– Det hjelper ikke å synes synd på dem

–Vi kan ikke synes synd på dem. Da stopper det opp.

Det høres brutalt ut, sagt av en hvit kvinne med blondt hår, tindrende blå øyne og en god jobb i oljebransjen. May Ruud Tennebø er damen bak utsagnet. Hun er også damen som har brukt over 200.000 kroner av egen lomme og to ukers ubetalt ferie hver januar i seks år for å tilbringe tid med gateungdom i Uganda. Men hun vil ikke gi dem penger. Hva er det da hun mener de trenger?

Jeg ble med henne til Uganda for å se hva hun mener skal til. Kontrasten var stor fra da jeg sist møtte henne under en bedre businesslunsj på et hotell i Lillesand, hvor hun var i egenskap av å være ledercoach, en som veileder næringslivsledere. Tennebø er utdannet og sertifisert coach, innenfor en metode som kalles effektiv nevrolingvistisk programmering (NLP) og psykologi, og coacher ledere i oljebransjen og gatebarn i Uganda med utgangspunkt i den samme metoden.

May Tennebø ser opp mot fjellet Mount Elgon som ligger i nasjonalparken overfor hotellet hun bor på hver gang hun er her i Uganda. Rett på den andre siden av fjellet ligger Kenya. Det frodige landskapet strekker seg nesten helt opp til fjelltoppen som hun aldri har fått tid til å besøke, til tross for alle de gangene hun har vært her. Uganda blir kalt Afrikas perle. Det er grønt og vakkert. Fossefall og tropisk regnskog. Mango, avokado og poteter blir høstet i to avlinger i året. Rett utenfor piggtrådgjerdet som stenger Afrika ute fra hotellet ser vi ut over beiteområdet der fem kuer og en geit poserer i solnedgangen. Folk trasker forbi i sakte tempo i de 30 varmegradene som setter det meste i slow motion. Noen ungdommer spiller fotball nå som sola har begynt å gå ned.

Tennebø sitter i en stol med en lokal øl og hviler ut etter en lang arbeidsdag med ungdommer på Youth Center. Hun er ikke her for å se dyr og vakker natur. Hun er her for å coache gateungdom til et liv i verdighet og tro på seg selv og sine egne evner. Historiene deres er sterke. Men det er de smertefulle historiene hun mener de kan bruke for å dytte seg selv fremover. Om de får det riktige verktøyet. Hun rakk bare seks coaching-møter med dem i dag. Det blir en lang dag i morgen med alle som har satt seg opp på listen. Men hva er det med denne smerten hun snakker om? Den hun mener er så viktig å få frem.

– Jeg må få dem inn i smerten, sier May Tennebø og smiler mildt.

Hun har skapt en viktig tillit til ungdommer her, forteller hun. De vet hun kommer uten å skulle ha andre hensikter enn å hjelpe. De to siste årene har hun hatt med sønnen sin, Christopher Haslerud, på januarturene hit til Uganda. I år har hun også med en venninne. Hun blogger om prosjektet.

Vi spoler tilbake til dagen før. Torsdag. Tennebø har vært her i snart to uker. Hun har besøkt MayCoach-senteret i Kabale, 42 mil sørvest for hovedstaden Kampala, et senter hun startet opp i 2018, og en skole for gatebarn her i Mbale. Nå er vi på ungdomssenteret som kalles Youth Center.

Skolene her i Mbale er CRO-skoler, som betyr Children Restoration Outreach og skal få gatebarn tilbake igjen til et liv i skole og utdanning. Skolen lever av sponsorpenger som blir brukt på barna som blir tatt opp her. Skolens leder, Christine Kamiti, som blir bare kalt Mama, er en rund og mild dame som er på rundtur i slumområdene for å overtale barna og ungdommene der til å bytte ut livet på gata med et liv på skolen. Der vil de også få mat.

Klarer de å følge opplegget og skolens regel om at de ikke har lov til å bo på gata, men må bo hos noen, kan de følge alle årene ved denne skolen. Dropper de ut igjen på gata, med rus, stjeling og tigging, er poenget med å gå på denne skolen borte. Christine viser stolt frem bilder av uteksaminerte ungdommer. Noen av dem har til og med tatt universitetsgrader og blitt leger og advokater. De startet som gatebarn.

