Fortsatt ­englesus ved juletider

Bildene og skulpturene av dem finnes i kirkekunsten naturligvis, og i nipsbutikkene. Men englene selv... når så du en sist? Er de rasjonalisert bort? Tålte de ikke fornuftens firkanta regime? Strøk de med da vi ryddet bort gammel overtro og barnslige forestillinger om hemmelige venner? Det er ikke så godt å vite, men englene er nok for virkelige for såpass mange at det ikke nytter å fjerne dem bare ved hjelp av litt simpel samfunnsutvikling.

For litt over ti år siden fikk englene et veldig oppsving her i landet, da prinsesse Märtha Louise sto fram og snakket om hvordan man kunne få kontakt med dem, særlig sin egen skytsengel, for alle har en, hevdet hun. Det virket unektelig ganske fint å ha en egen usynlig hjelper med overnaturlige evner, så det spørs om ikke mange av englene plutselig fikk mer å gjøre ettersom folk ble mer oppmerksomme på dem, og begynte å ta kontakt.

Denne troen på en personlig engel finnes også i islam. Skjønt de opererer med to, ifølge nettstedet islamforbarn. Én sitter på venstre skulder og har ansvar for å rapportere alt dårlig hver person gjør, mens engelen til høyre skriver ned personens gode gjerninger. Englene kalles Kiraaman Katibeen som betyr ‘ærverdige skrivere’.

Andre som er sikre på at vi alltid er i følge med engler, er folk som driver med spåtjenester, healing og horoskoper. På nettstedet magic.no står det praktiske tips av ymse slag. Blant annet hevder de at det er erkeengelen Mikael man skal be om hjelp hvis man skal ut på reise. Han kan også hjelpe deg med å kutte følelsesmessige bånd. Krystaller som anbefales for å komme i kontakt med Mikael er safir, tigerøye, akvamarin, blå kalsitt, blå topas og rutilkvarts. Hvis du derimot vil ha kontakt med Gabriel, som skal være ekstra flink til å hjelpe deg til å finne din riktige vei i livet, anbefaler de smaragd, perler, månestein, rav og kalsitt. Pussig, for min egen del har jeg aldri sett noe informasjon om at det var slike gjenstander Jomfru Maria satt og fingret med da Gabriel kom til henne og sa at hun skulle føde Jesus.

Mikael og Gabriel er faktisk de eneste englene vi kjenner ved navn fra Bibelen. Skjønt der finnes det engler i massevis. Allerede da Adam og Eva ble forvist fra Edens hage, dukket de opp. Da ikke som hjelpere, men med flammende sverd for å stenge porten etter dem. Nærmere 300 beretninger om englers tilstedeværelse finner vi i Bibelen. I disse dager faller det lett å tenke på englene som sang for hyrdene på marken julenatt, og på engelen som kom til Josef i en drøm og fikk ham fra å slå hånden av Maria, slik han var fristet til da det viste seg at hun helt uforståelig var blitt med barn. For ikke å snakke om Gabriel som fortalte henne om barnet hun skulle bære fram.

Når vi bruker ordet ‘engel’ er det egentlig en ustyrtelig upresis betegnelse. Vi tenker gjerne på en lys, mild og vakker skikkelse med vinger, som kommer for å hjelpe oss. Men sannheten er at bibelens engler er høyst spesialiserte vesener. Noen av dem er skikkelig brutale.

Selv Satan er faktisk en engel – eller var en engel er det nok mer riktig å si. Han var leder for serafene, men kom i opposisjon til Gud og ble kastet ut av himmelen av en englehær ledet av erkeengelen Mikael. Derfor blir Mikael ofte avbildet med et sverd.

Ifølge Dionysos Areopagitten, som la ut om dette på 500-tallet, finnes det ni ulike engleordener, pertentlig inndelt i et hierarki – ikke ulikt samfunnet på den tiden…

Serafer og kjeruber troner på toppen, mens erkeenglene finner vi merkelig nok nederst sammen med de som bare kalles engler. Til gjengjeld er det disse «laveste» englene som treffer mennesker. Erkeenglene dukker opp når noe helt spesielt er på gang, mens de vanlige englene følger med sånn i det daglige.

