Katastrofe­turisme i Fukushima

«Dark tourism», mørk turisme, er reiser til steder som vanligvis assosieres med død og katastrofe. Og dette blir stadig mer populært. Auschwitz, Ground Zero, «the killing fields» og Hiroshima er av de mer kjente reisemålene. Fenomenet er ikke nytt, men nå har det dukket opp et mangfold av destinasjoner.

Reiser inn i sikkerhetssonen i Fukushima har vært annonsert siden 2016, men nå har de første turoperatørene begynt å ta turister med hit. Det skjer i små grupper og med lav profil. 22 år gamle Takuto Okamoto er en av entreprenørene bak reisene. Han har guidet japanere i området tidligere, og er opptatt av hvordan turisme kan ha en positiv virkning for lokalsamfunnet.

– Ingen ønsker å kjøpe ris fra Fukushima og folk er redde for å flytte tilbake. At folk får høre hva beboerne har å si, kan bidra til å fjerne fordommer, mener Okamoto.

Langs motorveien ligger store hauger med sorte plastsekker med radioaktivt avfall. Det er ryddet opp i området, i den forstand at avfallet er spylt vekk og inn i spesiallagde plastsekker, men ingen ønsker å bidra til å oppbevare avfallet. Det er satt opp skilt med strålingsfare og det er få fastboende igjen.

Det er stille i det før så idylliske landområdet.

Katastrofen

Det var det kraftigste jordskjelvet i Japans historie, 6,2 på Richters skala, som rammet Fukushima den 11. mars 2011. Det skapte en tsunami på 13-15 meter høye bølger som traff et kjernekraftverk. Til tross for myndighetenes kriseberedskap, så eksploderte tre av reaktorene.

Det radioaktive avfallet som lekket ut de neste ukene tilsvarer 168 Hiroshima-bomber. Ingen døde som direkte konsekvens av utslippene fra kjernekraftverket, men forekomsten av kreft økte. Selve jordskjelvet og tsunamien førte til at 16.000 mennesker døde av drukning, fordi hus ramlet sammen etc. 2.500 personer er fortsatt savnet.

Fukushima-ulykken førte til at Japan endret sin energipolitikk. I dag er 50 av landets 54 kjernekraftverk blitt stengt.

Spøkelsesbyen

Det er ingen mennesker i gatene i Namie i Fukushima. En politibil passerer bak oss. På jernbanestasjonen går det en bro over jernbanelinjen som er så lav at toget ikke kan passere. Togene går ikke lenger enn hit. Namie har blitt en spøkelsesby.

Restauranter, hoteller, hårsalonger, bolighus – alt er forlatt og har stått tomt i syv år. Planter har begynt å gro på husene.

Innbyggere har fått tillatelse til å vende tilbake. Før bodde det 18.000 mennesker her, omlag 400 har vendt tilbake. Politibilen stopper og to betjenter kommer ut.

– Dokumenter? Ok, du er fra Norge. Velkommen!

De radioaktive oksene

«Caution: (High-dose radiation area) Please pass through as quickly as possible.» På motorveien gjennom sikkerhetssonen kommer advarslene tett og mange eiendommer er avstengt. En som har nektet å gi etter for myndighetene, er imidlertid 64 år gamle Masami Yoshizawa. «The farm of hope» har gården hans blitt kalt.

– «It is cow terrorism!». Det er ikke bare menneskene som har lidd, også dyrene! Det blir dekket over av myndighetene. For dem er ansiktet utad viktig for OL i 2020, sier Yoshizawa.

Flere av oksene hans fikk hvitt utslett og eksem etter radioaktiviteten. Han fikk ingen erstatning, og informasjonen om situasjonen har vært mangelfull. Yoshizawa viser sin misnøye med å kjøre inn til Tokyo med sin hjemmelagde «cowzilla» – en tilhenger med en okseskulptur og en megafon.

Det nye håpet

Kjernekraftverket ligger kun ti kilometer unna, men i en annen liten by, Tomioka, vender livet tilbake. På kjøpesenteret møter vi Hiroko Nakamura, som er en av talspersonene for lokalsamfunnet.

– Det er tent et håp. Hele 18 elever går nå på skolen, og for oss er besøk av utlendinger et tegn på at livet vender tilbake til det normale. Selv om vi aldri må glemme hva som har skjedd, sier Nakamura.

Det radioaktive avfallet i byen er fjernet, og det skal være trygt å vende tilbake – med unntak av et lite område i nord. Noen hundre mennesker har fulgt myndighetenes råd om å flytte tilbake. Hvor mye radioaktivitet som er skadelig over tid, er forskere uenige om.

Å oppsøke katastrofen

Etter terrorangrepet i Norge den 22. juli i 2011, oppsøkte mange mennesker de utbombede regjeringskvartalene. Det samme ser en ved andre ulykkessteder og destinasjoner hvor katastrofer har funnet sted, som Fukushima og Ground Zero – stedet i New York der World Trade Centers tvillingtårn stod frem til det ble ødelagt i terrorangrepet i 2001.

Hva er det med katastrofen som virker så tiltrekkende for mennesker? Vi snakker med Ole Jacob Madsen, professor i psykologi ved Universitet i Oslo.

