Jakten på den ultimate julefortelling

«Snøsøsteren» gjorde forfatteren Maja Lunde til jaget vilt under bokmessa i Frankfurt i høst, skal vi tro NRK. Autografjegere og rettighetskjøpere ville ha kontakt med denne forfatteren, som fra før har gjort braksuksess med romanen «Bienes historie» (2015), som nå er solgt til utgivelse på 33 språk med et samlet opplag på én million bøker. «Snøsøsteren» er forhåndssolgt til åtte land allerede, filmskapere har begynt å banke på døra og fortellingen er allerede underveis til å bli radioteater i NRK.

Det gråtes over en lav sko der «Snøsøsteren» leses og det setter Maja Lunde stor pris på, forteller hun til NRK. Et av hennes gode barndomsminner er nemlig da faren hennes gråt mens han leste Astrid Lindgrens «Brødrene Løvehjerte» for henne. Og den boka hun nå har skrevet, har hun skrevet like mye til seg selv som for barn, for «i julen er vi alle barn», som hun sier.

Julian og Hedvig

«Snøsøsteren» lar oss møte ti år gamle Julian som heter så fordi han har bursdag på julaften. Derfor gleder han seg dobbelt til jul og setter stor pris på at alle familiens tradisjoner følges til punkt og prikke. Men i år er ingenting som det skal, for storesøsteren hans er død og foreldrene er helt numne av sorg.

• SMAKEBIT | Les kapittel to av Snøsøsteren

I denne situasjonen møter Julian Hedvig – ei jevngammel jente med et smittende, bredt smil. De blir raskt venner og han besøker henne hjemme i Villa Kvisten – et kråkeslott av et hus. Hedvig møter Julians behov for glede og lek, og han liker dessuten at det hjemme hos henne allerede er pyntet til jul. Hjemme hos Julian er det nemlig ikke kommet fram så mye som en liten adventsstake. Sorgen ligger klam over huset.

(Hvis du vil unngå å bli utsatt for en spoiler, må du stoppe å lese her, for jeg er nødt til å fortelle noe om hvordan dette går, siden det er en viktig side av denne boka – både spenningsmessig og kanskje det også har noen problematiske sider… )

Etter hvert blir det klart at Hedvig ikke er ei helt vanlig jente. Det som i begynnelsen virket som en fantasifull og leken fortelling får et mystisk, etter hvert ganske skummelt drag, til Julian omsider erkjenner at Hedvig rett og slett er et spøkelse og at han må hjelpe henne til å finne fred så hun kan slutte å gå igjen.

Formidabel mottakelse

Mottakelsen av «Snøsøsteren», som er gjennomillustrert av Lisa Aisato, var formidabel i høst. VG trillet en sekser på terningen og i Dagbladet skrev Fredrik Wanderup: «Å finne svakheter ved denne boka er ikke lett. Den har alt man kan vente av en julefortelling. Den er spennende, vakkert utført på alle måter, fylt med både sorg og glede, og akkurat passe sentimental.»

Maja Lunde og Lisa Aisato har åpenbart skapt en illusjon som mange gjerne vil gå inn i. Årsaken er, som Wanderup påpeker, spenning, sorg, glede og sentimentalitet. Men i tillegg til dette, må vi legge det overnaturlige elementet. Vi har ikke hatt mange spøkelser i julebøkene de siste årene. Unntaket er Charles Dickens’ «A Christmas Carol» – som har «gått igjen» og igjen alle årene siden han skrev den i 1843. Dickens mante fram fryktelige spøkelser for å skremme den gjerrige Ebenezer Scrooge til å forbedre seg. Og det virket. At den fortellingen har blitt en klassiker, henger nok både sammen med at den er godt skrevet av en stor forfatter og at den har et budskap som mange har ønsket å holde levende.

Overnaturlige hendelser

I «Snøsøsteren» er det ikke noe skremmende spøkelse. Det nifse her er en gammel, høyst levende mann, som viser seg å være harmløs. Nei i denne boka er spøkelset hjelpeløst. Hedvig druknet nemlig på sørgelig vis og trenger hjelp til å finne ro i graven.

Maja Lunde, som er utdannet innen medier og kommunikasjon, har vært opptatt av overnaturlige elementer også tidligere. I tillegg til at hun skrev manus til TV-seriene «Barnas Supershow» og «Side om Side» skrev hun også manus til filmen «Hjemsøkt». Mens det var ganske skremmende saker, er årets fortelling tilpasset ei barnlig målgruppe.

Ingen av de nevnte anmelderne problematiserer spøkelsesdimensjonen i denne fortellingen, men det kunne vært interessant med en drøfting om hvorvidt spøkelseshåndtering egentlig er egnet for barn. Vi har en høy terskel for det overnaturlige i barnelitteratur, av noen kalt «magisk realisme». Det er i pakt med barnas verden. Hele deres liv er på mange måter magisk realisme, der de flyter med og tar den ene etter den andre hendelsen som de ikke skjønner, til etterretning på strak arm.

Slik oppleves det i bokas første del. Fantasi og lekenhet dominerer. Men mot slutten når Julian utfører sin redningsaksjon, kommer det inn et element av rituell handling. Det sender tankene i retning av spiritisme, som neppe er noe barn bør beskjeftige seg med.

Nå går det jo veldig bra i denne boka da. Det blir happy ending for alle, både døde og levende. Mor og far våkner til live fra den numne sorgen, både Hedvig og storesøster Juni finner fred i det hinsidige, og hele familien kan feire jul med lys og nærvær. Hun har godt grep om dramaturgien, Lunde, og Lisa Aisatos følsomme fjes med blussende røde kinn og akvarellmyke kropper brer om seg med smittende godhet.

En julefortelling

Slik er kravet til en ekte julefortelling oppfylt: Det var vanskeligheter, men de ble overvunnet. Nå skal vi alle gjøre gode handlinger mot hverandre – ikke minst mot de som har det vanskelig. Denne trangen til å trekke inn noe overnaturlig nettopp ved juletider er kanskje heller ikke så merkelig. Nisser har vi jo hatt i bøtter og spann opp igjennom og selv når vi går til utgangspunktet, selve utgangspunktet for julefeiringen, som når alt kommer til alt kanskje er den ultimate julefortellingen, finner vi også noe overnaturlig: «Og det skjedde i de dager…». Her er det både keiser og fattigfolk, gavmilde tilreisende, et lite barn, søte lam, ja til og med litt overnaturlig englesus.