Menighet tar makten over mordere

På det høyre kinnet har Carlos en tatovering av tallet én. På det venstre har han tallet åtte. Carlos er 43 år og har alt i alt tilbrakt halve livet i fengsel. Ifølge ham selv startet hans drapsbane ved fjortenårsalderen. Det var da han, som foreldreløs gutt i El Salvadors blodige borgerkrig, sluttet seg til den salvadoranske arméen.

Alt han lærte seg der, fortsatte han å bruke lenge etter at fredsavtalen kom, da borgerkrig ble erstattet av gjengkrig. Barrio 18 har kjempet mot Mara Salvatrucha i tre tiår. For 14 år siden overlevde Carlos en av de største fengselsmassakrene i Mellom-Amerika. Dette var da medlemmer fra rivaliserende gjenger fremdeles satt i de samme fengslene.

Nå synger han og et hundretalls andre avmagrede innsatte gospel i en av luftegårdene til fengselet San Fransisco de Goteras. Seks vannkar som er snudd opp ned fungerer som trommer. Djevelsifferet 666, som også symboliserer Barrio 18, skimtes på en del av fangenes armer.

Og vi kommer til å regjere på denne herlige jorden ... takk Gud på det stedet du befinner deg ... takk Herre for din kjærlighet ...

Da sangen tar slutt, stiller fengselsdirektør Oscar Benavides seg opp foran de innsatte for å snakke om Gud. Plutselig spør han hvor Carlos er.

– Her!

I havet av hvite fangedrakter rekker Carlos opp en hånd.

– Hvordan føles det at det er din siste dag i fangenskap?, spør fengselsdirektøren.

– Bra, roper Carlos og smiler bredt.

De andre bryter ut i latter. Kanskje fordi mange av dem, til forskjell fra Carlos, aldri kommer til å oppleve frihet igjen.

Rundt 90 prosent av fengselspopulasjonen her tilhører Barrio 18. De er dømt for å ha kidnappet kvinner, voldtatt barn, for dobbeltmord og trippelmord. For bare tre år siden fungerte luftegården som skole for unge gjengmedlemmer. Våpen og narkotika sirkulerte rett foran øynene på de fengelsansatte. Fra cellene ble det koordinert utpressing av et tusentalls salvadoranere via de innsattes mobiltelefoner.

Men i 2010 grunnla en fange i et annet fengsel, Izalco, en kirke og ga den navn etter et vers i det første brevet til korinterne: «For basunen skal lyde, og de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet.» De som var der har fortalt om grandiose gudstjenester med en mystisk ånd som overtalte dem til å forlate gjengen. Da alle Barrio 18-gangsterne ble forflyttet fra Izalco-fengselet til San Fransisco de Gotera, fulgte kirken «Den siste basunen» (Final Trompeta på spansk) med.

Etter ett år i Goterafengselet bestemte fengselsdirektør Benavides at menighetens medlemmer skulle isoleres i en egen del av fengselet der kirkens, og ikke gjengens, regler gjaldt. Ifølge direktør Benavides var det 130 innsatte som sluttet seg til opplegget den første dagen. Neste dag ytterligere hundre. Siden hundre til. Fra andre deler av fengselet begynte truslene mot kirkemedlemmene å strømme inn fra gjengledere som var frusterte over å se sine menn forsvinne.

Like fullt fortsatte kirken å vokse, forteller Benavides. Han sitter på huk et stykke fra fengselskirken og klapper en mager katt.

– Det ble dannet en søsterkirke i en annen del av fengselet. «Det sterke tårnet» heter den. Jeg inviterte inn pastorer og foreslo samarbeid. Jeg vet hvordan de frikirkelige tenker, for jeg var også kristen en stund, sier Benavides.

Det er som om han blir seg selv bevisst. Nei, jeg er ikke troende, forklarer han med en kort latter.

– Fengselskirken er en strategi for å få de innsatte til å forlate gjengen. En strategi som har fungert. For som kristen må du elske din neste og respektere alle mennesker, selv om de tilhører fiendegjengen som drepte familien din.

