Vårt ­hovmod vil bli vår ­skjebne

Du kan gå til stranden fra stedet der vi holder til. Det er en langstrakt stripe med dunfarget sand, avgrenset fra de fargerike og velstelte sommerhusene i alle regnbuens farger, monotone svarte og hvite leilighetsblokker og monstrøse blå McMansions (en type hus som ofte ble bygget i forsteder som er blitt kritisert for å være overdimensjonerte, billig bygget og uten noen klar arkitektonisk stil, red.anm) som ligger som vorter langs hele Delmarva-halvøya. På den andre siden av sanden ligger den tette, uflyttelige massen av uutgrunnelig grå-grønt vann som dekker nesten tre fjerdedeler av kloden. En gang en grense mellom det kjente og det ukjente, et begrenset rom av mysterier og terror, nå temmet, i alle fall tror vi det, til en sone for feriemoro. Der er riktignok badevakter her, og avslappede sommerbarn med lat brunfarge. I nord kan tårnene som ble bygget for å forsvare den amerikanske kystlinjen mot nazi-ubåter sees over de lave trærne.

Ti minutter unna fører motorveien deg til et shoppingsenter og en kino som viser den siste superheltfilmen. Vi går frem og tilbake fra stranden til huset, vi holder ut de kalde atlantiske vindkastene og de bitende fluene, lager middag, legger babyen til å sove, spiller et spill og synker til slutt ned foran skjermen. Hver for oss i hvert vårt hjørne av stua. Lys fra pc, telefon og bærbar pc flimrer foran de uoppmerksomme og henførte blikkene våre.

For fem hundre år siden trodde ikke de menneskene som bodde her på fremgang. De trodde ikke på individuell frihet, det uavhengige selvet, markedsfrihet, menneskerettigheter eller på tilstanden/konseptet natur som noe forskjellig fra kultur. I generasjoner bodde de her uten elektrisitet, kjøleskap, mobiltelefoner, trådløst nett, strømmetjenester, politi, homogenisert melk, antibiotika og til og med uten The New York Times. De ble dessuten nesten helt utryddet i den århundrelange kampanjen med forflytting og folkemord som danner linjen av nordamerikansk historie fra 1492 til slutten av indianerkrigene på 1920-tallet.

Det finnes få historiske bevis og de europeiske koloniherrenes utryddelse av de innfødtes kultur gjør det vanskelig å rekonstruere livene til de innfødte som var her før oss i detalj. Den dokumentasjonen som finnes, kombinert med antropologisk innsikt i lignende førmoderne kulturer, understøtter imidlertid at selv om de måtte klare seg uten den fantastiske komforten, utstyret og de medisinene som vi er så bekymringsløst avhengig av, så levde de sannsynligvis minst like meningsfulle, komplekse, rike og gledesfylte liv som vi gjør.

Selvsagt mener noen historikere og antropologer – slik som James C. Scott, i sin bok «Against the Grain» – at livet i førmoderne tid var bedre enn de livene vi lever, med mer fritid, færre sykdommer og lidelser, og med et mer robust fenomenologisk (filosofi-retning som vil finne fram til tingenes vesen, red.anm) og åndelig engasjement i den verdenen de hadde rundt seg. Om det stemmer eller ikke; argumentet kjennes riktig, spesielt hver gang jeg sitter ved et bål etter å ha gått tur i skogen hele dagen, eller er på en strand og ser bølgene slå mot land.

Så går jeg tilbake til vanene mine: pc-en jeg skriver på, gasskomfyren med den pålitelige, røykfrie flammen, som jeg lager kaffe på. Vannklosettet – innendørs! – som fører bort alt det kroppslige avfallet mitt, den elektriske lampen som jeg skrur på for å lese, varmeovnene og luftkjølingen som regulerer husets mikroklima. Og jeg kan ikke hjelpe for at jeg kjenner en uendelig lettelse. Jeg er tilpasset, enten jeg liker det eller ikke, et visst miljø, en viss følelse av rom, en viss sosial orden.

Vi er mennesker av den antropogene (menneskeskapte red.anm) æra, innbyggere i en global kapitalistisk sivilisasjon bygd på fossilt brensel, slaveri og menneskedrap; vi er vant til å høste fruktene av denne sivilisasjonen. Vi er vant til å gå på betong i masseproduserte sko. Når det regner går vi inn, eller vi slår opp en paraply laget av nylon, et syntetisk plaststoff som ble fremstilt første gang i 1930. Når vi skal reise, tar vi tog, buss, bil eller fly, og reiser hundrevis av mil på få timer, i hastigheter som det var umulig å forestille seg for 250 år siden. Når vi blir varme, skrur vi på luftkjølingsanlegget eller så går vi på stranden.

De vidstrakte urbane kystområdene hvor omtrent 40 prosent av alle mennesker nå bor, så velsignet nær sjøen, inkludert denne stranden hvor jeg nå sitter og skriver, ville ha sett uforståelig merkelige og groteske ut for de menneskene som en gang bodde der. Likevel, når det gjelder de grunnleggende tingene, er vi ikke så forskjellige fra dem. Vi har bare vennet oss til en annen måte å leve på, et samfunn som er bygd på en annerledes måte, med en annen sammensetning av narrativer og konsepter som former virkelighetsfølelsen vår.

Det vi antropogene mennesker deler med mennesker fra Nanticoke og de Unami-talende menneskene i Lenape, som tidligere bodde på Delmarva-halvøya, og med !kung-folket fra Kalahari, yukaghirene i Siberia, middelalderens persere, de gale mayaene, de blåmalte pikterne, de neolittiske proto-kinesiske Peiligang-menneskene og de paleolittiske nomadene, er nettopp vår evne til å tilpasse oss til endrende forhold, først og fremst gjennom den kollektive bruken av symbolsk argumentasjon og fortellinger. Homo sapiens kan leve nesten hvor som helst på jorden, under nesten hvilke forhold som helst. Alt vi trenger er en historie som forteller oss hvorfor livene våre er viktige.

I overgangen fra den mesolittiske til den senneolittiske epoken, for omtrent 65 millioner år siden, da det nordamerikanske kontinentet begynte å ta form, lå mye av det vi omtaler som østkysten under vann. Menneskene eksisterte ikke da, det skulle gå millioner av år før noen hominider ble utviklet.

I dag ligger Delmarvas høyeste punkt knapt over havnivå. Det er en lav ås på halvøyas vestkyst, hvor du kan sitte og se Chesapeake-bukten heve seg sakte – i takt med at Antarktis og Grønland smelter, mens planeten blir en tidels grad varmere nå. Og en tidels grad til, litt senere. Den verdenen vi har tilpasset oss til, er i ferd med å forandre seg til noe annet. Stranden vil forsvinne, McMansion-husene vil fylles med vann, badevaktene vil bli gamle og dø, og selv tårnene som ble bygget for at man skulle speide etter nazistene vil smuldre bort og falle.

I en ukjent fremtid, på en eller annen merkelig kyst, som i en roman, vil mennesker, på samme måte som oss, tilpasse seg en helt ny verden. Du kan se dem sitte i ring rundt et bål på stranden, et lys flimrer over de henførte ansiktene deres. En av dem forteller en historie om en mektig sivilisasjon som levde i underverkenes tid, for lenge siden, hvis hovmod ble deres skjebne.

Distributed by The New York Times Licensing Group. Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl.