Kjærlighetsflyktningene

Første gang jeg snakket med Ljudmila, bodde hun på et asylmottak langt nord i Norge sammen med sin daværende kone. Året var 2014, det hadde gått fire år siden paret søkte asyl. Fire år i trygghet for vold og sjikane i hjemlandet Russland, men også fire år i uvisshet. På tross av den stadig økende volden mot LHBTI-personer – lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interseksuelle – etter innføringen av lovene mot homofil propaganda i 2013, mente norske myndigheter det var trygt for ekteparet å leve i Russland. Selv mente de noe annet. Og de skulle få rett. Det kommer vi tilbake til straks.

Jeg skulle egentlig reise og møte Ljudmila igjen, så hun selv kunne fortelle sin historie i denne artikkelen. Men etter mye frem og tilbake, valgte hun å trekke seg fra intervjuet. I stedet har jeg fått Ljudmilas tillatelse til å gjenfortelle historien hennes.

– Jeg har vært igjennom så mye, skriver hun til meg på e-post.

Det er ingen overdrivelse. Det går fremdeles kaldt nedover ryggen min når jeg tenker på forklaringen hun ga til Utledningsdirektoratet, som jeg fikk lese for noen år siden. Voldtekter, drapsforsøk og politivold både mot henne og den daværende ektefellen, i Russland. En brutalitet som det er vanskelig å forestille seg, svart på hvitt, fordelt over fem A4-ark.

I 2006 fikk Ljudmila trusler på e-post og ble deretter påkjørt på biltur – med vilje av en annen bil. To av medpassasjerene døde. Kjæresten Kristina ble i 2009 overfalt og voldtatt, og året etter ble hun mishandlet og voldtatt på det som skulle være et jobbintervju. Da hun ville anmelde saken hos den lokale politistasjonen, ble hun kastet på dør med grove trusler. I 2010 ble paret også offer for hatvold på gaten. Overfallsmennene sa da at «de var en skam for landet, at de skulle slutte å være lesbiske og at dette var deres siste advarsel». Ljudmila, som sterkt forslått dro til politistasjonen, ble truet og banket opp av politimenn.

Til slutt ble det så ille at ekteparet så seg nødt til å forlate hjemlandet. I Norge bestemte paret seg for å gifte seg. Fra Norge var de også aktive i kampen for LBHTI-rettigheter i Russland. Flere anerkjente LHBTI- organisasjoner, både i Russland og Norge, mente norske utlendingsmyndigheter tok feil da de hevdet at paret kunne leve trygt i en annen by i Russland enn den de opprinnelig kom fra, gjennom såkalt internflukt. Likevel sto myndighetene på sitt, og i 2015 kom det endelige avslaget fra Utlendingsnemnda (UNE), med følgende begrunnelse: «Selv om leveforholdene for homofile kan være vanskelige i Russland, kan UNE ikke se at disse forholdene vil være så vanskelige at internflukt kan anses urimelig for klagerne.»

Saken ble tatt videre til Oslo tingrett, men heller ikke her fikk ekteparet medhold.

Der stoppet kontakten vår. Av andre, troverdige kilder fikk jeg vite at både Ljudmila og Kristina hadde reist tilbake til Russland – hver for seg. Kristina vet jeg lite om, men Ljudmila sier hun ble pågrepet og fratatt passet ved ankomst til Russland. Deretter ble hun sendt til psykiatrisk klinikk der hun skal ha blitt utsatt for såkalt konversjonsterapi. Jeg har ikke fått bekreftet hva slags sted dette var, men Ljudmila forteller at hun blant annet fikk piller som skulle kurere legningen hennes.

Ut fra det jeg har lest om konversjonsterapi kan det foregå omtrent slik: Klinikkene anvender hypnoseterapi som kan vare i opptil åtte timer. Det påstås at dette skal kunne fjerne pasientens tiltrekning mot likekjønnede, ved å lære pasientens underbevissthet å bli tiltrukket av personer av det motsatte kjønn. Steg tre i behandlingen er å tilby heterofil sex.

