Et av de siste intervjuene med Walid al-Kubaisi​Langt fra håpløs

Walid – tror du på Gud?

Ja.

Er du sikker?

Hundre prosent.

Har du noen gang mistet troen?

Min tro mistet jeg én gang da jeg var flyktning i Syria. Det varte bare i to måneder. Dette var på begynnelsen av 1980-tallet, grensen var blitt stengt mellom Syria og Irak, og våre familier kunne ikke lenger sende oss penger til mat. Jeg og mine flyktningevenner var helt hjelpeløse.

Walid al-Kubaisi

Walid al-Kubaisi ble født i Bagdad i 1958, var utdannet sivilingeniør og flyktet fra Irak i 1981. Han bodde i Oslo, var forfatter, fast skribent i Dag og Tid, filmregissør og en skarp samfunnsdebattant. I 2016 ble han og Loveleen Rihel Brenna tildelt Fritt Ords Honnør for sine innsiktsfulle bidrag i norsk offentlighet, særlig i innvandrings- og integreringsdiskusjoner.

 

Walid al-Kubaisi har blant annet gitt ut disse bøkene:

  • «Blekk og blod. Ei familiekrønike fra Midtausten og Noreg», Dreyer 2016

  • «Halvmånens hemmeligheter», essays, Pantagruel, 1998

  • «Sinbads verden», eventyr, Pantagruel 1997

  • «Min tro, din myte», essays, Pantagruel 1996

Kreftsyke Walid al-Kubaisi døde den 31.juli 2018.

Ba du til Gud?

Vi ba til Gud, men han lyttet ikke til oss. Mange måtte begynne å jobbe som murere eller gatefeiere, også folk med høy utdannelse. Det var uverdig. Ingen brydde seg. Vi hadde ingen rettigheter, ingen fremtidsutsikter. Noen begynte å begå selvmord. En ingeniør som arbeidet som murer kastet seg ned fra tredje etasje og døde. En lege begikk selvmord. Vi ba til Gud hele tiden. For han sier jo: Jeg lytter til dere. Jeg er deg nærmere enn pulsåren i din egen nakke, står det i Koranen. Men han svarte ikke. Jeg tenkte, hvor er Gud? Nei, han finnes ikke. Han fortjener ikke at jeg dyrker ham! Så jeg ble ateist. To måneder.

Det forstår jeg godt. Men bare to måneder?

Det skjedde noe. En av vennene mine prøvde å begå selvmord ved å kaste seg foran en bil. Han mistet sine føtter. Vi besøkte ham på sykehuset. Uten føtter. I rommet ved siden av lå en mann som hadde fått hjerneslag. En annen hadde kreft. «Hvor er Gud på dette stedet?», ropte en venn. «Kan han ikke hjelpe disse stakkarene!»

Nettopp.

Min tro mistet jeg én gang da jeg var flyktning i Syria. Det varte i bare i to ­måneder.

Men da jeg så denne personen uten føtter, tenkte jeg: «Heldigvis står jeg her. Heldigvis har jeg ikke forsøkt å ta mitt liv. Heldigvis har jeg ikke fått hjerneslag. Takk og pris. Gud har gitt meg alt, unntatt én ting: Jeg har ingen jobb. Men jeg puster. Jeg går på gaten. Jeg nyter livet akkurat som de rike. Eneste forskjell er at de kan spise når de vil. Det kan ikke jeg. Men dermed endret min tankegang seg. Jeg begynte å se de positive sidene ved livet. For jeg ville ikke ende som de flyktningene som satt og sutret hele dagen over hvor lite de hadde.

Takket du Gud for livet?

Ja. Tusen takk, Gud. Men jeg var samtidig en opprører. Jeg stilte også spørsmål. Jeg prøvde å finne Gud i alle religioner. I livet. I naturen. Jeg trodde ikke på Allah, muslimenes Gud som Koranen forteller om. For denne gud er ikke ufeilbarlig. Han gjør mange feil. Nei, konseptet Allah i Koranen stemmer ikke lenger med bildet av den rettferdige Gud som jeg tror på.

Er du ikke muslim?

Jeg er muslim av kultur, akkurat som Levi Fragell er kristen av kultur. Min far og mor lærte meg å be til Gud, på arabisk. Jeg vokste opp og begynte å stille spørsmål. Men jeg var stadig fascinert av den muslimske ånden: dette at alle muslimer er ett.

Walid Al-Kubaisi ga i 2001 ut boken «Rasisme forklart for barn». Her sammen med Marit Hermansen, som skrev forordet. Bakgrunn for boken var drapet på Benjamin Hermansen. Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix

Alle er like for Gud?

Men jeg oppdaget store forskjeller mellom det jeg leste i Koranen og det jeg så i virkeligheten. Etter hvert begynte jeg å forstå at det er ikke prekener som endrer folk, men omstendighetene. Og omstendigheter kan endre troen også.

Hvordan har din egen tro forandret seg? Vokste du opp med barnetro, og kom til et punkt i livet da du ikke kunne være muslim på den tradisjonelle måten.

Dette med barnetro er et protestantisk konsept. Jeg tror at troen er en prosess. Det er praksis. Noe å gruble over. Jeg husker da jeg som liten gutt var med min mor til havnebyen Basra i Irak. Der var det mennesker fra mange forskjellige land: fra Pakistan, India, Afghanistan, Tyrkia. Alle snakket ulike språk. Men i moskeen ba alle til Gud på arabisk. Jeg spurte mamma: «Hvorfor ber alle på arabisk?» «Fordi Gud ba dem om å be på arabisk», svarte hun. «Men forstår Gud bare arabisk?» «Nei, han forstår alle språk.» «Hvorfor får han dem ikke da til å be på deres eget språk, på urdu og persisk og tyrkisk. Hvorfor bare arabisk?» «Fordi han vil ha det sånn», sa hun. Jeg følte det var så urettferdig. «Nei, han lyver», sa jeg til henne. «Hvis han forstår alle språk, kunne han fått dem til å be på deres egne språk.» Da ble min mor sint, og ga meg ørefik.

Ber du til Gud i dag?

Som jeg sa: Troen er en prosess. Du vet at jeg er syk. For to måneder siden, i desember, sa legen til meg at cellegift ikke fungerer. «Den påvirker ikke kroppen din i det hele tatt. Og nå er kreften spredt i hele tykktarmen, hele leveren og er kommet til lymfene. Vi har ikke noe tilbud til deg. Vi kan bare henvise deg til lindrende behandling.» Jeg tok journalen og leverte den til en lege på et annet sykehus for å få en second opinion. Men han bare bekreftet det, og sa. «Du har to-tre måneder.»

Når var dette?

For to måneder siden. Jeg gikk ut og tenkte, det er intet håp. Det eneste jeg kan gjøre nå, er å be til Gud. Kanskje han hjelper meg? Jeg sa til alle mine venner, kristne, muslimer, ateister, for min tro er ikke fundamentalistisk, min tro er fleksibel: «Kjære venn, kan du be for meg?» En av dem så på meg, og sa: «Be til hvem? Jeg tror jo ikke.» «Men tenk på meg, da», sa jeg. «Gud lytter.» Mange ber for meg nå, det vet jeg. En pensjonert biskop også. La dem be, tenke jeg. Jeg føler at det gjør meg moralsk sterkere. Til og med når jeg kaster opp hver dag. Når jeg ikke kan gå på do. Du vet, kroppen fungerer ikke. Når jeg reiser meg og alt går rundt i svimmelhet. Likevel har jeg følt meg sterk. Hvorfor? Jeg tenkte: «Denne bønnen fungerer.» Dette var første gang jeg følte at den åndelige verden eksisterte som en dimensjon i livet. Ja, Gud kan hjelpe. Han kommer ikke selv og hjelper. Han sender ikke en engel. Men han sender mennesker.

Jeg begynte å se de positive sidene ved livet

Hva sier legene nå? Du får jo fortsatt cellegift?

Først hadde de ventet i nesten ett år med å lytte til meg. Jeg sa: «Smerter, smerter, smerter!» Men de klarte ikke å se kreft. Da de til slutt oppdaget kreften, ventet de i seks måneder med å gi meg cellegift. «Du er fra før av hjertepasient, vi er redde for at du dør. Vi har ikke noe tilbud for deg.» En ny lege sa: «Vi har et tilbud, men du må tenke deg om. Du må være medansvarlig. Dette kan gi deg et stort hjerteinfarkt som dreper deg. Vi vet heller ikke om denne cellegiften fungerer. Forrige cellegift hjalp ingen ting. Og det er ikke normalt.

Det er deres plikt å advare deg?