Selv har jeg ikke for vane å tenke at jeg «har englevakt», skjønt på veggen i mitt barnerom hang det vakre bildet av en stor, svevende, omsorgsfull engel som holder sine beskyttende vinger rundt to små barn som er i ferd med å krysse ei gebrekkelig bru.

Likevel – én gang kan det hende at det var litt englesus i livet mitt. Da jeg som barn var på vei til sommerleir med en kristen organisasjon. Mor og far hadde satt meg på bussen fra fjellbygda der vi bodde, og da den var framme i Skien, skulle det stå noen fra organisasjonen der og ta meg imot. Men da jeg gikk av bussen, var det ingen leirleder der. Det var en skremmende opplevelse for ei lita landsens jente å være mo aleine i metropolen Skien, så jeg satte meg nokså betutta ned på en benk.

Kanskje er det slik at englene trenger litt arbeidsro? I alle fall fikk jeg etter hvert en innskytelse til å begynne å gå, sånn litt på måfå, og tror du ikke at jeg traff rett på kontoret til organisasjonen med ansvar for leiren! Flaks, ikke sant? Englevakt? Eller?

Nei, englevakt skal man være litt forsiktig med å påberope seg. Det er nok av historier om barn og voksne som virkelig kunne trengt englevakt, men som ble brutalt rammet av katastrofer. Hvor var engelen da?

Det er dessuten et tankekors at engler later til å være temmelig kulturelt stedbundne. NRKs programmedarbeider Tomm Kristiansen har jobbet mange år i Afrika. Der er det knapt en engel å oppdrive. Bare noen få har han oppdaget, og de var i Etiopia, avbildet i boka ‘Black Angels’; som handler om noe ganske annet enn det du får opp hvis du prøver på å google det samme.

– Kan jeg begynne med å fortelle en historie?, spør han når vi treffer ham i det hvite hus på Marienlyst.

– Jeg var i Zimbabwe ute på landsbygda, sammen med en ung, kvinnelig prest. Hun skulle ha gudstjeneste, men det var ingen kirke, så vi samlet oss under et av de største akasietrærne, hvor det var fin skygge. Vi var omtrent 30-40 personer, flest kvinner, men også noen menn som satt i utkanten. Så preker hun og først etterpå får jeg vite hva hun sier, for hun snakker på det lokale språket shona. Hun vil fortelle disse kvinnene hvem Gud er. For kvinner som ikke kjenner teologien og som er analfabeter og ikke har innsikt, må hun gripe fatt i deres forestillingsverden for å forklare. Hun sier: «Dere kjenner alle forfedrene og hvordan de griper inn i livene. Gud er forfedrenes far». Jeg så at damene satt og nikket. Etterpå spurte jeg henne: Hva slags teologi er dette? Kristendommen kom til Afrika for å avvikle fedretroen og her innlemmer du den i en gudstjeneste! Så sier hun: Ja, men dere, europeere, «white men», dere har engler. Hvorfor er det så gærnt med forfedrene? De griper inn også på den måten at tanken om dem styrer menneskers liv på godt og vondt. Akkurat som englene er budbringere ved siden av Kristus.

Tomm Kristiansen smiler i skjegget sitt. Han synes fortellingen er et interessant eksempel på at den kristne tro tar farge av sine omgivelser. I utgangspunktet var den sterkt preget av jødedommen, siden kom den til Aten og fikk med seg stoff fra de greske filosofene, og etter hvert kom den til Roma og ble preget av romerretten… og da den kom til Norge og ble Kongens tro som vi alle skulle dele, fikk den enda en tilpasning. Så hva er forunderlig ved at troen blir afrikansk når noen planter evangeliet i bushen?

Nei, kanskje ikke forunderlig. Men er det ett fett om man tror på engler eller forfedre? Og kunne ikke folk i Afrika rett og slett ha skikkelig bruk for engler? Kristiansen er enig. Det med forfedrene er ganske lunefullt. De som virkelig tror på forfedrene, lever med en uro for at de skal hevne seg og bringe ulykke. Det gir en matthet og fører til at mange blir handlingslammet fordi man føler at man uansett ikke har mulighet til å påvirke det som skjer, all den tid forfedrene har bestemt det. Kristne i Afrika leser den samme Bibelen som oss, så de tror jo på engler og at de var der den gangen som det skrives om. «Men de har ikke sett så mye til dem siden», sier Tomm Kristiansen megetsigende.