Så snart hun var ute, kjøpte Ljudmila et falskt pass med nytt navn og la ut på flukt igjen, denne gangen til et annet land i Europa. Hun forteller også at hun senere har funnet ut at hun på daværende tidspunkt var etterlyst av FSB, Russlands sikkerhetstjeneste. Russiske myndigheter skal ha kontaktet norske myndigheter for å finne ut av om hun hadde krysset den norske grenser. Da jeg mailet henne igjen for noen måneder siden, hadde hun levd to nye år i uvisshet. Nylig gjennomgikk hun enda et intervju i landet hun flyktet til. Idet jeg sitter og ferdigstiller denne artikkelen, tikker det inn en e-post i innboksen. Den er fra Ljudmila.

– Carima, jeg har endelig fått opphold.

Mina Schouen er rådgiver i Den norske Helsingforskomite, som arbeider for at menneskerettighetene respekteres og omsettes i praktisk handling. Hun har fulgt Ljudmila tett siden hun søkte asyl i Norge. Schouen sier at det å sende LHBTI-personer til omvendingsanstalter ikke er alminnelig praksis i Russland, men at hun kjenner til saker hvor personer frivillig eller ufrivillig presses til å forsøke å «kurere» sin legning innenfor psykiatrien eller andre helseinstitusjoner.

– I Tsjetsjenia kjenner vi til flere saker hvor slike prosesser tar form av å drive ut onde ånder som har tatt bolig i personen det gjelder. Slik praksis har ingenting med terapi og helbredelse å gjøre, det er en form for ekstrem sosial kontroll som handler om å bryte ned selve identiteten til et menneske basert på homofobiske og transfobiske fordommer, sier Schouen.

Selv om det er få LHBTI-personer fra Russland som søker asyl i Norge, er Ljudmilas sak ikke unik. Overgrepene hun har opplevd er virkeligheten for mange LHBT-personer verden over, også i Russland:

– Saken hennes illustrerer noe av det som gjør det vanskelig for LHBTI-personer å få asyl, nemlig å sannsynliggjøre at overgrepene vil fortsette dersom hun blir sendt tilbake og også at hun ikke vil kunne få beskyttelse av myndighetene, sier Schouen.

Hun påpeker at det er spesielt viktig å se hele bildet når man vurderer en asylsøknad fra en person som identifiserer seg som LHBTI.

– Som LHBTI forfølges du på bakgrunn av hvem du er, ikke hva du gjør. Når en person opplever gjentatte overgrep og myndighetene ikke griper inn, så hjelper det ikke å referere til at det finnes muligheter for å være skeiv i større byer, sier Schouen.

Helsingforskomiteen er bekymret for utviklingen for LHBT-rettigheter i deler av Europa. Fremveksten av høyreekstreme bevegelser har ført til økt hatvold og grovere hatvold. Blant annet har man sett en dobling av slik vold i Ukraina og Armenia. Det er også et problem i land som generelt har langt bedre forhold for LHBTI enn Russland, som Polen, Litauen og Ungarn. Selv når overgriper er kjent straffes de ikke. Hatgrupper tar dette som en oppfordring til å fortsette.

2017 ble et ekstremår for myndighetsledede angrep på LHBTI, ifølge Helsingforskomiteen, men den negative utviklingen vedvarer. Særlig tsjetsjenske myndigheters forfølgelse av LHBTI-personer fikk mye oppmerksomhet, sier Schouen.

– Forfølgelsen fortsetter, vi får fremdeles meldinger om svært grove saker. I tillegg ble antatte LHBTI-personer utsatt for massearrestasjoner i Aserbajdsjan, LHBTI-vennlige steder ble raidet av politiet i Hviterussland. I Tadsjikistan så vi en masseregistrering av LHBTI-personer. Også Egypt og Indonesia så vi grove overgrep. Det er ikke tilfeldig at så mange overgrep skjer på så kort tid. Når et regime begår overgrep mot LHBTI-personer, får det få konsekvenser internasjonalt. Det gjør at terskelen for overgrep blir lavere, sier Schouen.

Hvert år publiserer organisasjonen ILGA (the European Region of the International Lesbian, Gay, Bisexual, Trans & Intersex Association) rapporten «State-Sponsored Homophobia – A World Survey of Sexual Orientation Laws: Criminalisation, Protection and Recognition».

Rapporten tar for seg hvordan diskriminerende lover påvirker mennesker på bakgrunn av deres seksuelle legning. Ifølge rapporten er det 72 stater som i dag kriminaliserer homofili. Russland er ett av dem:

– Antallet mennesker med LHBTI-bakgrunn som utsettes for fysisk vold i Russland har doblet seg de siste par årene. Før handlet det mest om ord og trusler. Nå er det flere grove voldssaker, forteller Valentina Likhoshva. Hun er psykolog, og jobber for organisasjonen Russian LHBTI-Network i Russland.

Ifølge en undersøkelse foretatt av det russiske analyseselskapet ILGA i 2015, svarte 37 prosent av de 800 som ble spurt i undersøkelsen at homofili er en sykdom som må kureres. 58 prosent svarte at de var imot likekjønnede ekteskap, mens 18 prosent mente homofili burde være straffbart.

I 2013 vedtok Russlands statsduma en lov som forbyr «homoseksuell propaganda mot mindreårige». Dette innebærer homoparader og andre offentlige markeringer til støtte for homofili. I fjor erklærte den europeiske menneskerettighetsdomstolen at loven bryter med menneskerettighetene. Lovene har ført til at terskelen for å utøve hatvold mot medlemmer av LHBTI- samfunnet er lav. Flere opplever også å bli angitt til myndighetene dersom noen observerer eller mistenker at du er homofil:

– Da lovforslagene først kom, husker jeg at vi lo av dem. Vi kunne ikke forestille oss at de de faktisk kom til å bli vedtatt, eller at det noen gang kom til å gjelde oss. Vi trodde umulig det kunne bli noe. Men da jeg så hvilken utvikling som var i ferd med å skje, og hvordan det ødela livene til folk, hadde vi ikke lenger noe valg. Når det går så langt, handler det ikke om valg lenger. Ser man noen som lider, så må man hjelpe, forteller Likhoshva.

Hun har liten tro på at internflukt for LHBTI-personer lar seg gjøre i dagens Russland. I hjembyen Murmansk, som har et folketall på 320.000, kjenner hun bare til fem eller seks personer som tør å være åpent homofile. Likhoshva forteller at lovene fører til en generell frykt for å hjelpe LHBT- personer i Russland:

– Hvis du hjelper LHBTI-personer kan det gå ut over ditt eget liv. Det kan få konsekvenser for jobb, familie eller egen sikkerhet. Derfor er det mange som ikke våger å stå opp for menneskerettighetene, selv om de er grunnleggende, sier Likhoshva.

Da hun jobbet i Maximum, en organisasjon som jobber for LHBTI-rettigheter i Murmansk, fikk hun selv kjenne på kroppen hvilke konsekvenser lovverket har. Da jobben hennes ble utsatt for et gassangrep fra russiske nasjonalister i 2015, konkluderte politiet med at hendelsen ikke var en forbrytelse. Angrepet måtte snarere anses for å være en måte å uttrykke sin mening på. Både hun og flere av kollegaene hennes ble også utsatt for grove trusler:

– Noen få dager etter at jeg begynte som psykolog i Maximum, fikk jeg en melding fra en mann som sa at han skulle skjære ut øynene mine. Selvsagt mottar vi mange trusler, og vold er én ting. Men den skammen og skyldfølelsen folk, særlig ungdom, bærer på fordi de er homofile, er verre. Unge mennesker går rundt og føler at de ikke er verdt noe, de skammer seg over hvem de er. Jeg blir stadig kontaktet av mennesker som tror de lider av en sykdom, og lurer på om det er mulig å bli kurert, så de kan få «riktig seksuell orientering», forteller Likhoshva, og fortsetter:

– Det finnes private klinikker som forsøker å kurere LHBTI-personer så de blir heterofile. Også den ortodokse kirken har tatt til orde for å behandle homofile. Noen av de som jobber på klinikkene introduserer seg som leger, andre som prester, men de bruker de samme metodene. I Tsjetsjenia tar man i bruk vold og voldtekter som et middel. I Russland er det piller og psykisk vold som gjelder, sier hun.

Organisasjonen hun i dag er ansatt i, jobber blant annet med å huse mennesker med LHBTI-bakgrunn fra Russland og flyktninger som kommer til Russland. Den drives på frivillig basis av flere psykologer og advokater:

– Vi hadde ikke forventet at så mange mennesker trenger et sted å bo. Det er til enhver tid noen som benytter seg av tilbudet vårt, forteller Likhoshva.

En av de som nylig oppsøkte organisasjonen var en ung gutt som hadde blitt kastet ut hjemmefra. Faren fant en brosjyre i lommen hans med informasjon om Russian LGBT-Network. På tross av guttens forsøk på å bortforklare, ble faren så rasende at han banket opp sønnen. Deretter ble han kastet ut hjemmefra. Det var midt på vinteren, og gutten hadde ingen andre steder å søke tilflukt:

– Brukerne våre kan være russiske ungdommer som kastes ut hjemmefra fordi de er åpne om at de er homofile. Andre har fått sparken, fordi anti-propagandalovene hindrer mennesker som er en del av LHBTI-miljøer å arbeide i barnehage og skole. Man kan godt miste jobben selv om man ikke er åpen om sin legning, det holder at sjefen din mistenker at du er det. De vil skylde på at du gjør en dårlig jobb, sier Likhoshva.

Fra 27. til 29. september, etter at dette magasinet gikk i trykken, skulle Barents Pride arrangeres for første gang. Arrangementet, som holdes i Kirkenes, er et samarbeidsprosjekt mellom norske og russiske organisasjoner som jobber for LHBT-rettigheter. På tross av den vanskelige situasjonen i hjemlandet gjør hendelser som dette at Likhoshva er positiv med tanke på fremtiden:

– Vi er en sterkere LHBTI-bevegelse enn noen gang. Flere mennesker har hørt om oss. Vi inviteres stadig på flere arrangementer. Vi kan redde liv med internasjonal støtte, sier Likhoshva.

I likhet med det generelle antallet asylankomster til Norge har antallet som søker med LHBTI-bakgrunn som grunnlag sunket. I 2014 søkte 74 personer asyl i Norge på bakgrunn av seksuell orientering eller kjønnsuttrykk. Av disse fikk 27 personer opphold, og 47 personer avslag. I 2017 var det totale antallet som søkte asyl på bakgrunn av dette ni, hvorav fem fikk avslag. Så langt i år er det ingen som har søkt asyl på bakgrunn av seksuell orientering eller kjønnsuttrykk.

På tross av det lave antallet som finner veien til Norge er asylprosessen fremdeles preget av venting:

– For noen år siden kom det endel fra Tyrkia, men nå kommer det nesten ingen. Likevel er behandlingstiden lang. Det kan ta et år eller mer før folk får svar. For mange er det snakk om flere runder med asylintervju, avslag og deretter ankesaker hos Utlendingsnemnda. Da kan det fort ta flere år, forteller generalsekretær i organisasjonen Skeiv verden, Susanne Demou Øvergaard.