Ikke sant. Jeg sa jeg ville ta cellegift på eget ansvar. Og nå har jeg fått kraftig cellegift fire ganger, annenhver uke. Den har ennå ikke drept meg. Jeg tok CT nylig, og venter resultater.

Du ser forbløffende godt ut …?

Nei, det er bedrag. Etter en time nå, så faller jeg sammen.

Det er ikke rart om mennesker i din situasjon kan kjenne mørke og håpløshet. Men det faktum at mennesker ber for deg og tenker på deg, gir det deg håp? Bærer du på et håp her du nå sitter?

Håpløshet er ikke del av mitt ordforråd. Jeg ser alltid på «the bright side of the life». Alltid! Akkurat som han på korset. En så vakker scene. Jeg mener at livet er en stor gave. Men livet er en fyrstikk, det tenner bare én gang! Vi må dyrke dette livet ved å ta vare på håpet. Liv uten håp, det er død.

Walid al-Kubaisi fører samtaler med seg selv – Walid-dukken. Den er laget av Ellen Haugane, som leder maskeavdelingen på Den norske opera og ballett. Foto: Aurora Hannisdal

I Dag og Tid skrev du allerede i 2014: «Som muslim likar eg å lese om Jesus i Bibelen. Eg vert alltid like rørd.» Og nå de siste månedene har du skrevet tre artikler om Jesus. Først i samme avis, 22. desember 2017: «I dag las eg evangeliet frå perm til perm.» Så to lengre artikler i Klassekampen 23. og 27. desember. Der siterte du en vakker beskrivelse av Jesus av den tredje kalif, imam Ali. Og du skrev om «den radikale Jesus». Hva fascinerer deg med Jesus-skikkelsen?

For det første er han en del av vår historie i Midtøsten. Han er del av vår bakgrunn. For det andre er Jesus den største revolusjonære som har levd. Jeg ser på Jesus som et menneske med en misjon om å frigjøre menneskene fra makten. Derfor prøvde han å skape et parallelt samfunn hvor rettferdighet og kjærlighet ble praktisert. Der var slavene frie. Og de rike som hadde slaver, måtte frigjøre slavene sine. De måtte selge eiendommene, dele ut til de fattige. Først da kunne de komme inn i dette samfunnet. Kravene var veldig høye. Hvordan klarte Jesus å få folk til å gjøre dette? Tenk deg en person som kommer og sier: «Jeg lover dere ikke noe annet enn glede og kjærlighet, men dere må selge deres eiendom, deres hus og deres biler og gi til de fattige. Så kan dere komme til meg.» Det må betyr at folk oppdaget noen verdier hos Jesus som fikk dem til å føle at det erstattet alt de mistet av eiendom. Alt materialistisk forsvant. Det ble åndelighet.

Men dette er idealisme, Walid. Fungerer det?

Det fungerte hos Jesus og hans tilhengere. Og jeg kjenner mange slike mennesker i dag, også blant nordmenn. De har mye penger, og de gir til fattige. Til dem som trenger. De gir til sykdomsbehandling. Alt dette ser jeg. Jeg har venner som gir til flyktninger. De finnes! Jeg var på Tøyen da flyktningene kom i flokker høsten 2015. Flokker! Vepsen-redaktøren Tor Bach organiserte og laget mat til dem. Stor humanisme! Politisk kolliderer jeg med ham og har debattert med ham. Men han er en stor humanist. Og det kom vanlige nordmenn på gaten og stoppet og snakket med flyktninger. Gikk til minibanken og tok ut penger. Kom tilbake med 500, 1000, 1500 og ga til mat og klær. Jeg husker en iraker ved siden av meg som sa: «Tenk at nordmenn er gjestfrie og gavmilde mot oss.»

Dessverre snudde den gjestfriheten, det var en kort og intens periode hvor vi fikk dette veldig nærme oss.

Jo, men det finnes faktisk folk som ser andres lidelse og handler, akkurat som den barmhjertige samaritanen som kom forbi, ikke sant, og hjalp den fattige langs veien. Det finnes mange slike folk som hjelper.

Jeg ville ikke ende som de ­flyktningene som satt og sutret hele dagen over hvor lite de hadde

«Jesus har også en plass i Midtøstens tradisjon», skrev du i den første artikkelen i Klassekampen?