Overfor oss er det malt regler for oppførsel på veggen. « ... lyd alle autoriteter, kirkelige og sivile (...) Hils ordentlig på alle besøkende ... » Og etter hver regel, et bibelvers. Vi vandrer inn i betongrom hvor det er vanskelig å ta seg frem. Heten er nesten uutholdelig. Slitne hengekøyer i vertikale rader bidrar med soveplasser til drøye 1600 fanger på en flate som er bygget for 800. «God ettermiddag», hilser fangene når vi passerer.

Der, midt blant dem, drar en ung mann drar opp genseren sin og viser meg tatoveringen «Mara Salvatrucha». Han klemmer demonstrativt på en tall-dekorert gutt som står ved siden av ham. «Vi kommer godt overens!» Gjengkrigen mellom Barrio 18 og rivalen Mara Salvatrucha har nesten like mange offer per år som det borgerkrigen hadde. For å unngå blodige konfrontasjoner har San Fransisco de Gotera, som landets øvrige fengsler, unngått å ta imot medlemmer fra rivaliserende gjenger. Frem til nå, sier Benavides.

– Vi vil se om de kan leve sammen. På den måten vet vi at de virkelig har forlatt gjengmentaliteten, forklarer han.

I El Salvador har fengselskirker eksistert lenge. Over halvparten av landets gjengmedlemmer kommer fra evangeliske familier, hvilket gir menighetene unike forutsetninger for å nærme seg gjengene. Men ikke i noe annet fengsel har en religiøs bevegelse lyktes med å få en slik makt.

Fengselsdirektøren presenterer en innsatt med magert ansikt og store, brune øyne. Han heter René og sier at han er dømt til 390 år i fengsel «men har håp om å få komme ut en dag. Om Gud vil». Han ser yngre ut enn sine 19 år.

Dommen består egentlig av en femårig straff for ulovlig virksomhet, samt 35 år for hvert av de elleve mordene han begikk i mars 2016. De drepte var kraftmontører og jordbrukere. De ble funnet bakbundne, med merker etter skudd og knivhugg. Senere fortalte en av Renés femten medfanger at massemordet var en hevnaksjon på Mara Salvatrucha, som styrte området. At ingen av ofrene var medlemmer i gjengen spilte liten rolle.

Det var en av gjengkrigens verste massakre. I hele landet, der regjeringer i mer enn tre tiår har mislyktes med sine strategier mot gjengene, ble et raseri vekket til live. El Salvadors nasjonalforsamling vedtok «ekstraordinære tiltak» for å ta kontroll over de gjengdominerte fengslene. Muligheter til lufting ble inndratt, telefonnettet ble stengt, anledninger til å få familiebesøk ble fjernet og advokaters mulighet til å treffe innsatte klienter ble redusert. Et drøyt år senere, i mai 2017, ble René og seks av kompisene hans fengslet. Etter dét har de ikke hørt noe fra familiene sine.

Der har du forklaringen, sier Benavides.

– De innsatte er totalt isolert, også fra alle aktive gjengmedlemmer. Hardt? Ja. Men det finnes ingen andre måter å forandre sitt indre liv på.

FN har omtalt isoleringen som inhuman og oppfordret til å oppheve den umiddelbart. Likevel har de ekstraordinære tiltakene, som i begynnelsen skulle gjelde i to uker, nå blitt forlenget til et tredje år. Inne fra San Fransisco de Goeras trangeste celle blinker det i mørke øyne mellom sprinklene. Her samles de som har valgt å bli værende i Barrio 18, sier en vakt.

Metoden er effektiv. Ifølge direktør Benavides slutter mellom en og to av dem seg til kirken hver dag.