Da misjonærene kom til Afrika, formidlet de hjem med forakt hvordan «negrene ber til steiner og trær». Men det var en veldig forenklet omtale av deres animistiske tro på at det finnes kraft i alt som omgir oss. Mon tro om vi ikke finner litt av den samme forestillingen i vår del av verden i dag, der mange mennesker søker «Gud i naturen».

En som har gjort seg tanker om forskjellen på norsk og afrikansk tro er Marianne Uri Øverland, direktør i IKO – Kirkelig pedagogisk senter. Hun har bodd og arbeidet mange år i Afrika og har registrert mange paralleller mellom norsk og afrikansk folketro. For eksempel fikk hun en advarsel en gang hun skulle kjøre en strekning på landsbygda i Botswana alene: Hvis hun så at det var satt fram mat i veikanten, måtte hun ikke røre den, for det var antakelig noe de underjordiske hadde satt fram for å lokke henne inn i sin parallell-tilværelse. Det låter litt kjent? Hva med Peer Gynt som havnet i Dovregubbens hall?, spør Marianne Uri Øverland.

Men hun peker også på forskjeller, hvordan folk i afrikanske kulturer er mindre individualistiske enn oss, for eksempel. De ser seg selv som del av en helhet, som favner både forfedrene og hittil ufødt liv. Ingenting av dette er egnet til å forklare hvorfor ikke engler er en viktig del av afrikansk trosliv, men hvordan er det i IKO? Er engler en del av sortimentet blant bøker, musikk, billedkunst og servise laget for å hjelpe norske foreldre og faddere med trosopplæringen? Jo, Uri Øverland bekrefter at de har englebilder til å henge på barnerommet. Om enn ikke dette klassiske med barn ved stupet. Og selv har hun et nøkternt forhold til den himmelske hærskaren.

– Engler er fint som et bilde på at noe omgir meg og tar vare på meg. Jeg tenker ikke mye på dem, men holder muligheten åpen for at de er der, sier hun.

Og hva med Tomm Kristiansen, er det mange engler i hans liv?

Vel, ikke annet enn som julepynt, medgir han.

– Når jeg leser om dem i Bibelen, tror jeg på dem. Der er de flotte. Men de er ikke en del av mitt åndsliv. Jeg tror ikke at jeg har en egen engel med meg, selv om jeg godt kunne finne på å bruke uttrykket «englevakt» – enda så fryktelig det er, med tanke på alle de situasjonene der folk kunne trengt englevakt, men det kom ingen! Og dette bildet av engelen som passer på barn ved stupet eller kanten av elva. Det er ikke sånn det er. Barn drukner. Barn forulykker. Konstaterer Kristiansen og erklærer at han kjenner gyngende grunn under seg og ikke riktig vet hvordan han skal ta det.

Og så er det denne englemangelen i Afrika. Føler englene seg mer hjemme i et rolig hjørne av verden der vi kan dyrke våre åndelige dyp mens vi sitter i lotusstilling og mediterer til duft av røkelse?

Nja, den hypotesen holder nok ikke. Tenk bare på hvor sentrale englene var i kristen tro og forkynnelse i Europa for eksempel på 1600-tallet. Og barokkanerne levde ikke ubekymrede liv. Det får vi klare vitnesbyrd om hvis vi lytter til noen av kantatene til Johann Sebastian Bach. For øvrig en mann som selv var kjent med lidelse. Blant annet mistet han ti av sine 20 barn. Men for Bach var englene så viktige at han komponerte musikk der han hadde egne englemotiv, slik at folk skulle kjenne dem igjen og se dem for seg.

Vi hørte det i Bragernes kirke i høst, på selveste Mikkelsmesse, en søndag i kirkeåret som er viet englene, med erkeengelen Mikael i spissen. Der sto Terje Kvam, pensjonert domkantor som nå er en utrolig lite pensjonert musikkformidler gjennom tiltaket Ad Fontes – akademi for musikk og liturgi. Han ledet kor og orkester i kantaten «Es erhub sich ein Streit» der koret ikke sparer på konfekten i skildringen av krigen som oppsto i himmelen da Satan gikk til angrep med voldsom hevntørst. «Men Mikael seirer og hærskaren som omgir ham knuser Satans grusomhet», synger koret jublende og bassolisten konstaterer at «selv om hans brøl skremmer oss, blir vår kropp og sjel dekket av engler».

