En familie i ubalanse

Om natten blir alle sanger mørkere. Om natten inntreffer timen når selvmordet kan virke som en god løsning. Slik er det i hvert fall i Jon Fosses «Natta syng sine songar», som denne våren er blitt spilt på Nationaltheatret.

Dramatiker Jon Fosse er denne gangen satt opp av en fransk regissør, Laurent Chétouane, og Plot har tatt med den franske kulturattachéen, Mariane Cosserat på teater. Hun er utdannet teaterviter, og har ledet kulturhus og kulturfestivaler før hun begynte i ambassaden.

– Når et par får barn, får paret en utfordring de kanskje ikke har forstått fullt ut. Nå er de tre i stedet for to, og trekanten må være sterk i alle ledd, sier Cosserat. Slik er det ofte ikke, mener hun. Enten blir barnet nedprioritert til fordel for paret, eller så blir en av foreldrene så oppslukt av barnet at det går ut over parforholdet.

– Snakker du ut fra egen erfaring?

– Javisst. Jeg har oppdratt datteren min på seks alene.

Dukken i skapet

I dette stykket, observerer Cosserat, er barnet nyfødt, og på scenen er barnet representert ved en dukke. Ikke noe rart i det – man kan vanskelig forestille seg at en levende baby spiller rollen. Det som er påfallende, er når dukken tas inn og ut av noe som ser ut som en skapdør. Dukken tas ut for å bli beundret, av for eksempel farens foreldre. Når beundringen er overstått, plasseres dukken bak døren igjen.

– Barnet virker å være et tilbehør, et accessoir. Eller noe psykotisk som man helst gjemmer unna, sier Mariane Cosserat.

– Ingen koser med «babyen», snakker til den, kjæler med den, som man gjør med et levende barn. Dette er et grep fra regissørens side som neppe er tilfeldig. Dette barnet er isolert og gjemt unna, fratatt sin stemme. Det første som slo meg da jeg så stykket, er at barnet, som ikke har noen stemme, på en måte er hovedpersonen. Barnet er den personen i trekanten som alt dreier seg om, men som selv ikke avgjør noe. Hva skjer med barnet senere? Vil det kunne elske? Vil det inngå i en balansert familie-trekant senere?

– Du har jo sett mange Fosse-stykker, og lest en del av dem også – hva vi du si er hans hovedtema, generelt?

– Ensomhet og kommunikasjonsproblemer. Som her.

Kommunikasjon

Karakterer som bruker et begrenset ordforråd, karakterer som stadig gjentar seg selv og ikke kommuniserer, er også et gjennomgående Fosse-tema.

– Paret her kommuniserer så dårlig at de rent fysisk går i store sirkler rundt hverandre på scenen. De tar aldri på hverandre. Det er aldri noen ekte intimitet. De klønete foreldrene som stikker innom for å se barnet for første gang, greier ikke annet enn å repetere noen forslitte fraser, påpeker Cosserat.

– Men kvinnen sier jo mer intime ting til den andre mannen, han som viser seg å være hennes elsker og ektemannens rival?

– Nettopp. Men det viser noe annet ved ordene: Ord kan aldri kan tas tilbake. Feil ordbruk kan for alltid ødelegge et forhold. Når den franske dramatikeren Jean Racines «Fedra» sier til sin voksne stesønn at hun elsker ham, er det ingen vei tilbake. Når kvinnen i Fosses teaterstykke sier til sin mann at hun ikke elsker ham og vil forlate ham, forsøker hun med en gang å trekke utsagnet tilbake. Hun vet ikke hva hun vil, virker det som, hun nøler. Men det er for sent. For ordet er allerede uttalt. Og språket er farlig. Å ikke si noe, får følger. Å si de gale tingene får også konsekvenser. Dette er utgangspunktet for tragedien. Ordene kan aldri tas tilbake, sier Cosserat.

Medskapere

– Er dette stykket, og Fosses dramatikk generelt, bare tragedie fra begynnelse til slutt, synes du?

– Nei, og her var det jo noen som lo! Her og der, nå og da, litt spredt i salen. Det har jeg ikke hørt på en Fosse-oppsetning før. Så regissøren tok tydeligvis frem noen fasetter som de fleste regissører overser, poengterer Cosserat.

