Lille, store Oslo by

Oslo. Denne byen, livet her, strekker seg ut i alle retninger. Alltid er noe i bevegelse. Noen ganger som en doven katt. Andre ganger som en sulten ulveflokk. Sakte, hurtig, stille eller støyende.

Retningene varierer, men én retning blir alltid brukt for å beskrive hovedstaden. Den som går fra vest til øst. Eller var det fra øst til vest? På tvers i alle fall. På tvers av demografi, mangfold, bekymringer, problemer, tanker, hjemsted, arbeid, fritid, skole, lek, sorg og kjærlighet. På tvers av livet som leves i denne byen.

Det er en reise Oslofolk tar daglig – med hjerte, hjerne og kropp.

Jeg har tatt reisen med 31-bussen. Oslos lengste og mest hektiske bussrute. Ingen andre busser frakter så mange mennesker til og fra gleder, strev og møter med andre.

57 stasjoner, 55.000 passasjerer om dagen. Totalt 383 avganger – hver dag. Fra Bærums-forstaden Snarøya i vest, til Grorud – hjertet i Oslo øst.

Oslo sett innenfra

Foto

Fotograf Tor Einstabland gjør seg klar til den første av flere reiser med 31-bussen. Foto: Knut Petter Rønne

31-bussen frakter folket i hovedstaden gjennom hovedstadens hovedsteder. Men hvis du tar 31-bussen fra A til Å – fra Snarøya til Grorud, så forstår du raskt at det blir feil å dele opp Oslo i øst og vest.

Oslo består av mange flere deler. Mange flere soner. Og da snakker vi ikke om Ruters oppdeling av billettprissoner, men om byens egne soner. De er der, nesten som i en menneskekropp. Noen passer best til arbeid, andre til opplevelse, noen er mest praktiske andre er estetiske, nærmest sensuelle.

Vi starter pent. I forstedene.

Sone 1: Forstaden. Snarøya. Bussholdeplassen ligger i en unnselig rundkjøring i enden av Fornebulandet.

Jeg entrer bussen 10.40 en hverdag i begynnelsen av juni. Det er kun meg og fotograf Einstabland som skal på.

På Snarøya bor folk, og de fleste er på jobb. Første stopp: Bruksveien. Vi kjører gjennom søvnige nabolag med pen forstadsbebyggelse.

Halden er neste stopp, men lenger fra Østfold er det vanskelig å komme. Her kjører de Tesla, ikke AmCar. Her spiller de curling – ikke rock. Bærums-Halden er en populær badeplass. Her er det ruglete svaberg, baderampe, sommeråpen kiosk og en fin utedo, opplyser Bærum kommune.

Snarøya får ofte pes for sine snobbete nabolag og dyre boliger. Den lille forstaden blir stort sett omtalt i mediene hver gang en eiendomsmegler setter salgsrekord, og Snarøya har satt en del slike rekorder oppigjennom.

Men denne halvøya blir også omtalt som «en landsby ved sjøen». I en masteroppgave i samfunnsgeografi fra 2012 forteller en beboer om hvorfor han alltid vil bo på Snarøya: «Jeg kan nyte godt av tilbudene som er i byen, men allikevel så kan jeg stå opp om morgenen og traske ut å ta et morgenbad, komme hjem fra jobb og ta en tur i kajakken».

På andre ruter kan bussjåførene kjenne igjen enkelte «faste passasjerer». Men på 31-bussen er det vanskelig. Her er det for mange som går av og på hele tiden. Med nesten 50.000 passasjerer inn og ut av bussen hver dag, blir de lite «takk for sist-prat» med passasjerene.

Når sjåførene har tatt turen fra Grorud til Snarøya, skal det ha tatt 59 minutter når det er lite trafikk eller 65 minutter hvis det er normal trafikk. Det tar nesten alltid lenger tid.

På Snarøya skal sjåføren vente – og hvile – i 8 minutter før hun eller han starter på turen tilbake til Grorud.

