmann i sine egne øyne. Han var blitt en person han ikke kunne stå for.

– Dette er en typisk eksistensiell refleksjon, sier Walderhaug.

Før han skulle inn for å sone, ruset «Thomas» seg mye og hadde mørke tanker om å gjøre slutt på livet. Han var sliten.

– Det var ingen venner eller familie som stilte opp for meg. Da jeg kom hit var jeg helt fortapt. Jeg så for meg at jeg skulle råtne i systemet.

I samtalene med Marianne Walderhaug har de snakket om alt fra barndommen, oppvekst og det kriminelle miljøet. Han forteller at samtalene har hjulpet med å få et klarere bilde av seg selv.

– Hvis jeg før hadde en dårlig dag, var rusen det eneste alternativet. Nå klarer jeg å tenke litt lenger, og går til Marianne dagen etter å snakke om det. Filosofen har den viktigste jobben inne i fengselet. Jeg er fremdeles redd for hvordan det skal gå når jeg slipper ut. Nå får jeg jobbet med meg selv sammen med Marianne, men der ute har jeg fremdeles de samme problemene, familiesituasjonen og ingen bolig. Men det er ikke planen å gå tilbake til det livet jeg hadde før.

I filosofisamtalene setter han ord på følelser. Han har kjent på sinne og hatt tunge dager hvor han sliter med motivasjonen. Ting kan irritere han, men han opplever at han gjennom samtalene har lært at alt er opp til han selv. Til syvende og sist er det han som må stå inne for det han har gjort. Han kan ikke skylde på andre. Han går ikke lenger rundt og er sint. Han er mest trist, forteller han.

Da han ruset seg, skyldte han ofte på oppveksten sin. Nå er det enklere å se saken fra ulike sider. Nå tenker han at foreldrene var ganske unge da han vokste opp, og at han selv ikke ønsker å bli dømt av sin datter for ting han har gjort i ung alder. Han sier at foreldrene bare var unge mennesker som ikke gjorde alt riktig.

– Det var alltid mat og kjærlighet hjemme.

– Er du optimistisk eller pessimistisk for fremtiden?

– Det forandrer seg hver dag, men i bunn og grunn er jeg optimistisk.

Å få mer tid sammen med moren sin er en av hovedmotivasjonene hans for å bli rusfri. Å bygge opp igjen forholdet til familien er noe han jobber med.

– Jeg ønsker å være en bedre versjon av meg selv for moren min og datteren min. Hadde jeg ikke hatt dem, hadde det vært en annen sak.

Han stirrer ut av vinduet. Ut på naturen og vannet som ligger nedenfor fengselet.

Skam og sorg, dette er temaer som Marianne Walderhaug er blitt opptatt av som fengselsfilosof. Den som har levd et liv som kriminell i mange år, kan føle en skam over det livet en har levd og en sorg over det livet en aldri fikk. Mange innsatte skammer seg over det å ha bli avslørt og for å ha løyet for folk man er glad i. Mange er også blitt til personer som andre er redde for.

Filosofen mener folk på utsiden av fengselsmurene burde gå mer i seg selv å reflektere rundt hvordan vi som samfunn, naboer og arbeidsgivere tar imot tidligere kriminelle. Stempler vi dem eller stoler vi på dem?

– Mange har et behov for å dra frem dritt fra fortiden og stemple folk. Fengsel handler om gjenopprettelse – man gjør opp for seg ved å ta straffen sin. Men i realiteten er det ikke slik det fungerer. Det handler også om hevn og rettferdiggjøring. Dersom man har sittet i fengsel, hører man det i årevis etterpå, sier Marianne Walderhaug.

Hun låser kontoret sitt for dagen, og gir fra seg sikkerhetsalarmen når hun kommer inn på hovedkontoret. Deretter forlater hun bygningen, låser seg ut av det inngjerdede området – og setter seg i bilen for å kjøre hjem.