CRO-skolene er lokalisert tre ulike steder i Uganda. De gir grunnutdanning. Det May Tennebø har startet opp her, er ikke en skole, men et treningssenter som drives av personer som Tennebø har lært opp. Her samles ungdom i feriene for å få undervisning og mental trening som følger et program som Tennebø har utarbeidet. Elevene hun tilbyr mentaltrening er mellom 12 og 18 år gamle. I tillegg er det en del lærere og andre voksne som får mental trening.

Tennebøs treningssenter får ingen fast støtte, men drives av May Tennebø privat med sponsormidler som varier fra år til år og noen tilfeldige givere som gir små beløp. Christine Kamiti forteller at hun er veldig glad for at May Tennebø har kommet inn i prosjektet med coachingen som skal hjelpe barna å se sin egen verdi. Og at de kan se at de selv har et valg.

– Får andre gatebarn enn de som er tilknyttet skolene også coaching?

– På CRO er det kun ungdommer tilknyttet skolen som får undervisning. Når det gjelder MayCoach treningssenter, så samler de lokale lærerne ungdom fra lokalmiljøet uten at de har tilknytning til noen konkret skole, forklarer Tennebø.

– Take my hand.Take me to the river!

Mektig sang fyller rommet og bærer langt over den låste jernporten som stenger virkeligheten ute i slumområdet Namatala i den lille byen Mbale. Vi har lagt bak oss en åtte timers kjøretur på humpete grusveier, med uforutsigbar trafikk i alle retninger. Ungdommene vi møter her i dag har to ting til felles – de er tidligere gatebarn og de har fått muligheten til å komme seg bort fra gata ved å få sponset skolegang ved CRO. De bor i jordhytter hvor rotter og mennesker deler de få kvadratmeterne de leier av en jordeier, fordi skolen krever at de holder seg borte fra gata om de skal få fortsette her på skolen.

– Jesus loves me. Yeah, Jesus loves me! I will surrender everyday, synger ungdommene.

Hundre meter bortenfor sitter jevngamle uten skolegang, hvis eneste økonomiske utsikt er å selge den hjemmelagde spriten waragi og det grumsete brygget malwa. Eller om de har en moped, en «boda boda», kan de kjøre folk rundt for småpenger. Men disse ungdommene som er på Youth Center vil noe mer, selv om koster en del arbeid, svette og tårer.

En jente med lange rastafletter samlet i en høy hestehale, blå tights og hvit singlet, bryter sammen og slenger seg ned på gulvet mens hun kaster hendene fremover. En annen lar tårene renne. 45 tenåringer står hånd i hånd i en ring på det sprukne murgulvet og synger med mektige stemmer. Sangen bygger seg oppover, kraftigere og kraftigere. Det er flerstemt. Følelsene er sterke. Det samme er historiene de bærer på. Dette er gateungdom som har fått en ny sjanse. Målet er at de skal lære seg å bli fremtidens stemmer i et Afrika som ikke skal trenge økonomisk bistand.

Men først må de bli kvitt noen traumer og de negative følelsene som hemmer dem, ifølge May Tennebøs filosofi. Vi har hørt disse ungdommene synge kristne sanger, men det skal sies at Tennebøs coaching ikke er religiøs. Det hun jobber med, er det enkelte menneske.

Utenfor galer hanen for noenoghundrede gang denne morgenen og sola står høyt på himmelen. Uganda er et land styrt av dårlige ledere, men med gode muligheter med rike naturressurser. 80 prosent av befolkningen er bønder og landet er selvforsynt med mat. Men aidsepidemien har rammet landet hardt og mange barn har mistet sine foreldre. Derfor har mange barn havnet på gata. Flere hjelpeorganisasjoner har prøvd å hjelpe med penger, opplysning og skole, men May Tennebø mener det må noe mer til.