– I rushtiden ender det som regel med at vi bare snur i rundkjøringa på direkten og kjører tilbake umiddelbart, sier Kanwal Akram. Hun har jobbet som bussjåfør i ett og et halvt år.

Etter å ha tatt busslappen i januar 2017, fikk hun jobb i busselskapet Nobina i februar samme år. Så hadde hun 14 dagers opplæring, før hun ble satt bak rattet på 31-bussen. Det er den lengste og mest hektiske ruta i Oslo.

– Det koker hele veien, sier Akram.

På Rolfstangen kommer de første passasjerene på. Vi kjører videre forbi skiltet til Sjøflyhavna – den gamle, for østre bæringer, ærverdige kafeen ved vannkanten.

Vi kommer opp gjennom en rundkjøring og ut i Telenor-land.

Sone 2: Telenor-landet og Drammensveien. Etter Rolfstangen er det slutt på «gamle Snarøya». Her er villastrøkene byttet ut med moderne, arkitekttegnede forretningsbygg. Her treder man inn i IT Fornebu. Inn i Telenor-land. Her bor Telenor, Statoil, Evry og Accenture. Her er Fornebuparken og Telenor Arena. Fornebuparken helsehus åpner i løpet av sommeren, står det skrevet på et digert bygg.

Etter at den gamle flyplassen ble lagt ned i 1998, skulle det flytte mennesker ut hit. De nye leilighetene ute på Fornebu ser faktisk litt drabantbyaktige ut fra bussvinduet. Men dette er en dyr drabantby.

Lysaker er neste stopp. Det første av flere større knutepunkt langs denne ruta. Her møtes tog, busser og E18. Vi feier inn i Oslo kommune. Maritim og Sjølyst, med Maxbo og bilforhandlere. Og Texburger – den lille, litt malplasserte kiosken som har solgt hamburgere langs E18 siden før hamburger ble et norsk ord. Noe holder altså stand. Det gjelder også dumpa på E18 ved Maritim – siden jeg var guttunge har det alltid blitt oversvømmelse der ved mye regn.

Nytt knutepunkt følger nærmest direkte. Skøyen. Tog og buss. 20-bussen bor her. En annen av hovedstadens lange, legendariske bussruter.

Vi er i Oslo nå. Fortsatt veldig vest. Her bor folk på Silkestrå og Casinetto – det fineste Obos har å by på rent adressemessig. Madserud allé strekker seg opp mot Frognerparken fra den heftige trafikken nede ved Skøyen stasjon. Her er hjemmene møblerte og hagene urgamle.

– IKT-gjengen kommer gjerne på Lysaker. De har tatt tog eller annen kommunikasjon dit, og drar videre ut på Fornebulandet med 31-bussen, forteller Bjørn Widar Strand. Den erfarne sjåføren fra Averøya på Nordmøre har jobbet tre år i Nobina. Men han har vært bussjåfør og tungtransportsjåfør i Oslo i over 20 år. Ifølge Strand har ikke jobben som bussjåfør forandret seg så mye på 20 år.

– Nei, egentlig ikke. Det er det samme morgenushet, det samme ettermiddagsrushet og om det ikke er de samme, så er det like mange høl i bakken.

Han tenker seg om.

Jo, det er noe som er forandret:

– Konkurransen er blitt tøffere. Anbudene strammere. Og sjåførenes lønn, hviletid og arbeidskapasitet er et konkurransefortrinn. Det har han merket.

– Dessuten er det rush nesten hele dagen. Det var det ikke for 20 år siden.

Og da blir bussen ofte forsinka. Nesten alltid. Men til gjengjeld går jo bussene oftere i dag.

En ting som heller ikke er blitt bedre med årene er hvile- og særlig toalettfasilitetene til sjåførene.

– Vi har skandaløst dårlige toalettforhold, sier Bjørn Widar Strand.

— Særlig på Fornebu, forteller Kanwal Akram.

– Alle vet det, men Bærum skylder på Ruter, som skylder på Oslo som skylder på Akershus …

– De vil gjerne satse på kollektivtransport, men sjåførene er det visst ikke så nøye med. Det er skandaløst, gjentar Strand.

Sone 3: Det pene sentrum. Bussen snirkler seg ut av Skøyen og svinger til venstre opp Bygdøy allé. Ny sone. Selv om kastanjene ikke blomstrer ennå, er dette et strøk alle i Norge kjenner. Det være seg fra Jens Book-Jensens gamle vise, eller fra en av romanene til Lars Saabye Christensen.

Jeg tenker på De Lillos der bussen tråkler seg av gårde oppover Bygdøy allé. «Alle gatene er forskjellige land. Hvert strøk er en verdensdel. Og vi suser avgårde, alle mann». Vi kjører alle de kjente gatene som tar deg videre inn mot hjertet av Frogner og det opprinnelige Oslo vest. Her er landemerkene mange – og gamle. Frogner kirke, Frogner kino og Gimle kino. Butikkene her er fortsatt noe for seg selv. De virker på en måte mindre hektiske. For eksempel den gamle skotske klesforretningen House of Scotland som ligger litt gjemt borte i Elisenbergveien. Der får du fortsatt kjøpt herreklær, med vekt på «herre». Det gjør du også hos Skabo i Bygdøy allé, hvor du kan kjøpe deg halvskreddersydde dresser til en litt rimeligere penge enn hos Ferner Jacobsen nede i sentrum. Og du kan få egne initialer i foret istedenfor et merkenavn.

Vi sklir over Solli plass. Her treffer vi Oslo sentrum. Det er mer hektisk nå. Taxier, butikkene ligger tettere. Kafeer, kontorlokaler og folk som haster til og fra møter.

Til høyre ligger Pascal konditori – som allerede var landskjent før 1996, men som ble verdensberømt da daværende president i USA, Bill Clinton, stanset sin kolonne med sikkerhetsvakter og følgebiler for å ta en kopp kaffe og en kakebit her. Det sies at Secret Service-agentene nærmest klikka i vater, da dette ikke var planlagt i forkant. Men Pascal på Solli plass kom på TV over hele verden.

Vi svinger til høyre ned mot Rådhuset, Rådhusplassen, Aker brygge og fjorden. Nytt knutepunkt. Flere busser, 12-trikken, Nesoddbåten og båtene til Oslos bade-øyer går herfra.

Her er utsikten rett og slett pen. Rådhuset er vakkert. Ferdig snakka.

Akershus festning gir byen et historisk sus. En historie som ikke synes så godt lenger hvis du skuer utover Aker brygge. Det gamle fabrikkområdet består i dag av en haug nokså kjedelige og dyre butikker, en masse restauranter og utekafeer, samt bystranda på Tjuvholmen. Og museer. Astrup Fearnley Museet er vel verdt et besøk. Det samme er Nobels fredssenter i det gamle Vestbane-bygget – ja, det var jernbanestasjon her en gang i tida. Vestbanen ble nedlagt i 1989, og all togtrafikken ble flyttet til Østbanen – et navn de fortsatt bruker om Oslo Sentralstasjon på Montebello.

Her er også det nye Nasjonalmuseet i ferd med å reise seg i grå Oppdalsskifer og glass. Debatten om dette er pent eller helt for jævlig har tatt av i sommer.

Mer enn 54.000 kvadratmeter med bygningsmasse skal fylle kvartalet bak Vestbane-bygningen og Nobels Fredssenter. Bygningene skal være innflyttingsklare i 2019, og det nye museet åpner for publikum i 2020.

Meningen er at Nasjonalmuseet skal danne en trekantet akse sammen med Rådhuset og Akershus festning som de to andre vinklene på den imaginære trekanten av landemerker.

Tror det litt maskuline Nasjonalmuseet blir bra, jeg. Gleder meg allerede til å ta et glass på det som MÅ bli en heftig takterrasse med tiden.

Nå er vi i sentrum. Her vrimler det. Men Rådhusplassen er stor, så det blir ikke trangt, selv om business-syklistene fra Asker og Bærum daglig skaper irritasjon blant vandrende og dannede byfolk på vei til jobben i morgenrushet.

Vi står i kø oppover Rådhusgata mot Skansen og Kvadraturen. Et kunstverk; den berømte «Hansken» til den gamle danskekongen Christian IV som grunnla Christiania viser vei. «Her skal byen ligge», skal han ha sagt – og slik ble det. Her er det flere steder å nyte seg selv og et glass i sommersola. Bysyklene tar over for racersyklene fra Bærum.

31-bussen er den lengste og tyngste ruta å kjøre. Men den er også spennende, artig og utfordrende. En fin rute å ha, sier Bjørn Widar Strand. – Den er morsommere enn for eksempel 21-bussen, som er kort, hektisk og går fram og tilbake fra Helsfyr til Tjuvholmen ved Aker brygge i ett sett. Med 21-bussen må du igjennom ruta seks-sju ganger i løpet av en arbeidsdag. På 31-bussen er det kun to-tre ganger. Det liker jeg mye bedre. På 31-bussen får du med deg det meste av ulike typer mennesker, sier han.

Kanwal Akram forteller om en fast gruppe, gjerne litt eldre mennesker, som kommer om bord på Jernbanetorget søndag formiddag. De tar bussen til Frogner kirke og gudstjenesten der.

Mange ambassadefolk er også et noenlunde fast innslag fra Jernbanetorget til Tune eller Olaf Kyrres plass i Bygdøy Alle.

– Ofte får jeg spørsmål om hvor de ulike landene har sin ambassade. Det er ikke alle jeg har oversikt over, smiler Akram.

Sone 4: Sentrum-sentrum. Ferden går videre nedover Tollbugata. Vi er i sentrum-sentrum nå. Det er liksom ikke plass eller tid for pene fasader og turistfeller lenger. Vi ankommer det største knutepunktet av dem alle: Jernbanetorget.

Her finner du flere trikker, busser, T-baner – og selvsagt tog – enn noen andre steder i hovedstaden. Her er det døgnåpent apotek, og her starter Karl Johans gate. Litt malplassert midt i all asfalten finner du også Stram line – byens beste fiskeutstyrssjappe.

Det er Jernbanetorget som er den stasjonen der flest går av og flest kommer på. Mer enn 3700 passasjerer går hver eneste dag av 31-bussen her. Og nesten like mange hopper på.

– På Jernbanetorget tømmes gjerne hele bussen. Og fylles opp igjen med nye folk, sier Kanwal Akram.

Også på Carl Berners plass går mange av. Dette er en hektisk rute, med mange knutepunkt. Ved Jernbanetorget går ruta nesten alltid «i minus», som de sier. Det vil si at derfra og ut er de forsinka.

– Mange kjører fra Grorud til Rosenhoff. Tror det er noe voksenopplæring der, eller noe, sier Akram. – Mange av de som kommer på fra Grorud prøver å snakke norsk med meg. Det er tydelig at de ikke har vært i landet så lenge. Det er hyggelig.

Nå er vi i hjertet av hovedstaden. Herfra går 31-bussen på alvor mot øst – geografisk, mentalt og sosialt.

Først Brugata. Den styggeste, mest hektiske og trafikkerte av alle stoppestedene på ruta. Ja, sannsynligvis i hele byen. Dette er storby-Oslo. Med Gunerius kjøpesenter som slitent blikkfang. Her er de utmatta sjelene som selger gatemagasinet =Oslo, om ikke i flertall, så ganske mange. Du bør kjøpe et neste gang du er her. Du finner sjelden mer takknemlige selgere.

Her har mange av tiggerne fra Romania sin møteplass. En av dem er min. Hun sitter litt opp fra Brugata, i krysset mellom Hammersborggata og Bert Adlers gate, utenfor Sentrum scene, det som var Sentrum kino før i tida. «Min tigger» har sittet på sitt hjørne i vintermånedene de siste par, tre årene. Hun sitter der både morgen og ettermiddag – og har dermed lengre arbeidsdager enn meg. De gangene jeg har litt småpenger i lomma, pleier jeg å gi henne. Da får jeg alltid et «God bless you» og et smil. Det er veldig fint og veldig trist på en gang.