Og når kantaten går mot slutten, synger koret «La dine engler fare med meg på Elias røde vogn og verne min sjel vel, lik Lasarus etter hans død…». Tonene løfter oss som er til stede, med alle barokkens snirklete og finurlige tonesprang, selv om de færreste nok er rede til å istemme himmellengselen. Til det har vi det jo litt for godt kanskje. Det er ikke så mye strev og møye i våre liv i Norge i dag, slik det var for kirkefolket som hørte Bachs kantater i Leipzig den gangen han skrev dem.

På forhånd hadde Kvam oppfordret oss til å lytte etter englemotivet – en punktert siciliano – og for de som ikke umiddelbart vet hva det er, forklarer han: Det er en 6/8, 9/8 eller 12/8 rytme hvor de første åttedelene er punktert – daam tadi, daam tadi, ikke sant?

På Bachs tid forsto alle umiddelbart at disse bevegelsene i musikken skildret englenes tilstedeværelse, forteller Kvam. I våre dager trenger vi nok litt forklaring à la den han selv tilbyr i forkant av kantatemessene.

– Det er omtrent tre hundre år siden dette var en innforstått del av folks liv. En del kulturhistorie er gått tapt siden da. Vi deler jo ikke så mye av denne kulturen i våre dager. Helt andre ting beveger vår hverdag når det gjelder musikk, sukker han. Men han gleder seg over den store interessen for innledningsforedragene han har i forkant av kantateframføringene. Folk har glede av å få noen knagger å holde seg fast i, når tonene danser fram på elegant, barokt vis.

– Hvilket forhold har du til engler?

– For å kunne svare på det, trengs det litt språklig og teologisk nyansering, sier Kvam, som ikke bare var domkantor i sitt yrkesliv, men som også har teologisk embetseksamen. Så det er naturlig å henvise til Bibelens tale om engler. Det første eksempelet han kommer på, er synet profeten Jesaja omtaler når han kommer inn i helligdommen. Røyken fyller tempelet, han hører Herrens fottrinn og serafer – det er de englene med vinger – som synger Sanctus – det samme som synges i kirken hver søndag.

– Vi tenker på engler i sin alminnelighet som noen med vinger, men ordet engel kommer fra angelos som betyr sendebud, så vi kan alle være Guds engler i den forstand, som sendebud i verden. Men så kommer disse himmelske vesener, serafer med vinger. Den himmelske hærskare, som lovet gud og sa ære være Gud i det høyeste da Jesus ble født. Jeg er overbevist om at det i universet finnes sånne fenomener. Det står om at Jesus fristes i ørkenen: «Han skal gi dine engler befaling om å løfte deg så du ikke skal støte din fot på noen sten». Og i fortellingen om Lasarus som også var med i kantaten på søndag: Englene bærer den døde Lasarus’ sjel opp til Abrahams fang. For Jesus var dette en selvsagt ting.

– Tenker du på engler daglig?

– Nei. Jeg gjør ikke det. Jeg er veldig skeptisk til engleskoler og sånt, det blir menneskelig spekulasjon, men i forbindelse med musikken… jeg lar meg overraske og bevege når jeg møter dette i tekster og musikk og forbeholder meg retten til å bli veldig positivt overrasket når jeg en gang skal legge på røret og komme inn i en annen dimensjon.

Terje Kvam er fornøyd med at Mikkelsmesse som en del av kirkeåret er kommet tilbake, etter at den ble kuttet ut på 1700-tallet. Det viktigste med den er at den styrker bevisstheten omkring kampen om menneskets sjel. «Du vet, Dragen, selv om han er styrtet ned og lenket, så er’n ikke dau. Han brøler og bukter seg og står i», sier han. Så her kan det være godt å vite at det finnes engler som kan hjelpe oss i kampen. Og i Bachs kantate for Mikkelsmesse er de kraftfullt til stede hele veien.

– Jeg syns faktisk det er vesentlig å ha en bevissthet om at vi har engler rundt oss, som bistår oss hvis vi bare er åpne for det. Det er en styrke det – å vite at Vårherre lar oss ikke være alene.

– Hva er den mest englete musikken du vet om?