Utenfor fengselet, i byen San Fransisco de Gotera, nær grensen til Honduras, står det tolv kvinner i ulike aldre. Rundt dem vandrer kalkuner fritt i gatene. Det lukter jord og skorsteinsrøyk. Kvinnene har reist hele natten i en pickup fra San Salvador. De har med seg kasser fylt med medisiner, tannkrem, bønner, cornflakes, melkepulver, tøfler, underbukser.

– Jeg har ikke sett sønnen min på tre år. De kommer ikke til å slippe meg inn nå heller, men jeg vil se at personalet faktisk tar sakene med inn, sier en kvinne med et megetsigende blikk.

– Mannen min sitter på livstid. Noen sa til meg at jeg måtte begjære skilsmisse. Jeg svarte «aldri i livet». Vi som er kristne må respektere våre ektefeller, sier en kvinne i 50-årsalderen.

Ved siden av dem står det en ung kvinne og ser opp mot de gulmalte fengselsmurene.

– Jeg har aldri vært inne i et fengsel. Jeg hadde blitt nervøs hvis jeg skulle gått inn der. Tenk om han ikke er forelsket i meg lenger, fniser hun engstelig.

Hun heter Maira og er 22 år. Den jevnaldrende ektefellen hennes, Alexis, er dømt til 25 års fengsel for mord og terrorvirksomhet. Maira har ikke fortalt det til sine to barn. Hun pleier å si at han jobber på bilverkstedet. Den eldste datteren, som er fire, spør iblant om faren har forsvunnet fordi han ikke liker henne.

Maira viser frem de tatoverte hendene sine. Hun forsikrer at det ikke er gjengtatoveringer.

– Men når folk ser dem, tenker de at jeg også er gjengmedlem. Særlig når de vet at jeg er kona til Alexis. Det gjør det vanskeligere å få jobb, så nå har jeg vært arbeidsløs i ett år. Folk forstår ikke at gjengen er vårt eneste alternativ. På hjemstedet mitt har alle minst ett gjengmedlem i familien, sier hun.

Nå, når kassene er levert inn, venter kvinnene på Carlos. Pickup-bilen skal føre ham til en evangelisk kirke i San Salvador. Det er et av de få stedene hvor de som vil bryte runddansen mellom fengsel og tilbakefall til gjengen får tilbud om tak over hodet. Betingelsen er at de hengir seg til Gud.

I femten år har statens metoder for å bekjempe El Salvadors gjenger handlet om å gi mer myndighet til de militære, flere politirazziaer og hardere straff. Men istedenfor å forsvinne, har nettverkene omorganisert seg og blitt mer radikaliserte. Samtidig mangler det offentlige programmer som tilbyr en vei ut av kriminaliteten. Et forslag om å gi støtte til dem som vil forlate gjengene har ligget hos den lovgivende forsamlingen i seks år. Den dominerende holdningen er at gangstere ikke klarer å forandre seg.

Pickup-bilens eier, 37 år gamle Ángel, vet at de tar feil. Etter 17 år forlot han i 2012 gjenglivet til fordel for den evangeliske kristendommen. Flere ganger i kvartalet henter han innsatte som er blitt løslatt, og som vil gjøre det samme som ham.

Ángel har kjørt hele natten og er rødøyd av trøtthet. Han sier at han får styrke fra Gud.

– Jeg fant Gud inne i fengselet. Jeg var tiltalt for tolv mord og jeg så for meg et liv som innelåst. Da begynte jeg å be. Jeg lovet Herren å tjene ham om han tok meg bort derfra. Jeg pleide å ligge og røyke marihuana og lese i Bibelen. Folk sa at jeg var latterlig, sier han.

I 2011 ble alle tiltalene mot Ángel frafalt. Han tror at Gud lar ham leve i frihet for at han skal kunne preke om historien sin i kirker og på gaten.