Men Brugata og området rundt har mer enn slitne individer å by på. Denne delen av Oslo huser i dag mer enn LO og Arbeiderpartiet – her er det blitt kult å henge. Utelivsbaronene på Grünerløkka fortviler faktisk over at det store trøkket i helgene har forflyttet seg fra Løkka til Youngstorget, Torggata og Prindsens hage i Storgata. Hit valfarter nå vestkant-folket for å drikke utepils. Jeg kjenner folk som har latt Teslaen stå og tatt bussen hit (nr. 31, selvsagt) for å oppleve det kuleste Oslo kan by på, og for å få seg en liten «skummelrunde» i byen samtidig. Frukt og kebab. Kiwi og hijab. All inclusive.

Vi må videre. Bussen er stappfull nå. Det er den nesten alltid her. Gjennom Hausmannsgate, Brugatas (litt) mildere lillebror. Legevakta ligger her. Vi krysser Akerselva over Nybrua.

Dette er altså skillet mellom øst og vest i Oslo. Men det er ikke her det sosiale skillet går i dag. I dag er Oslo delt inn på en annen måte. Brugata og Hausmannsgate er mye mer «øst» enn nederst på Grünerløkka. Der er det «pent». Der har ikke fattigfolk råd til å bo lenger. Det er det lenge siden de hadde. På Løkka bor unge mennesker som leier, eller de bor i leiligheten pappa eier. Her bor de som jobber med internett. Men vi skal ikke opp verken Markveien eller Toftes gate – som er Grünerløkkas paradegater. Vi tar den lengst vekk – Trondheimsveien. Dette er den litt mer rampete delen av Grünerløkka. Den delen som ikke er spist opp av mikrobryggerier og nisjerestauranter.

Trondheimsveien fører deg til Carl Bernes plass og videre til selveste Sinsenkrysset. Men før det skal vi stoppe flere ganger. På Lakkegata skole tar vi med oss en kar som bærer på golfutstyret sitt. Malplassert? Nei, ikke egentlig. Det kommer på en kid med rullebrett også. Her er på en måte alt greit, og vi reiser videre – inn i et Rudolf Nilsen dikt. Her et sted må «Nr. 13» ha ligget. «De spør hvor Nr. 13 er – vår kjære gamle gård? Den ligger inni gaten her, hvor nummer «13» står».

Neste stopp Sofienberg. Parken der det alltid foregår noe – det være seg ballspill, flanering, benkedrikking, grilling eller knivstikking. Folkeliv – mest på godt, og noen ganger på vondt.

– Brugata er hektisk. Der må man være obs, sier Bjørn Widar Strand. – Jernbanetorget er også hektisk, men der er det litt mer ordna forhold, i Brugata er det så mye som skjer.

Busser, fotgjengere – og tiggere … En av de mer kjente har krykker og sitter helst i fotgjengerfeltet med pappkoppen sin. Gjerne så langt uti veien som mulig.

Her går det mange trikker også. Og forholdet til trikken … – «it’s complicated» for en bussjåfør.

– Trikken har førsteretten. Og den holder de på, sier Akram, og legger til: – Noen ganger er de snille og slipper oss foran. Men det er sjelden.

– Jeg har gitt opp å irritere meg, sier Bjørn Widar Strand.

Sone 5: Mot Sinsenkrysset. Vi nærmer oss Carl Berners plass. Nok et knutepunkt, dog ikke så viktig som det en gang var, innbiller jeg meg. Kanskje fordi andre knutepunkt har vokst seg større? Her har vi Tøyen ned til høyre når du kommer opp Trondheimsveien. Litt lenger opp kan du ta til venstre og kjøre helt til Majorstua. Men vi skal videre oppover. Østover.

Rosenhoff er neste. Der hadde jeg en kjæreste en gang.

Bislet kebabhouse ligger her. Langt fra Bislet. Og bussjåfør Akram hadde rett. Rosenhoff VO (voksenopplæring) er landets største voksenopplæringssenter. Her er rundt 3000 elever innom i løpet av et år, svært mange av dem er innvandrere og flyktninger. Ja, Oslo Rosenhoff VO er faktisk verdens største senter for norskopplæring.

Vi kjører videre. Nærmere Sinsenkrysset. Med den gamle legendariske kroa, Rendezvous – «Renna» – til høyre, helt ut i gata nesten. Rendezvous har også «vært her bestandig». Og den har nesten alltid hatt «legendestatus». En status som i 2010 ble løftet ytterligere ut i legendeland med filmen «En ganske snill mann» med Stellan Skarsgård i hovedrollen som sliten eks-fange som forsøker å få skikk på livet sitt, blant annet med inntak av øl på Rendezvous.

Vi slipper av noen ved Sinsen T-bane, før vi kjører ut i Sinsenkrysset.

Her er det kommet og gått mange nye kjøreretninger med årene, men formålet med dette krysset er det samme: å lose trafikken i riktige retninger – øst, vest, nord og sør.

Flere bilder

• Se alle bildene Tor Einstabland tok på 31-bussen her

Sone 6: Groruddalen. Vi skal østover. Først til Aker sykehus. Her har det vært sykehus siden 1895. Det som en gang var lokalsykehuset for hele Groruddalen, ble i 2009 en del av Oslo universitetssykehus og omdøpt til såkalt «helsearena», der man ifølge sykehusledelsen «arbeider daglig med klinisk aktivitet, kompetanseutvikling og utprøving av nye og spennende arbeidsformer og samhandlingsmodeller». Det er jo fint at de arbeider daglig. Folk i Groruddalen sogner nå til sykehuset Ahus på Lørenskog.

Vi ankommer Bjerke. Og der kommer billettkontrollørene på.

Bjerke er hesteveddeløp og bilvask. Årvoll neste. Her har Rune Bjerke – toppsjefen i DnB vokst opp. Han var ifølge tidligere statsminister Jens Stoltenberg en av de ledende skikkelsene i Årvoll AUF på 1970-tallet. I sin bok «Jens», skiver Jens Stoltenberg: «Rune tok flere av oss med på Bjerkebanen. Han hadde spilt på hester siden han var ni, og lagt igjen mye penger der».

Vi stopper på Stig. Et ukjent navn for de som ikke er kjent her. Stig? Hva er det, egentlig? Er det «noen»? Vel, her ble et av Oslos første borettslag bygget etter krigen. Det er mange gamle borettslag i dette området. Her er levd liv skildret i bøker og på film og i forskningsrapporter. Dette er en viktig del av hovedstadens historie. Vi er i Einar Gerhardsen-land.

Tonsenhagen Torg og Tonsenhagen kommer forløpende. Et lite knutepunkt er lagt inn her også. Her finner du både Kaffehjørnet og en eiendomsmegler. Og et lite tjern.

Grefsenkollen, med slalåmbakken ligger ikke langt unna.

Så er det ut på Østre Aker vei igjen. Nå er vi i selve Groruddalen.

Linderud senter.

– Her er det faktisk en del gode kafeer, sier en passasjer som skal spise middag der i ettermiddag.

Veitvet og søster Rødtvet like etter – dette er borettslagland. Eldre blokkleiligheter ligger tett langs Østre Aker vei.

Denne type forsteder ser man ofte på vei inn til storbyer andre steder i verden. Men i andre storbyer kan man få et slags slum-inntrykk av forstedene – særlig de som ligger langs de store trafikkårene. Men det ser hyggelig ut på Rødtvet, Tonsenhagen og Linderud. Helt greit, liksom. Inntrykket er at her leves det godt.

Et trøblete strekk for sjåførene er de høye kantene på stasjonene Rosenhoff og Carl Berner. Der kjører bussen i samme trase og har samme stoppested som trikken. Dermed kan dørene slå inn i den høye kanten på stasjonen om sjåførene ikke er skjerpa.

– Svingen ved Tonsenhagen er krevende. Den gruer jeg meg litt til, sier Kanwal Akram. Veien er trang, og du ser ikke rundt svingen. Møter du en annen buss der, er det så vidt du har klaring.

– Jeg har faktisk lært å kjøre buss av han der!, sier Akram og peker på Bjørn Widar Strand.

En eldre dame som sitter ved siden av meg i bussen viser fram busskortet sitt til kontrolløren som kom om bord på Bjerke. Men kortet er ikke aktivert …

– Jeg kan ikke med sånne maskiner, prøver hun.

– Du har kjørt tre uker uten å aktivere, sier kontrolløren. Jeg aktiverer kortet ditt nå. Da kan du kjøre i én måned fra i dag. Så må du fylle på, sier han. Jeg må nok gi deg et gebyr.

– Men, prøver damen seg …

– Du har jo kjørt gratis i tre uker, sier kontrolløren. – Jeg kan ikke la det gå.

– Ja, ja. Hun resignerer.

Jeg ser på kortet hennes at hun er født i 1938. Hun er 80 år.

Hun mottar en lapp som ser ut som en vanlig kvittering. Kontrolløren går videre til neste passasjer. Hun viser meg lappen hun har fått, og spør hvordan hun skal betale gebyret.

– Du får sikkert en regning i posten, sier jeg, og håper det er riktig.

– Hvor mye må jeg betale da? spør hun, og finner fram briller fra vesken sin, og viser meg samtidig den lille hvite lappen.

– 1150 kroner, sier jeg. Faktisk kunne hun sluppet unna med 950 kroner hvis hun hadde betalt på stedet, men det sa ikke kontrolløren noe om. Jeg tror nok han hadde litt dårlig samvittighet for å ilegge akkurat dette gebyret, og at han ville komme seg videre for å ta en «skikkelig sniker».

– Uff, sukker hun. Men hun tar det pent. Hun forteller at hun har vært på Rikshospitalet for å sjekke «noe i halsen». Hun hadde gruet seg.

– Men heldigvis var det ikke noe alvorlig. Så jeg var egentlig veldig glad da jeg gikk på bussen, sier hun.

Vi prater litt til, og blir enige om at hun bør være mer glad for den positive beskjeden fra Rikshospitalet enn for det dumme gebyret fra Ruter. Hun sier farvel på Flaen.

Ammerud er neste stopp. Her har de de mest karakteristiske drabantbyblokkene i hele Oslo. Helt siden jeg var veldig liten har disse store betongblokkene fasinert meg. Særlig de ikoniske strektegningene som «pynter opp» fasadene. Et par av dem minner om slike vignetter som Sportsrevyen brukte før i tida, for å vise hvilken idrettsgren det skulle handle om i neste innslag.

Jeg husker jeg kjørte forbi Ammerud sammen med storebroren min for mange år siden.

– Ammerud?, spurte jeg forundret.

– Nei, gjør du?, svarte brutter’n.

Grorud er siste stopp. Nok et knutepunkt. Her er T-bane og mange flere busser som enten går til sentrum eller enda lenger inn i Groruddalen. Til Stovner, Romsås og Vestli.

Her har jeg hatt sommerjobb som badevakt en gang for lenge siden. Ved Stensbruvannet inne i skauen rett overfor Grorud stasjon. De har «Marka» i Oslo øst også. Fra Grorud kan du gå milevis inn i skogen. Og det er langt mindre folk og stress enn ved Sognsvann og Holmenkollen. Østmarka er kraftig undervurdert. Lilloseter er for eksempel bare en kort spasertur fra Ammerud.

Badevaktjobben var den beste jobben. Jeg satt i shorts og så på livet i tre uker i strekk, med verdens største og tyngste walkietalkie som «verktøy». Den skulle jeg bruke hvis noen drukna. Den virka dårlig. En ettermiddag kom en litt rufsete kar løpende.