Hun understreker at man ta mørketall med i betraktningen når det kommer til antallet som søker med dette som bakgrunn, fordi mange som søker asyl kan ha flere grunner til å søke:

– I den grad folk oppgir at de er homofile, legges nok dette til grunn. For andre er det ikke aktuelt å oppgi dette, fordi de er redde for konsekvensene, sier Øvergaard.

Organisasjonen jobber opp mot LHBTI-personer med minoritetsbakgrunn, og er ofte i kontakt med personer som søker asyl i Norge på bakgrunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk:

– For noen i vår gruppe kan den lange ventetiden faktisk være positiv. Kommer man fra et land der det er ulovlig å være homofil, kan det ta tid før man klarer å slappe av nok til å skjønne at man faktisk er trygg her. Får man litt tid til å lande og forberede seg, kan det ha positivt utslag under asylintervjuet, sier hun.

Men for noen blir ventetiden nærmest uutholdelig. Så uutholdelig at det føles lettere å reise videre for å prøve å få beskyttelse i et annet land. Øvergaard forteller at hun over lengre tid har vært i kontakt med en 18 år gammel mann fra Afghanistan som ventet på svar på ankesaken sin fra UNE:

– Så ble jeg syk, og fikk ikke ringt ham på noen dager. Da jeg endelig fikk ringt ham tilbake, viste det seg at han hadde forlatt landet.

Mannen hun snakker om er fra Afghanistan, et av 13 land som praktiserer dødsstraff for homofili. Han er homofil, og søkte asyl i Norge for et par år siden. Men myndighetene tror ikke på ham:

– Han er 18 år. UDI tror ikke på at han er homo, og han skjønner ikke hvordan han skal klare å overbevise dem om det. Frem til han reiste, bodde han på et mottak i Nord-Norge uten noe nettverk. Folk ble sendt ut hele tiden. Det er ikke rart han var redd. Hadde han ikke reist, kunne utfallet blitt annerledes, sier Øvergaard.

Det meste av flukten foregår om natten, når det er mindre sjans for å bli tatt av politiet. Blir han tatt, risikerer han å bli sendt tilbake til Norge, som såkalt «dubliner». I landene som omfattes av Dublinregelverket, er det landet asylsøkeren først kom til som har ansvar for å behandle søknaden. Det innebærer at man er forpliktet til å søke asyl i det europeiske landet man først ankommer, og at man kan sendes tilbake til der man først søkte dersom man forlater landet før saken er ferdig behandlet.

Får han avslag her, er det Politiets utlendingsinternat på Trandum som venter – før han sendes tilbake til Afghanistan.

Skeiv Verden har ikke oversikt over hvor mange det er som velger å forlate Norge mens de venter på behandling av søknaden sin, men Øvergaard forteller at de i dag er i kontakt med flere som har reist til andre steder i Europa, og noen som har reist enda lenger. Blant de som har reist fra Norge, er det 10-12 personer som har fått opphold i andre land. Generelt anslår hun at mellom 80 og 100 personer som har søkt asyl i Norge av ulike grunner, nå er på flukt i Europa:

– Tenk deg at du bor på et mottak. At du ikke har så mange mennesker rundt deg som kan eller fortelle deg om søkeprosessen. Da er det ikke så mye som skal til før du blir så engstelig at du ikke holder ut situasjonen lenger, men kanskje heller flykter til Paris – selv om det innebærer at du må bo på gata midt på vinteren. Har man et nettverk, noen som har kunnskap er det lettere å være trygg på at du ikke skal reise, sier Øvergaard.

Mens vi sitter og snakker, ringer telefonen. Det er den afghanske 18-åringen. Han forteller at han befinner seg i et annet land i Europa, og lurer på hvorfor Skeiv Verden ønsker å hjelpe ham. Om de har noe med politiet å gjøre, eller om han kan være trygg på at det å stole på dem ikke vil få konsekvenser:

– Jeg vet om tre som nylig reiste fra Norge. Noen skjønner du at det kommer til å gå bra med. Andre blir man mer bekymret for.