Nå står hun blant ungdommer som står i en ring. Holder rundt en av jentene som gråter. Hun vet ikke ennå hva jenta har blitt utsatt for. Men det hun har blitt utsatt for, skal ikke få holde henne nede. Slik tenker coachen. Hun er overbevist om at ungdommene trenger noen kraftige doser med mentaltrening for å klare seg. De har hatt få personer rundt seg som har gitt dem ros, trodd på dem og som har fått dem til å føle seg verdifulle. De fleste av dem har opplevd det motsatte.

May Tennebø har ikke hatt tid til å se landet når hun har vært her. Men hun har sett mye annet. Voldsomme følelser, grusomme historier og tilsynelatende håpløse tilstander.

Hun har imidlertid tro på at hun kan gjøre en forskjell. Hun forteller at hun har sett store forandringer skje. Men det må mye hardt arbeid til. Derfor bruker hun all den tiden hun er her innendørs på skoler for å hjelpe tidligere gatebarn og ungdom med å bli kvitt de vanskelige følelsene som hun mener stopper dem fra å ta inn ny kunnskap. Målet hennes er å hjelpe ungdommene med å finne sin egen indre styrke. Hun beskriver ungdommene som uslipte diamanter. Diamanter de selv må ta frem og slipe for at de skal skinne. Selv bruker May Tennebø diamanten i logoen sin; som et symbol på det hun jobber med.

Hun er et oppkomme av metaforer. Det må nesten være på den måten, mener hun, om hun skal snakke ungdommenes språk. Dette er mennesker som ikke har gått på skole. Som har vokst opp på gata med sniffeklut under nesa for å holde redselen borte om natten.

May Tennebø mentaltrener ungdommene. Hun vil ikke gi dem penger. Hun vil gi dem selvrespekt. Dette er tidligere gateungdom som har klart å ta noen steg opp, selv om de fortsatt lever i slummen.

– Jeg tror de er morgendagens ledere fordi de er mentalt sterke, sier Tennebø.

– De vil ha en forandring, og så går de gjennom smerten i små skritt så de lærer seg å lære og hvordan de skal tilegne seg kunnskap. Etter hvert lærer de seg evnen til dialog, og da har jeg tro på at de klarer seg veldig bra på skolen og blir slik som elever skal være. De har alt som skal til. Når de forløser følelsene de bærer på, åpner de seg og får verktøy, de får løst opp stress. Men de må ville det.

Her på ungdomssenteret får de ifølge Tennebø trening i å bli glade i seg selv. Og det skjer i et land hvor tettheten av gatebarn er sørgelig høy. Presidenten løser gatebarn-problemet med å arrestere dem med jevne mellomrom. CRO-skolen må betale løsepenger for å få ut barna sine.

Hanen på utsiden av muren til Youth Center har overlatt syngingen til ungdommene. De som er her i dag er blant de heldige utvalgte. Noen tror på dem. May Tennebø kjenner flere av ungdommene godt. Hun vet at mange av dem lever under dårlige forhold hvor de blir slått, mishandlet og behandlet som verdiløse.

Det er mye smerte å se i øynene og ansiktene deres. Mye hardhet. Det er dette Tennebø vil finne. Og forløse. Hun har en sterk tro på at hun kan få til en forandring med disse ungdommene.

Hun mener at de trenger å få ut følelsene sine og at de må få bort skyld, skam, sinne, bitterhet og hat som har festet seg i dem. Følelser som stopper dem. Som får dem til å føle seg lite verdt og som får dem til å tro at de aldri vil klare å få til noe annet enn det foreldrene deres som sitter i slummen og ruser seg gjør. Andre har ikke foreldre. De bor hos perifere slektninger som i mange tilfeller behandler dem dårlig.

– I am ready – to surrender every day. Take me closer. God, I need to meet you. To the river. Ungdommene synger, og sangen når sitt klimaks i styrke. Så er det over. Øynene deres er lukkede. Tennebø betrakter dem. Nå som sangen har hjulpet dem med å få løsnet på lokket som stenger følelsene inne, har hun en inngangsport til hjertene deres. Hun tar med seg de som vil ut på utsiden for å fortsette med å jobbe ut de følelsene som har kommet frem under sangen.

– Slipp det ut. Kjenn etter om det er hat, bitterhet, skyld, skam eller sinne du føler. Hvilken farge har det? Hvilken form? Hvor sitter det?, spør May Tennebø og kikker ungdommene rett inn i øynene.

– Så løfter vi det bort fra brystet eller pannen eller der hvor det sitter. Og så kaster vi det ut i lufta. For vi trenger det ikke. Det stopper oss, fortsetter hun – og vifter med armene.

– Go away! I don’t need you!

Fem-seks ungdommer løper rundt på det tørre gresset på utsiden av skolebygget, vifter med armene og roper og ler. Smil og latter løsner i de før så harde ansiktene. Innenfra hører vi de andre ungdommene synge «things will get better» mens de danser, hopper og vrikker på hoftene.

Ungdommene løper inn igjen og synger med. En ny dag er godt i gang. Kanskje skal de igjennom en mental renselse neste dag også. Og dagen etter der. Å bære på så mye bagasje som disse tenåringene gjør, koster. May Tennebø tror at hvis de klarer å ta tak i seg selv, så er det gode muligheter for at de vil klare seg.

John Longora, som jobber som frivillig blant ungdommene her på senteret, var tidligere gatebarn. Han legger fra seg gitaren og sier noen oppløftende ord, både på engelsk og luganda, om å holde fast ved målet. Om å ikke gi opp. Så er det lunsj. Den er laget av noen av ungdommene ved CRO. Bønner, potetstappe, kål og linser går ned på høykant.

May Tennebø sitter på trappen utenfor og får litt sol på kroppen.

– De har en fordel, for de har ingenting. Det høres nesten litt rart ut, men de skal bare gripe noe, hevder hun.

– Jeg ser styrken de har. Jeg ser bare muligheter. Det er viktig å tro på dem og hjelpe dem, små skritt av gangen. Vi må gi dem håp, tro og verktøy.

Hun gjentar noe av det samme da hun senere står overfor ungdommene:

– Dere har alle muligheter, om dere griper dem. Du må ta valget selv. Vil du være en ørn eller en kylling?

May Tennebø stiller spørsmålet etter at de har hørt Christopher Haslerud, Mays sønn, fortelle en anekdote om et ørneegg som ble klekket ut i en hønsefarm. Ørnen ble hele livet fortalt at den var en kylling, og at kyllinger ikke kunne fly. Ørnen prøvde aldri å fly, og ble værende i hønsefarmen som en kylling til den døde.

Ungdommene nikker engasjert. De skjønner poenget. Metaforer er måten å nå inn til dem på, erfarer May og Christopher. Christopher bruker mange metaforer. May er glad for å ha ham med på laget. Han har tatt en ukes ferie fra jobben som økonom i en bank i Portugal for å hjelpe moren. I store ord og bilder prøver han å få ungdommene med på tankegangen om hva som skjer når de bærer på liten selvfølelse og redsel for å bryte med kulturen sin for å forandre livet sitt. Dette vet May Tennebø alt om. Hun har vært der selv.

Året er 1962. Dagen er 7. mai. Ei jente er født. Etter et stygt fall ned kjellertrappa ble jenta forløst to måneder før tiden, med navlestrengen rundt halsen. Moren gikk inn i en fødselsdepresjon, men den gangen var dette lite kjent, og hun ble psykisk syk. Manisk og depressiv. Jenta hun har født skal hete May, det måtte bli det. Det den lille nyfødte jenta ennå ikke vet, er at hun skal vokse opp med en mor som sjelden klarer å gjøre henne noe godt. En mor som sjelden eller aldri kommer til å rose henne og si at hun er flink og at hun kommer til å klare seg bra. Lille May har en mor som sier til henne at hun er dum og ikke klarer noe. Til slutt tror May på det selv. Helt til hun en dag møter en som tror på henne og coacher henne ut av de vonde følelsene slik at hun trinn for trinn begynner å finne sin egen verdi og ikke det andre har fortalt henne at hun er. I ettertid og i voksen alder, når hun klarer å gi slipp på hat og bitterhet, føler hun en sterk kjærlighet til moren. Nå evner hun å hylle moren som sin store helt. Moren fikk ikke verktøy for å mestre livet, kun piller og sjokkbehandlinger.

Det er en slik mentalitet, der det handler om å gi slipp på det vonde, hun ønsker å bringe videre til de ungdommene hun jobber med her i Uganda.

– Jeg ble født inn i frykt. Jeg begynte på skolen uten å tro at jeg kunne noe. Jeg var fastlåst i min frykt. Jeg bar på min mors lidelse og ble fortalt at jeg også kom til å bli som henne. Men så begynte jeg å slipe diamanten. Det var da den begynte å skinne. Jeg pleier å si at jeg kan takke mamma for at hun var syk og at hun gav meg den styrken jeg har. Uten det hadde jeg ikke vært her i Uganda i dag, forteller May Tennebø til de lyttende ungdommene som sitter i rundt henne i klasserommet.

Det er egentlig litt tilfeldig at hun har havnet her med coachingen sin. Det begynte med at hun møtte gategutten Masa i Kristiansand da han var på utveksling til Norge som ett av barna som var tatt ut ved en skole som Strømmestiftelsen støttet. May ble sponsoren hans i noen år og gav ham mental coaching. Det gav resultater og hun forsto at hun kanskje kunne gjøre en forskjell for andre ungdommer også. Der de er.
Hun mente å se at gateungdommene trengte noe mer enn skolegang for å lykkes. Tankegangen er at det er vanskelig å ta inn kunnskap hvis mange følelser ligger der og fungerer som en sperre.

May Tennebø, som til vanlig jobber som senior innkjøper i MHWirth, og som ledercoach i næringslivet med firmaet sitt MayCoach, har tro på disse ungdommene og forteller at hun tenker mye på dem. På alt de har opplevd, og hvor viktig det er for dem å finne selvrespekt, sin egen verdi og jobbe mot et mål i livet. Hun mener de har stor endringsvilje og muligheter til å klare seg om de bare jobber riktig med seg selv.

Hun sier til ungdommene som sitter rundt henne om at de må finne sin diamant. Og så må de slipen den og slipe den til den skinner.

– Men om du har et lokk av frykt over den, og den ligger nederst som i denne flasken her, da må du blåse bort det lokket først, sier coachen, og holder opp en glassflaske med en diamantlignende stein oppi.

Selv om gudstroen er sterk her i slummen, trenger de noe mer for å ikke bli stående fast i mønsteret og den sosiale arven. De må lære seg å ta tak, bryte mønstre og tørre å utfordre kulturen. Uten å ha tro på at de ikke må leve som de gjør, kommer de ingen vei, mener May Tennebø. Hun gjentar at vi ikke skal synes synd på dem. Det hjelper ingen, sier hun. Coachen mener at det de trenger, er bilder og metaforer som kan fortelle dem noe om hvordan følelsene virker inn på dem. Det er det hun er her for å gi dem.

For å klare dét må hun nå inn til hjertene deres, forklarer hun. Hun må mentalt lede dem gjennom smerten. Selv om det er vondt. Tennebø vet det er litt pompøst sagt når hun sier at hun skal forandre Afrika. Men – det gjelder å sette seg høye mål.

– Det er så mange liv du har rørt her i Uganda. Det spesielle med deg er at du bringer virkelige livserfaringer og får oss til å forstå at det er mulig å endre seg og komme videre, sier Christine, lederen ved gateskolen CRO.

I tillegg til å drive skole, hjelper CRO unge som ruser seg med rusavvenning. De hjelper også til med å gjenforene barn med foreldrene eller skaffe egnede fosterforeldre. De driver informasjonsarbeid om hiv og aids, og de hjelper ungdom i gang med yrkesopplæring. Men mange faller ut og tilbake igjen på gata, kanskje fordi de ikke har troen på sine egne evner.

– Det er så viktig at de ser sin egen verdi. Jeg har vokst så mye etter coachingen. May er opptatt av lidenskap og kjærlighet. Hun åpner opp. Ikke alle har denne egenskapen. For meg har hun bygget selvtillit. Jeg følte meg liten, men nå har jeg forstått min verdi og kan lære dette videre til andre, sier John, som har klart å flytte ut av slummen og skape seg et bedre liv.

Han har tatt utdannelse og jobber som frivillig med ungdommene ved CRO. I rehabiliteringsklassen på CRO får elevene undervisning i engelsk, naturfag, matte, swahili, kunst, hygiene og livsferdigheter. Slik kan de klare seg på skolen, enten de har droppet ut eller ennå ikke har fått muligheten til å starte.