– Det var som om noen plukket opp noe som for dem var komisk, mens andre ikke så det komiske potensialet. Alle tilskuerne ser sin personlige Fosse. Jeg så med én gang min Fosse, det vil si familietrekanten som rives fra hverandre, og hvor utsatt barnet er i trekanten. Andre tilskuere ser sikkert noe annet, legger hun til og mener at det er styrken i Fosse. Det er så store huller i informasjonen vi får fra forfatterens side, at vi må dikte med. Tilskuerne blir tvunget til å være medskapende.

Komplisert kjærlighet

– Vi får jo en del informasjon om karakterene, for eksempel at ektemannen er en mislykket forfatter, at han er sjalu?

– Ja, men informasjonen er tvetydig. For eksempel: Er han mislykket som forfatter fordi forlag etter forlag ikke vil publisere boken hans? Skjer ikke det for de fleste unge forfattere før de kanskje en dag slår igjennom? For alt vi vet kan han være en god forfatter.

Mye tyder på at han er deprimert, mener Cosserat. Men hva er han deprimert over? At han ikke får utgitt boken sin og tviler på seg selv som kunstner, at han har skrivesperre, at parforholdet rakner, at han ikke egentlig ønsker å være far og ikke vet hvordan han skal komme ut av denne situasjonen uten å miste ansikt?

Og hvem elsker den unge kvinnen? Sin mann, elskeren eller begge? Kanskje Fosse sier at man kan elske mer enn én? Vi har ikke én måte å se tilværelsen på, mener Cosserat. Vi har ikke én moral, som alle er enige i. Er det å vakle, som kvinnen gjør, et så stort svik? Det kan vi, tilskuerne, mene ulike ting om.

Man kan til og med se på hele stykket som en metafor, mener Mariane Cosserat. Hvis barnet er jordkloden, representerer foreldrene og de andre voksne oss. Vi som sier at det er viktig med miljøvern, og ofte snakker om det – uten å gjøre stort.

Postdramatisk

Fosse er postdramatisk, og regissøren Chétouane setter ham opp postdramatisk, fastslår Cosserat. Det inngår i det postdramatiske teatersynet at mye er åpent, og oppsetningen er stilisert, anti-naturalistisk. Karakterene snur seg gjerne ikke mot hverandre når de avleverer sine replikker, men mot oss, tilskuerne. Det er en tydelig intendert stilisering i Fosses språk, som regissøren har tatt vare på, og en tidløshet som kostymeavdelingen og scenografi har forsterket med kostymer fra ulike epoker, minimale kulisser og en antikk skrivemaskin.

– Jeg har lest stykket på norsk og fransk, og skjønner en hel del av det de sier på scenen, men jeg går glipp av en del nyanser i spillestil. Jeg syntes alle skuespillerne var gode, men på meg virker det som om alle spiller litt forskjellig, som om språket deres også er litt forskjellig. Er dette tilfelle? spør hun meg.

– Fosse skriver jo nynorsk, som ikke finnes muntlig noe sted i Norge. Det åpner for at alle skuespillerne bruker sin dialekts melodi og rytme. Du synes ikke at det kan bli litt mye postdramatisk usikkerhet da, med lengsel etter en klarere fortelling, som hos for eksempel Ibsen?

– Nei, for meg blir Ibsen for konvensjonell. Alt for mye er avklart til slutt hos Ibsen, alt går opp, det blir «løst» pent og pyntelig. Slik oppfatter ikke moderne tilskuere livet – selv om noen av Ibsens tema fremdeles kan resonnere i vår tid. Ibsen er 1800-tallet, Fosse er fra vår tid.

Selvmord

Vi unner oss her å ta veien om et lite sidespor; et spørsmål til om den «utdaterte» Ibsen. Det er alltid morsomt og interessant å høre hva utlendinger synes som Norge og det norske.

– I Frankrike har jeg ofte fått høre at Ibsen er så trist og mørk, akkurat som Strindberg, for ikke å snakke om Bergman. Slik er i hvert fall stereotypien. Vi skandinaver skal være så dystre og tause og sitte og ruge over hvor trist og leit livet er …

– Jeg synes Ibsen er boulevard-teater; underholdningsteater med sterke melodramatiske innslag i den angloamerikanske tradisjonen. Men ellers har du rett i at mange i Frankrike nok tror at alt nordisk er veldig mørkt og tragisk, og er overbevist om at skandinaver har en sterk overrepresentasjon i antall selvmord. Jeg har sjekket norske versus franske statistikker, og funnet ut at flere franskmenn enn nordmenn tar livet av seg i forhold til folketallet. Men da jeg bodde i Tromsø, la jeg merke til at en del nordmenn snakket om ganske åpent om selvmord i sin egen familie og blant nære venner. Jeg har også opplevd selvmord i min franske bekjentskapskrets, men ingen snakker om det.

– Her, i Fosses stykke, var det faktisk et selvmord som foregikk utenfor scenen, men hvor vi fikk fortalt at det så forferdelig ut, at selvmorderens hode var sprengt og helt ødelagt …

– Ja, det at vi ikke ser drap og selvdrap på scenen, men at det «skjer» utenfor og vi kun blir fortalt om det, er i tråd med franske regler for den klassiske tragedien, av typen Racine. Det groteske ved denne fortellingen, om at hele hodet er borte, er for meg postdramatisk ved at det blir litt for mye, litt for grotesk, litt for sjokkerende. Det legges ikke opp til at vi tilskuere skal sørge. Det blir ikke akkurat komisk, men det blir ikke inderlig heller.

Én natt

– Du så ikke en uavvendelig tragedie i det? Fosse forteller oss ikke at livet er kort og grusomt, og alltid leder oss nærmere og nærmere døden?

– Jo, men livet leder alltid til døden. Så på et vis er livet en tragedie. Men ikke en uavbrutt tragedie. Før døden er det mange hverdager, noen lyse, noen mørkere. Stykket har en vakker og poetisk tittel, og det ligger en skjult trussel i den.

– Her forgår alt om natten …

– Nettopp, og kun over én natt. Det er så kort tid at karakterenes sinnsstemning kunne ha snudd dersom de hadde sett mer dagslys. Dagen kunne ha sunget andre sanger. Jeg tror ikke at Fosse nødvendigvis sier at livet alltid er nattsvart.

Mystikeren Fosse

– Når handlingen dreiser seg om en mor, baby, en noe distansert far, kunne man lett assosiere med Jomfru Maria, Jesubarnet, og Josef som lurer litt ute på sidelinjen. Og vi vet at Fosse etter hvert har omvendt seg til katolisismen. Nå er jo dette et av hans tidligere stykker, men jeg så ingen hellig familie på scenen?

– Ikke jeg heller, og jeg tror dessuten ikke at Fosse er blitt katolikk i egentlig forstand, selv om han har blitt medlem av den romersk–katolske kirken. For han har ikke en moral om rett og galt hvor han dømmer sine hovedpersoner. Ikke her, og ikke senere i sin produksjon. Men jeg tror han er en mystiker med en følelse for det transcendente, en følelse for evigheten, og at han har vært det lenge før han valgte å slutte seg til et annet kirkesamfunn. Det er en styrke, synes jeg, at regissøren ikke har falt for fristelsen til å sette opp dette stykket religiøst. Det gjøres noen ganger med Fosse, og det kan lett bli klamt.

– For noen år siden så jeg en oppsetning av et senere Fosse-stykke, «Barnet», hvor en ung kvinne og en ung mann går inn i en kirke, og alt går bra med parforholdet til slutt …

– Men det går ikke bra med barnet deres! Barnet i «Barnet» døde, så vidt jeg husker. Så der har vi igjen den sprengte trekanten. Det døde barnet ble en katalysator for parets modenhet – kanskje også for deres religiøsitet. Uten at Fosse tar opp religiøse dogmer, de ser ikke ut til å interessere ham, sier Cosserat.

Hun minner om Paul Claudel. En betydelig, fransk dikter som omvendte seg til katolisismen, noe som fikk stor betydning for hans liv og diktning.

– Om 20 år spår jeg at Fosse er blitt som en Claudel – en poetisk mystiker med en søken etter det absolutte, selv om Claudel var mye sterkere knyttet til den katolske kirkens læresetninger. Men slik er han vel egentlig allerede?