– Det er vel noe av det vi hørte på søndag – tenorarien der. Den, og selvsagt sinfoniaen i «Juleoratoriet». Og den aftenbønnen til Humperdinck fra operaen «Hans og Grete». Over samme bilde som Henrik Wergeland har skrevet: «Når jeg legger meg til hvile, tretten engler om meg står.» Han har det fra samme kilde, men han har en ekstra engel; «Abends, will ich schlafen gehn, vierzehn Engel um mich stehn». Man hører de myke vingeslagene. Den synes jeg er den vakreste aftenbønnen som noen sinne er skrevet.

– Ja, og så har du naturligvis koralen som Bach puttet inn som en motstemme i søndagens kantate, der blåseinstrumentene blåser sluttkoralen fra Johannespasjonen i bakgrunnen under tenorarien. Alle som kjenner den vet at den skildrer englene som bærer sjelen vår opp til Abrahams skjød. Den koralen er noe av det mest fantastiske jeg vet. Jeg er ikke en sånn som vil legge opp i detalj hva som skal skje i min begravelse, men den koralen vil jeg gjerne ha!

I boka «Engler i Norge», som kom i 1986, skriver Marit Wang entusiastisk om de mange englene som finnes i kirkene våre og på Historisk museum. Favorittene hennes er to små, korsstingbroderte engler som gjør akkurat det engler skal: Overskrider, opphever det jordiske og svever omgitt av blomster, fugler og trær henimot elyseiske marker.

Hun minner oss også om den gang småjenter byttet glansbilder av engler uten tanke på at de satt med italiensk renessanse mellom hendene.

Wang er også en av dem som stusser over at englene flyttet fra Oslo Domkirke på 1950-tallet, da Hugo Lous Mohr laget nye takmalerier der. Det skulle man tro at domorganist Kvam ville ha ergret seg over. Eller hva? Jo, han innrømmer at han ikke er særlig begeistret for disse takmaleriene. Men ikke bare på grunn av manglende engler.

– Alle kristne kirker har vært preget av dette med å åpne opp oppover, trekke blikket opp. For å få til det, pleide man å male himmel, lette skyer og engler i taket. Det ga hvelvet et løft. I Domkirken, som virkelig kunne trengt et slikt løft, ettersom taket der er lavere enn det som er vanlig i den typen kirker, tynger taket ned med sine tunge jordfarger. I den ideelle verden ville jeg hatt et barokt tak med lyse skyer og himmel og engler i Oslo Domkirke. Det ville kledd rommet. Men samtidig er det kanskje det største takmaleriet på tre i hele Nord-Europa, så man kan ikke bare ta det bort heller. Vi får ta det vi har fått, konstaterer han.

Engler som gir seg til kjenne i høyst håndgripelige varianter, er å finne i Karl Ove Knausgårds bok «En tid for alt». Han påpeker at for en moderne leser av Bibelen er det påfallende hvor tett forbindelsen mellom det dennesidige og det hinsidige en gang var. Dette skriver han etter at han har malt ut i frodig diktning detaljer om hvordan det gikk til da Gud sendte to engler for å ødelegge Sodoma på grunn av menneskenes ondskap der.

Han gjør seg tanker om hvordan engler har vært mer og mindre til stede i menneskenes bevissthet gjennom tidene. På 1500-tallet levde det en person ved navn Antinous Bellori fra Ardo i Italia, som var nesten forrykt opptatt av englenes tilstedeværelse i verden. Han tok dette ut blant annet ved å skrive sine teorier i et skrift kalt «Om englenes natur» som ble trykket i Venezia i 1584.

Når man leser Knausgårds malende gjenfortelling av en opplevelse Bellori hadde som 11-åring da han gikk seg vill i skogen, kan man saktens forstå det. For der dukker det opp et par engler som både skriker, vader og spiser rå fisk med hud og skjell. Man kan lett forstå at slikt kan sette spor i en guttesjel. Og englene preger da også hele livet hans, like til han har et nytt møte med dem før han dør. Dette er burleske skildringer, som har lite med nusselige pynteengler eller svevende, milde hjelpere å gjøre.

Hva er så Den norske kirkes holdning til engler i dag? Jeg spør preses i bispekollegiet, Helga Haugland Byfuglien.