– Faen, det er en som drukner her!

Redselen slo ned i en sommerlat kropp. Jeg spratt opp av lenestolen og løp ned til enden av vannet. En mann lå på magen i vannet rett ved land. Det var kanskje 10 centimeter dypt der. Jeg fikla med walkietalkie-en.

– Sentralen? Over? Rode 16? Kan du høre meg? Do you reach me?

I mellomtiden tok to kompiser mannen i beina og halte ham på land.

– Dæven, sa han. – Det var vått.

Han fikk en øl av kompisene sine.

På alle kanter er Grorud – ja, hele Groruddalen – omkranset av Oslo-marka. De fleste av de 140.000 beboere i dalen har mindre enn 15 minutters gangavstand til skog, skiløyper, badevann og andre rekreasjonsmuligheter.

Det var i 1960 at daværende redaktør av Akers Avis/Groruddalen begynte å bruke navnet Groruddalen på dalføret nordøst i Oslo, og siden har navnet satt seg. Omtrent hver femte Oslo-innbygger bor i Groruddalen, og du finner over 60.000 arbeidsplasser der.

Storstilt boligbygging hevet folketallet med nesten 70 prosent mellom 1960 og 1990. Sammen med Søndre Nordstrand (Holmlia, Bjørndal og Lambertseter), har Groruddalen den høyeste andelen av ikke-vestlige innvandrere i Oslo og Norge. Rundt 36 prosent av befolkningen her er innvandrere, som i sum kommer fra 170 ulike land.

I 2007 begynte staten og Oslo kommune en felles satsing over ti år for å skape bedre levekår i Groruddalen. Den såkalte Groruddalssatsingen ble i 2017 videreført fram til utgangen av 2026. Målet er, ifølge kommunen, å få flere beboere i disse områdene til å bli «økonomisk selvstendige og aktivt deltakende i lokalsamfunn og storsamfunn».

På Grorud stasjon er det mye mer folk som venter på bussen enn det var på Snarøya i den andre enden av ruta. Kanskje noen av dem skal på voksenopplæring på Rosenhoff?

På bussen på vei tilbake til sentrum er det en eldre herre av det litt – men ikke så veldig – slitne slaget som tiltrekker seg oppmerksomheten. Han snakker høyt i sin nye mobiltelefon og har plassert seg på et av klappsetene i midtgangen for å få plass til gåstolen sin.

Han forteller en historie til den han snakker med. En historie om en tredje person, som visstnok har sitt å slite med.

– Og så hadde Martin ringt. Men han ville jo ikke dra til verken Martin eller Roy. Når de to begynner å drikke, så går det jo gær’nt.

Mannen med telefonen virker å vite hva han snakker om.

– Randi ringte også, veit du, fortsetter han. – Midt på natta. Men han gadd ikke ta telefonen en gang. Hu prøver seg jo hele tida. Du veit, hu er jo aldri edru. Men hu så ganske bra ut i går da.

Så får mannen tydeligvis spørsmål om innkjøp av øl.

– Nei, det går ikke. Veit du hvor vanskelig det er å handle øl med rullator, eller? Jeg klarer bare å få med meg to av gangen, så det der nytter ikke.

Det er noe fint med Oslo og det at sånne folk lever midt i blant alle oss andre A4-folka. Og at de kan sitte og snakke superhøyt på bussen uten at noen synes å plages av det. Tvert imot. Det er sånt som beriker en humpete busstur.

Oslo er en omstridt by. Mange frykter hovedstaden og de beryktede områdene i sentrum og i Groruddalen og på Søndre Nordstrand. Andre igjen ser på Bygdøy, Skøyen, Lysaker og Snarøya som andre planeter.

Og ja, deler av Oslo har store utfordringer – slik alle storbyer i verden har.

Men det leves gode liv her – både på Grorud og hele veien ut til Snarøya.

Ta bussen, og føl på det selv.