John har et stolt drag over ansiktet. Er selvsikker og høyreist. Han har på seg blankpussede sko, dressbukse og en skjorte som henger løst på den syltynne kroppen.

May Tennebø møtte ham og så ham før han utviklet seg til å bli den han er i dag. Han var uten tro på seg selv. Stemplet som gategutt.

Tennebø opplever at hun har hjulpet mennesker med å tenke «ut av boksen».

– Her på senteret, gjennom lek, legobygging og slike ting, får de mat til hjernen og hjelp til å strukturere tankene. Det er veldig givende å se universitetsstudenter som vi har hatt her på skolen. Det gir veldig mening. Her drømmer alle veldig stort. De skal bli presidenter og leger som skal redde verden. Det er viktig å sette seg store mål. Min oppgave er å stille dem de rette spørsmålene, gi dem kunnskap og verktøy. Det kan ingen ta fra dem.

Hun tilnærmer seg ungdommene med en historie de kan kjenne seg igjen i, og bruker sin egen historie for å få ungdommene til å reflektere. Hun vil at de skal se at du kan ha det vanskelig uavhengig av hvor du vokser opp.

– Men for å bli den personen du er ment for å være, må du begynne å gå trinnene. Da er det veldig tungt å bære hat, bitterhet, skam, skyld og sorg på ryggen.

– Pust. Lukk øynene. Hva føler du? Hat? Sinne? Sorg? Bitterhet?

Det er ny dag med coaching på Youth Centeret. 17 av ungdommene har skrevet seg opp på listen. De vil bli coachet av May Tennebø alene. Hun må være effektiv i dag, og Christopher setter de andre i gang med legobygging, maling og rollespill. En jente med en mørkeblå, litt for liten lue på toppen av hodet, har hardt blikk og smiler sjelden. Hun blir misbrukt av jordeieren der hun bor i ei jordhytte med familien sin. Andre familiemedlemmer slår henne. Hun forteller historien til May.

– Du må beskrive følelsen du har. Den skal vi ta bort. Den trenger du ikke. Den hjelper deg ikke videre. Du kommer ikke videre før den er borte, sier May Tennebø, og holder rundt begge underarmene til jenta mens hun ser henne dypt og vennlig inn i øynene.

En tåre kommer frem i øyekroken til jenta. Det må til, mener coachen.

Én tåre kan være nok til å åpne opp, og det er da arbeidet med å hjelpe dem med å se sin egen verdi begynner, forklarer hun. Men de må stå i det vonde i 90 sekunder. Stå i hatet og bitterheten. Så kan de slippe det vonde ut. Børste det bort. Først da kan de ifølge coachen være frie og mottakelige nok til å se at de har en verdi som menneske og at de kan sette seg mål og drømmer for fremtiden. Hun pleier å si at de skal strekke seg etter stjernene. Sikte høyere enn det som er mulig, for da vil de nå sitt egentlige potensial.

Det høres unektelig ut som en selvhjelpsbok om å tenke positivt. Tennebø forteller da også at hun har fått kritikk fra psykologer som mener at hun pirker borti noe hun ikke har kompetanse til å takle. Men hennes egen erfaring er at hun får resultater. Hun forteller at hun har sett noen av gatebarna fra de var små og ble hentet inn fra et liv på gata. Barn ingen har trodd på. Så har hun snakket med dem og pushet dem til å sette ord på følelsene sine og det som stopper dem i å leve et godt liv. Hun forteller at hun ser at det skjer noe med ansiktene deres etterpå. At de er forløst på et vis. Lettet. Og stolte. De lærer å sikte høyt.

– Mange psykologer og fagfolk ville vel sagt at det er useriøst å kun bruke 15 minutter med coaching?

– Det er ikke er noen motsetninger mellom de metoder som psykologer bruker og de jeg bruker. For å hjelpe et menneske må du bli invitert inn «bakenfor sløret», dette trenger man ikke psykologiutdannelse til, men man må ha en genuin tillit og tro på mennesket. Når jeg blir invitert inn, berører jeg hjertet og det skapes endring. Dette tror jeg er en hjelpekunst som også psykiatrien skulle hatt mer fokus på – å skape den trygge terapeut, sier Tennebø.

Hun rettferdiggjør den korte tiden med at det er bedre å gjøre litt enn ingenting.

– Jeg går rett på sak. Det smeller, men det funker.

Varmegradene har tiltatt i styrke denne dagen. Ungdommene har lagt enda en natt bak seg i den farlige slummen. Noen av dem har på seg t-skjorter med flere hull i, kanskje spist på av rotter. Andre har blendahvite kjoler. Det er utrolig at de klarer å holde noe som helst rent slik de bor på det rødbrune jordunderlaget.

Noen ungdommer er oppe på det flate murtaket på skolen og noen er i hagen. De ler og lager rollespill i grupper. Rollespill om å bli slått og nektet skolegang, og hvordan de med sin egen styrke trosser motstanden og står opp for seg selv. De har fått med seg poenget. At de må tørre å stå alene mot de andre for å få til en forandring både i seg selv og i samfunnet.

Læreren John vil at vi skal se hvordan ungdommene bor i slummen. Så vi kan se med egne øyne og forstå hva de sliter med til daglig.

Fem minutter etter er vi i en annen verden. Her lever folk i jordhytter med stråtak. For en stund siden var en organisasjon på rundtur gjennom området og delte ut myggnetting for å redusere forekomsten av malaria. Hiv og aids har de ikke klart å redusere.

– Mzungo, Mzungo!

Det betyr hvitinger på bantuspråket. Det ropes og summes etter oss. Noen vinker. Andre sitter sløve inntil jordhyttene og iakttar det hvite følget på fire personer. De vil hilse. Ta oss i hendene. Her inne er det få utenforstående som beveger seg. Plutselig kjenner jeg en liten barnehånd i min. Så en til på den andre siden. Skitne, bittesmå hender som vil slå følge. De vil se de blå øynene mine. Jeg tar av meg solbrillene og kikker inn i noen undrende og smilende brune øyne. May, venninnen Kathrine og Christopher har også hendene fulle av barnehender. Det er sterkt å se forholdene ungdommene lever under. At de klarer å fokusere på skole samtidig som de lever i dette, viser styrke.

– Her bor jeg, sier Agnes på 19 og inviterer oss inn i ei lita jordhytte uten strøm og vann, med et teppe på jordgulvet. Søppelet flyter i gatene. Agnes sier at hun er glad stemoren ikke er full i dag. Vanligvis er hun ruset på den hjemmelagde spritblandingen de lager her inne, og om kveldene slåss hun. Hun sitter utenfor jordhytta og kneler foran oss mens hun rekker frem en hånd for å hilse. De er ikke vant til å få besøk. Hun ser ikke frisk ut. Ansiktet er dekket av vabler. Blikket er fjernt. Men her bor altså Agnes sammen med søsknene sine. Før bodde hun på gata fordi hun ikke orket å bo med stemoren. Men for å få lov til å gå på CRO-skolen må hun holde seg unna gata.

Vi går gjennom et område som Agnes sier er aids-delen av slummen. Her er det høy musikk og folk raver rundt med en liten flaske hjemmebrent i hånda. Men, skal vi holde oss til May Tennebøs filosofi, skal vi ikke fokusere på elendigheten. Vi skal fokusere på håpet. Og at alle har noe i seg som de kan bygge på for å komme ut av dette livet.

Vi besøker enda ei jordhytte. Her bor to venninner vegg i vegg. Shakira og Josephine. En madrass på jordgulv. Myggnett over madrassen. En vask bak et forheng. Ingen strøm. Ikke vann. Men de har en dør de kan låse. Det er et sted å bo. Drømmen er et gulv de kan vaske.

– Bistands-Norge har gjort veldig lite her som virker. De hjelper dem med å overleve, men hva hjelper det når du ser all lidelsen?, spør May Tennebø.

– Men er ikke arbeidet ditt litt håpløst når du ser de skjebnene rundt deg her?

– Nei, det er verdt det når jeg ser et hardt ansikt bryte opp og mykne til. Når jeg har fått dem til å beskrive følelsen de bærer på. Og når jeg hjelper dem med å løfte bort denne følelsen.

Hun gjentar, igjen og igjen: At det hjelper ingen om vi synes synd på dem og gir dem penger – hvis de ikke samtidig lærer å ta valg i livet og å ta ansvar.

Barna og ungdommene må eksempelvis selv ta et valg om å gå på CRO-skolen. Og når de selv har tatt valget, har de større sjanse for å lykkes, mener Tennebø.

Christine Kamiti, lederen for CRO-skolen, forteller at hun har sett at barn som blir vant til å få veldedighet, fortsetter å tro at de ikke trenger å gjøre noe selv. Hun mener det er mer ødeleggende enn oppbyggende for dem.

– Barna som kommer fra gata har dårlige vaner som stjeling og lyving og vil gjøre hva som helst for å få penger. Når de kommer hit, får de rehabilitering og vi korrigerer adferden deres slik at de kan komme seg videre. Å gi penger direkte til dem, og ikke til skolen, oppmuntrer dem til å lyve for å få mer, og da bruker de pengene på andre ting slik at de faller ut av skolen. Vi har erfart dette med barn som har fått penger direkte fra sponsorer. Det ødelegger barna, sier Kamiti.

– Jeg har endret meg mye og det har ført mye positivt med seg. Jeg håper at alle her skal få det samme som jeg har fått hos May Coach. Kunnskap og teknikk som jeg ikke kunne fra før. Det forbedrer mange liv her i Uganda, sier Simon, som er en av ungdommene i prosjektet. Han føler han har funnet selvrespekt og opplever at han har en verdi i seg selv.

May Tennebø forteller at hun bruker deler av de metodene som brukes ved ledelsescoahcing i vestlige land her i Afrika.

– Men jeg bruker dem på en forenklet måte for å rekke over flest mulig. I Vesten bruker man ofte flere timer og mange konsultasjoner for å komme til målet, men jeg har funnet ut at det gir store resultater selv med bare 15 minutter, når man går rett på kjernen i problemstillingen. Dette ville man naturligvis ikke gjort i Norge, men jeg tenker at det er bedre å tilby begrenset hjelp til mange enn ingen hjelp, og så langt har resultatene vært overveldende.

Tennebø tror resultatene henger sammen med den tilliten hun har opparbeidet seg igjennom alle de årene hun har jobbet ved skolene.

– Får ungdommene noe oppfølging etter at du har reist hjem?

– Det er ingen systematisk opplæring, men lokale MayCoach-ledere samler elevene i ferier for trening, samt at jeg er tilgjengelig på forespørsel på Skype, mail og Facebook.

– Dere har virkelig bare muligheter her. Har dere sett på kartet hvor få store bedrifter som er etablert i Afrika? I Uganda er det gode muligheter for dere, sier Tennebø, og setter blikket i 17 lærere og frivillige hjelpere hun har samlet for å gi den samme gjennomgangen som det ungdommene har fått.

Hun holder opp et kart over verden som viser hvor det er bygget ut større bedrifter. Afrika skiller seg ut med få store bedrifter.

– Det er lett for dere å si, som er fra et rikt land, innvender en av lærerne og legger armene i kors.

– Nei, det er akkurat denne bitterheten som stopper deg, innvender Tennebø.

– Det er viktig å utdanne disse ungdommene så de kan ta styring over landet sitt selv.

May Tennebø selv er overbevist om at hun og hjelperne hennes kan gjøre en forskjell. Med coaching. I Afrika.

Jeg reiste ned til et prosjekt i Uganda som jeg ikke helt skjønte noe av da May Tennebø fortalte meg om det over en businesslunsj i Lillesand. Etter å ha sett henne i arbeid med barn og ungdommer i Uganda, tenker jeg at det er noe hun må gjøre riktig. Om det varer eller ikke, og om det vil gjøre en forskjell eller ikke, vil bare tiden vise. Men at coaching med May Tennebø har utgjort en stor forskjell for flere av dem jeg møtte, var noe jeg stadig fikk høre.

– Du har et valg. Vil du være kyllingen eller ørnen.

Sier May Ruud Tennebø.