Kristendom, jødedom og islam er jo semittiske religioner. Monoteisme er en semittisk oppfinnelse. Det finnes ingen muslim som ikke også tror på Abraham og Moses. En muslim plikter å tro på alle profetene. Naturligvis også Jesus. Rett etter studiene i Bagdad var jeg redd for at de ville sende meg ut i krigen mot Iran. Jeg hadde stor frykt, og gikk til en kristen kirke i sentrum av byen. Jeg tente lys og satt der lenge. Det var helt naturlig for meg. Jesus har en plass i vår tro.

I avisen siterer du imamen Alis beskrivelse av Jesus ...

Ali var den tredje kalif og profetens fetter. En av de viktigste personene i tidlig islam.

«Han hadde grove klær på seg. Han spiste bygg ...»

Og bygg var regnet som mindreverdig. Dyrefôr. De fattiges mat.

Walid al-Kubaisi bor alene på Trosterud i Oslo. Tidligere bodde han på Tøyen. – Jeg er sufi, sier han, og forteller at det innebærer at han tenker mer på mennesket enn på Gud. Foto: Aurora Hannisdal

«Hans pålegg var sult, hans pute var en stein. Hans lys i natten var månen. Hans ly om vinteren var jordens øst og vest. Han hadde ikke en kone som fristet ham, eller en sønn som ga ham sorg. Eller en formue som tok hans oppmerksomhet ...» Hva er dette for en beskrivelse, og hvilken status har den?

Imam Ali var gift med profetens datter. En rettferdig mann, også mot sine fiender. Han var en av de modigste rytterne, ingen kunne stå imot ham. Han fascinerte meg med sin sterke karakter og sine korte, poetiske ord. Derfor siterte jeg ham. Det han prøver å si, er veldig viktig: Jesus eide ingenting, og ingen eide ham. Det er dette det gjelder: Å eie ingenting, så ingen kan eie deg. Da er du hundre prosent fri til å si din mening, uten å skjele til andre. Uten å være redd for å miste din jobb eller eiendom.

Du siterer Jesus fra Det nye testamentet, som sier at «der din skatt er, vil også ditt hjerte være». Dette er noe av det samme? Frigjøre seg fra bånd som binder?

Det er nøyaktig det samme. Å skape det frie menneske var målet for både Ali og Jesus. Men det tar tid. Det frie menneske er resultatet av en prosess. Du må jobbe med deg selv, og kjempe mot dine instinkter for å bli fri.

Sufismen er på mange måter en liberal tradisjon innenfor islam. Der settes kjærligheten høyere enn troens dogmer. Så jeg lurer på ... vil du kalle deg selv sufi?

Jeg er sufi.

Hva betyr det?

At du tenker mer på mennesket enn på Gud. Andre mennesker er den største kapital i livet. Om du er god med andre mennesker, vil det glede Gud. Det er akkurat som Jesus sier: «Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en annen har noe å anklage deg for, så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Kom så og bær fram ditt offer!» (Matteus, 5:23-24.) Å skape fred på jorden mellom deg og de andre, det er målet. Å være sufi er å akseptere mennesker uansett hvilken tro de har. Du kan ha din vei, jeg kan ha min vei. Se: Gud er der. Og vi er her. Jeg er muslim. Du er kristen. Vi går langs forskjellige veier. Men når vi går i nærheten av Gud, som jeg tror på, den Gud som aksepterer alle muslimer og kristne, når vi nærmer oss den Gud som jeg tror på, kommer vi nærmere hverandre, uansett om vi er kristne eller muslimer, buddhister eller ateister. Når vi praktiserer kjærlighet, rettferdighet og fred, kommer vi hverandre nærmere.

Jeg ser ikke på mine menings­motstandere som fiender

Blir du fortvilet når du ser hvordan religion stadig brukes til å så splid mellom mennesker og folkegrupper?

Den kjærlighetens Gud som jeg tror på, er ikke den guden som fundamentalistene forstår seg på. Det finnes også kristne som er redde, for muslimer, for de andre. Og det finnes også fundamentalistiske jøder, ikke sant. Hvem er Gud? Er det Faderen, er det Allah, er det Jahve. Hvem er Gud?

Det vet vi jo ikke. Sufiene vil vel si at dette ligger i et stort mørke? Vi kan bare ane det?

Sufiene sier det jeg sier, at det er ingen vits å tenke for mye på dette. Dyrk din Gud ved å være god mot den andre! Aksepter den andre. Det vil glede Gud.

Altså det samme som det du siterte fra Matteusevangeliet? La offergaven ligge og bli først forsonet med din neste ...