– De dømte andre personer for det jeg var anklaget for. Én til 225 års fengsel. En annen til 40 år. En til 39 og ytteligere en til 30 år. Alle gjengvennene mine er døde. Bortsett fra to, som sitter fengslet, sier han – og fortsetter:

– Gjengen har ringt og gitt meg saftige tilbud flere ganger. En gang tilbød de meg 600 dollar per måned. Pluss provisjon. En bil og gratis bensin. De sa at jeg kunne velge hvilket hus jeg ville ha og at de skulle betale alle kostnader. Men jeg sa nei. Du kan ha så mange penger som helst, men med en straff på hundre år kommer de ikke til å gjøre deg lykkelig.

I gjengenes uskrivne, men ubestikkelige regler snakkes det om en ny pakt. Den som vil forlate gjenglivet kan gjøre det om han slutter seg til en evangelisk kirke. Tidligere var det bare mulig i likkiste.

Fem måneder senere befinner vi oss i den evangeliske kirken Eben-ezer i San Salvador. Den ligger i et av landets fattigste områder, midt i et virvar av fargeglade teglsteinshus, telefonkabler og rufsete vakthunder. De støvete veiene rundt omkring styres av Barrio 18. Mara Salvatrucha hersker noen kvartaler lenger bort. Langs husveggene sitter det unge menn med blikk som brenner i ryggen på enhver besøkende.

Det ser i utgangspunktet ut som en ganske vanlig evangelisk forsamling i El Salvador. Det uvanlige er at flere dusin menn med gjengtatoveringer bor i meninghetslokalet. De fleste av dem har, akkurat som Carlos blitt sluset direkte dit fra San Fransisco Gotera.

Carlos ler når han tenker på turen fra fengselet med de tolv kvinnene i den lille pickup-en. Bilen var så overbelastet at bremsene røk.

– Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å bli her i kirken. Min eneste fremtidsplan er å lyde det som står i Bibelen. Hele mitt liv har jeg fulgt våpen, narkotika og kvinner. Nå skal jeg følge Gud, sier han.

Han står foran speilet med en flaske Maybelline foundation i hånden. Et tjukt lag med sminke over ansiktstatoveringene får Carlos til å se ut som nesten hvem som helst. Det er formiddag i Eben-ezers bakeri, som lokalet kalles av beboerne på dagtid, og tid for salg av brød ute i gatene i kvartalet. Duften av vanilje og hvitløk blander seg med rytmene fra kristen popmusikk. På kjøkkengulvet ligger det en haug med mat- og klesposer som noen skal kjøre til Goterafengselet.

– Har du noen gang vært forelsket? Slik kjenner jeg meg i møtet med livet. Jeg føler meg som en gloria. Gloria! Det er fred her, innabords, sier Carlos og klapper seg på brystet.

Men i den verdslige verden er den som en gang har tilhørt El Salvadors gjenger aldri fri. En av gjengenes uskrevne regler er at avhoppere må være tro mot kirken og dens regler. De øvrige betaler med sine liv.

Dessuten har El Salvadors politi vanskelig for å tilgi gjengmedlemmer for det som har skjedd i fortiden. Siden Carlos kom til Eben-ezer har politet hatt razzia og stoppet beboerne flere ganger når de har solgt brød. I juli ble Ángel mishandlet av politiet. Han sier at han ble arrestert etter at gjengen forsøkte å myrde en politimann i området der Ángel solgte poser med vann.

– De fikk ikke tak i gjerningsmannen så de hevnet seg på meg. Med alt du kan tenke deg. Stokker, pisk, batonger. De sa at de skulle drepe meg om de så meg igjen, sier han der han sitter i kjøkkensofaen til en venn.

Han har flyktet fra hjemmet sitt fordi han er redd for politiet. Ryggen hans er stygt skamfert og han har vanskelig for å sitte stille. Likevel fortsetter han å kjøre løslatte fanger fra Goterafengselet til kirken Eben-ezer. Ángel sier at han var jo en gang i tiden var med og skapte problemene. Gjengene som har gjort El Salvador til det landet i verden hvor det er flest mord.

Hver måned kommer det nye, tidligere gjengmedlemmer fra Barrio 18 for å bo i Eben-ezer-familien. Guds familie. En del blir værende i noen måneder, andre i flere år.