– Katastrofeturisme gir jo en helt ny mening til Fredric Jameson og Slavoj Žižeks kjente utsagn om at det er lettere for oss i dag å se for oss jordens undergang enn kapitalismens sammenbrudd. Kapitalismen profitterer også på katastrofen, og katastrofeturismen blir en stadfesting av denne avmakten, sier psykologen.

Madsen har forsket på «den terapeutiske kultur», hvor et trekk i samtiden er en økende psykologisering. Spørsmål som tidligere var politiske og moralske spørsmål forsøkes løst gjennom forbedringen av selvet. Selvhjelpslitteratur blir selve symbolet på denne trenden.

Et undertrykt behov?

– Hvilken rolle får døden og katastrofen innenfor selvrealiseringsprosjektet?

– I utgangspunktet har døden og katastrofen liten eller ingen plass. I søken etter selvoptimalisering og lykke blir døden, katastrofen og det minste tegn som minner oss om at vi er skrøpelige og forgjengelige vesener noe skandaløst. Derfor er jo fenomenet katastrofeturisme interessant, kanskje er det uttrykk for et undertrykt behov for å være mer i kontakt med disse sidene av tilværelsen?, spør psykologen.

Interessen for å komme i kontakt med de mørkere sidene ved tilværelsen, kan en se i den økte interessen for «dark tourism». Det finnes riktignok ingen statistikk over hvor mange turister det er som besøker slike destinasjoner, men internettsøk tyder på en markant økning i interesse de senere årene. Noen har gått så langt som å kalle det den nye reisetrenden.

– Hva tenker du kan være bakgrunnen for økningen?

– Jeg tenker nok at mennesket alltid har hatt en dragning mot slike opplevelser, men det kan jo være at en økende interesse for katastrofeturisme handler om en slags virkelighetslengsel? Å selv få se og føle åstedet for kjente hendelser som man bare ellers har fått tilgang til via den virtuelle redigerte medievirkeligheten. I forlengelsen av dette kan jo man også spekulere på om mange betrakter en slik form for turisme som mer autentisk og ekte enn tradisjonelle reisemål som er blitt så kjente og er så mye besøkt at de har mistet sin kraft. Eller så kan det jo naturligvis være et utslag av at reisebransjen i større grad legger til rette for slike reisemål enn før; fordi den har oppdaget at det overraskende nok er noe folk vil ha.

Besøk til Auschwitz har gitt oss en unik innsikt i nazismens grusomheter og tilsvarende argumenter kan også gjøres gjeldende for andre destinasjoner. Hvordan besøkene skjer og hvordan informasjon formidles er imidlertid ikke uten betydning. Da Breanna Mitchell i 2014 publiserte en selfie med smilefjes i Auschwitz, skapte det furore i sosiale medier. I gjesteboken på Anne Frank-museet skrev Justin Bieber at Anne Frank forhåpentligvis ville ha vært en «belieber». Museet la siden meldingen ut på facebooksiden sin.

Når katastrofen blir business

Etikken rundt «dark tourism» handler også om hvordan turene arrangeres. Er det kun en fremvisning av det morbide eller lærer vi noe nytt? Mangfoldet av destinasjoner og tur-operatører gjør det vanskelig å generalisere, men hvilke etiske utfordringer kan være knyttet til denne formen for turisme?

– Mulig jeg er fordomsfull, men jeg har vel ikke de største forventningene til reiselivsbransjen og turoperatørers etiske bevissthet i utgangspunktet. Men det er jo opplagt en del forhold her; som for eksempel hensynet til pårørende fra katastrofer som nå opplever at det som for dem er et sted hvor deres kjære omkom blir et sted som folk valfarter til. Og så bør de jo tenke gjennom muligheten for at noen av de besøkende kan få en reaksjon på sterke inntrykk som de kanskje ikke var forberedt på, sier professor Madsen.

Tsjernobyl har vært en populær «dark tourism»-destinasjon. Ukrainske myndigheter har definert det som en studietur for å unngå kritikk om at man tjener penger på ulykken. I Japan har turismen i Fukushima skapt debatt. Fukushima-katastrofen er noe som det vanligvis ikke snakkes om i landet. Japan Wonder Travels er en av de første som arrangerer turer her.

Skepsis i næringslivet

– De som har vært mest negative har vært de som kommer utenfra og som selv ikke har vært berørt. Fukushima er en stor region. Næringsliv og turistnæring ønsker ikke at navnet forbindes med ulykken, forteller Takuto Okamoto.

De som forsvarer at besøkende kommer, trekker frem at ulykken har betydning langt utover Japan. Det diskuteres om det skal bygges et minne-museum, på samme måte som det er blitt bygget museer for å minnes bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Det er en mulighet til å formidle kunnskap om risikoen ved kjernekraft.

– Det hele skjer i tett dialog med lokalbefolkningen og på lokalbefolkningens premisser. Det er en mulighet til å skape noe nytt også for dem, mener Okamoto. Selv har han bakgrunn som frivillig i Fukushima, og har gjort grundig forarbeid før han begynte å arrangere reisene.

Det finnes neppe noe klart svar på når det er etisk forsvarlig å besøke et katastrofeområde, og nye reisemål åpner opp for stadig nye spørsmål. Hvem vet, kanskje vil noen arrangere reiser til et utbombet Aleppo den dagen Syriakrigen er over?

Hvordan vil vi da reagere?