– Engler omtales eller opptrer ofte i Bibelen, også i sentrale deler av frelseshistorien: Maria fikk nyheten om at hun skulle bli mor til Jesus gjennom Gabriel. Det var englene som proklamerte at Frelseren var født. Og det var en engel som satt ved den tomme graven og forkynte at Jesus var oppstått. Direkte oversatt fra gresk betyr engel budbærer. Og englene i Bibelen fremstår som Guds medarbeidere og har sin plass på viktige kirkelige høytidsdager. Men englene omtales også i Bibelen som Guds gode krefter som verner og beskytter. Dette er nok ikke like ofte berørt i forkynnelsen. Jeg tror det handler om at det også er vanskelige sider ved troen på engler som beskyttende. At hver og en har sin skytsengel, slik vi kjenner det fra barneromsbildet der engelen skjermer den lille fra å falle utenfor stupet, harmonerer dårlig både med et bibelsk englesyn og vår egen livserfaring. Mange har fortellinger om at engler har hjulpet og styrket dem, blant annet at man har opplevd å ha englevakt i en livsfarlig situasjon. Andre opplever dette som svært problematisk: Hvor var min verneengel da jeg var i fare? Det er viktig at kirken ikke snakker for enkelt om dette.

Biskopen lar seg ikke skremme bort fra å snakke om engler selv om det i vår tid er mange av dem i sammenhenger preget av mer overtro enn tro, og der New Age legger en diffus åndelighet over engledyrkelsen. Hun har møtt mennesker som troverdig forteller at de har erfart at en engel kom til dem og ga dem hjelp og trøst i en vanskelig situasjon. Og bibelfortellingene er også troverdige, mener hun. Men hun presiserer at Bibelen ikke oppfordrer til å tilbe engler. De er Guds tjenere og det er Gud alene vi skal tilbe og ære. Kanskje engler iblant fungerer som et bilde, undrer hun, en metafor for at Gud er nær?

Selv kan hun ikke berette om sterke englemøter, men hun synger gjerne med i salmer og lovprisninger av Gud der også engler er nevnt. Og mange ganger har hun kjent et sterkt Guds-nærvær som har gitt henne trøst og styrke. Hun tenker seg muligheten av at dette kan være samme opplevelse som det andre kaller englenærvær, og uansett har hun stor respekt for folk som har andre fortellinger.

– På hvilken måte påvirker det kirka at Mikkelsmesse er ført inn igjen i kirkeåret?

– Mikkelsmesse ble tatt ut av kirkeåret i 1770. Inntil da hadde dagen vært viktig i kirkens festkalender. Det er interessant å lese bakgrunnen for at Mikkelsmesse ble gjeninnført for om lag 20 år siden. Dagen er ikke en obligatorisk dag i kirkeåret, men markeres en del steder. Slik det fremkommer av tekster og salmer som er ressurser til bruk ved Mikkelsmesse, gir dagen plass for engletroen slik den har sine røtter i Bibelen. På den måten rommer den troen på og undringen over det transcendente og usynlige på en måte som hjelper oss til å prise Guds storhet og be om hans styrke og vern. Det er verdifullt. Men jeg er likevel usikker på om det har påvirket kirken i veldig stor grad, sier biskop Helga Haugland Byfuglien.

Nei englene, de flyr nok omkring uavhengig av vår regi – heldigvis. Men det kan være godt for oss å tenke på at de er der. Og særlig nå i jula er det mye englesus over landet. Da kommer de fram fra esker og poser, der de ligger sammen med julekuler og glitter nesten hele året. Engler i halm, i glass, porselen, papir, sølv, ja ethvert tenkelig materiale. Så står og henger de framme en stund og hjelper oss å kaste glans over festen.

Det er hyggelig da. Skjønt jeg for min egen del er mer opptatt av de som er her i det daglige. Både de som svever usynlig omkring i en annen dimensjon og håndfaste engler i glass og keramikk som omgir meg i hverdagen og minner meg på kampen mellom det onde og gode som foregår hele tida i oss og rundt oss.

Jeg ser tre av dem fra her jeg sitter og skriver. Én spiller musikk, én svever og én står himmelvendt og kampklar med boksehansker på hendene. Det er Elisabeth Helvins skulptur. Lette, milde engler er vel og bra, men iblant trenger man en litt mer slagkraftig hjelper.