Dette er la crème de la crème i Bibelen. Derfor elsker jeg Jesus. Dette forteller at den Gud han dyrket ikke er eksklusiv for de kristne. Men du skal også huske at han sier veien er smal. Du må ofre noe for andre mennesker.

Det du nå sier, minner om en sterk og stolt humanisme. Hvorfor trenger du Gud i tillegg?

Gud er tro. Mens humanisme er noe felles mellom meg og ateistene. Hvis vi dyrker humanisme, blir vi bedre mennesker. Humanismen er det beste vi mennesker har klart å skape. Men i mennesket finnes også en gudommelig dimensjon. Den dimensjonen finnes i alle mennesker. Du vet, jeg tror at mennesket har to tendenser: egoisme og grådighet på den ene siden, kjærlighet og rettferdighet på den andre. Det er ikke gitt hvilken side som vinner. Men læren om humanisme kan få oss til å dyrke den gode delen av disse verdiene.

Tilbake i 2003 fortalte forfatter Walid al-Kubaisi norske medier at han har daglig hadde telefonisk forbindelse med familie og venner i Irak, der de hadde begynt å forberede seg på at krigen kunne komme. Foto: Knut Falch, NTB Scanpix

Du vil jo skille religion og politikk, og du er en kompromissløs kritiker av islamismen. Men å gjøre nestekjærlighetshandlinger, som det du beskrev fra Tøyen, er også en politisk handling? Og det er jo en sammenheng mellom religion og etikk?

Til og med Paulus skriver at kjærligheten også kan være hard. Kjærlighet kan fordømme, kjærlighet kan ta avstand og kritisere. Å praktisere kritikk kolliderer ikke med kjærlighet. Men det er en del av min etikk å akseptere andre meninger.

Men ikke alle handlinger?

Handlinger er noe annet. Meninger vi kan diskutere. Kan du være et godt menneske hvis du tar avstand fra muslimene fordi du kristen? Nei. Eller ta avstand fra Helge Lurås fordi han er imot muslimene? Nei. Å være et godt menneske vil si å akseptere andre som mennesker og komme i dialog med dem når det gjelder deres meninger.

Dette har jeg tenkt om deg, at du elsker å snakke med mennesker. Du kommer lett i kontakt med fremmede, ikke sant? Du elsker å diskutere?

Jeg har etikk og moral. Jeg er humanist. Og jeg ser ikke på mine meningsmotstandere som fiender. Det viktigste er å anerkjenne den andre som borger og medmenneske. I et demokrati kan vi like eller mislike hverandre, men likevel kan vi skape et fungerende samfunn.

Ville ikke da samfunnet klart seg best uten religion? Hadde det ikke vært bedre om vi bare kunne avskaffet religionene? Det er jo mange som tenker slik?

Men det er vanvittig urealistisk. Det er akkurat som de sier på høyresiden: «Så lenge du er muslim, kan du ikke integrere deg!» Det er vanvittig. Skulle liksom majoriteten kreve at den muslimske minoriteten konverterte kollektivt til ateisme eller kristendom? Kommer det til å skje? Selvsagt aldri. Det vil alltid være folk som tror på religion. Det må vi akseptere, og heller løse samfunnets problemer ved hjelp av demokratiet. Vi har plass til religion. Men religion er et privatforhold mellom mennesket og Gud. Jeg aksepterer religionen, men bare så lenge den beveger seg innenfor rammen av norsk lov og de demokratiske friheter.

Burde det gå et tydeligere skille mellom «dårlig religion» og «god religion», er det slik du tenker?

Det finnes ikke dårlig religion.

Nei vel?

Det finnes folk som tolker religion på en dårlig måte. Hva er islam? Islam har mange ansikter. Vi har den islamske staten, de som halshogger, og wahabittene i Saudi-Arabia. Men vi har mange muslimer her i Norge som ber til Allah hver dag, og sier: «Kjære Gud, velsigne dette landet og kongen vår.»

Jeg tror ­islamismen ­kommer til å forsvinne slik den autoritære form for kristendom ble svekket og etter hvert forsvant

Hva er det beste med islam, etter din mening?

Først vil jeg svare, hva er det beste med demokratiet? Det er å akseptere alle religioner. Hva er beste med islam? At islam er reformvennlig og kan integreres i demokratiet.

Mener du at islam er ferd med å reformeres?

Ja, det finnes store skoler i islam som prøver å forstå og tolke islam på en moderne måte. Jeg har møtt teologer og intellektuelle som setter et tydelig skille mellom det som heter lovgivningsvers og skapelsesvers i Koranen. I skapelsesversene gjør ikke Gud forskjell på kvinner og menn. Men når det gjelder lovgivning, er det forskjell. Hvorfor? Fordi disse versene er knyttet til profetens tid, og gjelder ikke for oss i dag.

Gjelder det å finne en universell kjerne også i Koranen?

Med kunnskap kan vi i det minste endre holdningen om at man må praktisere islam på en fundamentalistisk måte. Det går jo ikke an å følge profeten nøyaktig slik han levde! En muslim som tror på en slik tolkning, lever i en schizofren verden. Det er middelalder i hans underbevissthet, og samtidig lever han i et moderne samfunn og er nødt til å akseptere demokratiet.

Men du tror på en reform?

Jeg mener i hvert fall at vi begynner å se islamismens fall. Den har ikke samme tiltrekningskraft som før. De som kritiserer religionen i den muslimske verden har fått mye større oppmerksomhet takket være internett. Unge folk kommer til orde med sin kritikk av islam på Facebook og YouTube. Jeg tror islamismen kommer til å forsvinne slik den autoritære form for kristendom ble svekket og etter hvert forsvant etter opplysningstiden kom til Norge på 1700-tallet. Den kom først til en liten elite, og det ble mange motreaksjoner. Men etter opplysningsfilosofien fulgte romantikken. Nasjonalromantikken. Wergeland. Bjørnson. Munch. De skapte en kultur som kolliderte med folkets tro. Men det la grunnlaget for det samfunnet vi har i dag.

Jeg nekter å gi opp. Jeg har håp

Du nevnte Wergeland. Hva er det med Wergeland?

Jeg får gåsehud når jeg tenker på Henrik Wergeland. Hvis han hadde dukket opp i fortiden, ville han hevdet han var inspirert av Gud og fikk åpenbaringer. For det han sier er profetisk. Han er en profet som snakker. Han fortalte om fremtiden, ikke sant.

Klarer du å sitere noe du er spesielt glad i?

For eksempel: «Livet er evighetens sukk.» Evigheten gjør sånn ... (sukker) ... og dermed blir livet til. Fantastiske dikt og tanker. Ingen forfatter har påvirket meg som Wergeland. Det er mange fine poeter i Norge i dag, med sine fem millioner mennesker. Jan Erik Vold. Torgeir Rebolledo Pedersen. Håvard Rem. Øyvind Berg. Flotte diktere! Men tenk, da Norge bare var en halv million, så bygget det opp en Henrik Wergeland. Når jeg i dag leser Shakespeare opp mot Wergeland, blir Shakespeare som en liten løpegutt i forhold. Verden har ennå ikke oppdaget Wergeland. Men en dag vil han bli større enn Shakespeare. Det engelske språket gjorde Shakespeare kjent. Mens Wergeland sier selv at han ble begrenset av det lille norske språkområdet. Han beskriver seg selv som en stakkars dikter som i et lite folk er født / hen i verdens hjørne stødt / med et språk som ikke rekker fra sin krok / lenger enn dets leppers ånde. Dette har gjort ham lik en skadet kongeørn, skriver han i diktet «Følg kaldet» ... en Kongeørn, med lenke spent / om sitt ben og vingen brudt, / som i over tyve år, / siden den blev halvdød skudt, / har for simpel gårdshund tjent / på en ensom bondegård … Stakkars Wergeland. Jeg identifiserer meg med ham.

Er det òg et slektskap mellom Wergeland og sufi-poetene?

Ja visst! Han var jo direkte påvirket. «Jeg kommer til å dø som muslim», sa han. Hvorfor sa han det? Han mente jo ikke islam slik vi forstår det i dag. Han mente sufi-tradisjonen. Hvorfor? Fordi han leste den tyrkiske katekismen, som den tyrkiske ambassaden hadde delt ut. Han leste den, og sa «jeg dør som muhammedaner». Han mente ikke tro. Han var jo kristen. Men det osmanske imperiet var preget av sufi-islam. Derfor aksepterte de jøder og kristne. Sultanen var minoritetenes beskytter. Hvorfor aksepterte han dem? Fordi han ikke praktiserte Saudi-Arabias islam, ikke wahabittisk islam. Han praktiserte en annen form for islam, nemlig sufi-islam, den retning av islam som aksepterer alle mennesker ... I dag ser du at Det muslimske brorskap i Egypt hevder at sufisme er vantro. Derfor støttet femten millioner sufier de sekulære i Egypt, og ikke brorskapet.

I Dag og Tid skrev du likevel mer mollstemt og melankolsk om religion rett før jul i 2017. Du skrev at evangeliet om Jesus forvirret deg. Hvorfor måtte Jesus gjøre mirakler for å gi budskapet autoritet, spør du. Og du siterer et nydelig dikt av Torgeir Rebolledo Pedersen: «I hvilken tro famler vi oss fram, med hvilken tvil / famler vi oss fram til hverandre? I hvilken tro famler vi, med hvilken tvil famler vi forbi hverandre Verden er diskutabel, verden som vunnet og verden som tapt». Selv skriver du: «Verda famlar. Når eg ser dei store folkeslaga, millionar av menneske, som ventar på deg for ikkje å missa håpet, når eg ser sivilisasjonane som ventar på deg, millionar av muslimar ventar på at du skal koma att, millionar av kristne og jødar ventar òg på deg for å løysa verdsproblema i dei sist dagane, kjenner eg kor lite håpet er ...»

Ja. Jeg ser at alle sier de venter på Jesus. Muslimene venter også sin egen Jesus. Andre venter på, hva heter han, Godot. Alle venter på en Godot som aldri kommer! Det vil si, det er håpløst. Vi kan ikke løse problemene. Vi har ikke selvtillit. Denne vår sivilisasjon med all sin teknikk og tenkning klarer ikke å løse problemene sine. Så lavt er håpet, ikke sant. Jeg tenker på denne måten, at Jesus var villig til å løse problemet, uansett prisen han måtte betale. Vi er ikke like villige. Alle tenker på sine egne behov …

Nå gjorde Jesus et veldig stort offer, da?

Men ikke bare Jesus. De som bygget denne sivilisasjon vi er så stolte av, var mennesker som ofret seg. Mange hoder falt fra giljotinen. Mange kropper ble brent. Noen sa at de angret, ikke sant. Galilei undertegnet på at solen går rundt jorden, mens han var overbevist om at det var jorden som gikk rundt solen. Alle disse som har skapt Europas sivilisasjon. Men i dag, etter at demokratiet har etablert seg, er det få som er villige til å ofre noe som helst. Veldig trist.

Men jeg må spørre deg til slutt ... Legene sier du er dødssyk. Du har begrenset med krefter til å arbeide og skrive. Hvordan prioriterer du nå dine siste krefter?

Det som legene sier, er ikke det jeg tror på. De sier jeg kommer til å dø. Men jeg tenker på denne måten: Ja, jeg kommer til å dø. I morgen, eller nå. Jeg har kreft. Jeg er hjertepasient. Jeg har sukkersyke. Men jeg lever mitt liv så vanlig jeg kan. Legene sier at jeg kommer til å dø av kreften. Men jeg nekter å gi opp. Jeg har håp. Jeg kommer til å leve evig, jeg tenker på den måten. Konkret har jeg en plan om å bli ferdig med en film om norsk identitet og norske verdier. For det andre samler jeg mine artikler fra Dag og Tid til en ny bok. Og jeg vil gjerne fortsette å skrive artikler om ting som debatten ennå ikke har tatt opp i seg. For jeg er så heldig. Jeg har folk rundt meg. Her i avisen er alle veldig varme. Derfor sier jeg at jeg er den heldigste flyktning i Norge. I løpet av 30 år har jeg aldri opplevd diskriminering i Norge. Jeg er privilegert. Jeg har et kontor her i Dag og Tid, de betaler alle utgiftene for det. Og når jeg skriver i avisen, gir de meg honorar i tillegg til alt dette. Hvem andre ville gjort dette?

Du skal jo ha honorar når du skriver i avisen?

De betaler kontoret også. Jeg er heldig. Disse folkene rundt meg er mine venner. De gir meg styrke, de verdsetter meg. De gir meg følelsen av at det er verdt å leve. Å dø i verdighet er ikke et tap.

Vi skal den veien alle sammen. Hvor gammel er du nå, Walid?

Jeg er seksti. Og når både Jesus, Muhammed og Wergeland døde, så vil Gud heller ikke spare mitt liv.

Oslo, 17. februar 2018