Hva vil det si å være menneske? Ikke spør.

Over tid har ideen om å «være menneske» sikkert betydd – og vil fortsette å bety – mange ting. Det er og har aldri vært bare ett svar. Men en ting det absolutt burde innebære i dag, er evnen til å anerkjenne at spørsmålet i seg selv er et problem.

Vi mennesker er svært opptatt av oss selv. Vi ser ut til å tenke at det å være menneske på en måte er svært spesielt og viktig, så vi spør om det, i stedet for å spørre hva det betyr å være en elefant, eller en gris, eller en fugl. Denne mangelen på nysgjerrighet er en del av et stort etisk problem.

Spørsmålet «hva er det å være menneske?» er ikke bare narsissistisk, det innebærer en kritikkverdig dumhet. Det er som å spørre, «hva vil det si å være hvit?». Det konnoterer ufortjente privilegier som har blitt brukt til å dominere og utnytte. Men vanligvis kjenner vi ikke til dette fordi vår narsissisme er så total.

Vi deler planet med milliarder av andre følende vesener, og alle har de sine egne komplekse måter å være på. Alle våre dyrefrender prøver, slik Aristoteles observerte det for lenge siden, å overleve og reprodusere sin art. Alle oppfatter. Alle har ønsker. Og de fleste flytter fra sted til sted for å få det som de ønsker og trenger det. Aristoteles foreslo at vi skulle strebe etter en felles forklaring for hvordan dyr – menneskedyr inkludert – oppfatter, ønsker og flytter.

Vi kjenner Aristoteles som filosof, men han var også en flink biolog som studerte skalldyr og andre små og store arter. Han oppmuntret studentene sine til ikke å la være å studere dyr som ikke virker glamorøse, all den tid det er noe vakkert i alle sammen, ikke minst dette at de alle streber for videre liv.

Denne følelsen av undring, som skulle lede oss til større etisk bevissthet, er en viktig del av vår menneskelighet. Men undringen er i nedgang, og vi mennesker dominerer nå kloden i så stor grad at vi sjelden kjenner at vi har behov for å leve med andre dyr på gjensidige vilkår.

Husdyr har en privilegert sfære, men selv de blir ofte behandlet på grusomt vis (tenk på hundeoppdrett der jakten på profitt rammer dyrevelferden, samt forlatte villkatter). Gårder innrettet som rene fabrikker for griser, kyllinger og andre dyr er en relativt ny form for grusom brutalitet. Når det gjelder ville dyr, kan vi se at våre menneskelige kriminelle handlinger har en ødeleggende effekt på dem: Ødeleggelser som kommer fra laboratorieforsøk hvor man bruker dyr, de mange endemiske ødeleggelsene som kommer som en følge av at aper og elefanter holdes i fangenskap i dyreparker. Utarming av hvalbestanden ved fiske med harpun, innesperring av spekkhoggere og delfiner i marine temaparker, utnytting av elefanter og neshorn for å dra fordeler av det internasjonale svarte markedet, den ulovlige handelen med afrikanske elefanter til amerikanske dyreparker, ødeleggelsen av habitatet til mange store pattedyr som et resultat av klimaendringer. Det er nå anslått at menneskelig aktivitet har bidratt til utryddelse av mer enn 80 pattedyr.

Nye temaer dukker stadig opp. Verden trenger en etisk revolusjon, en bevisstgjørende bevegelse av virkelig internasjonale proporsjoner. Men denne revolusjonen forhindres av den navlebeskuingen som typisk inngår i det å spørre: «hva vil det si å være menneske?»

La oss gjenopplive og forlenge vår følelse av fascinasjon ved å i stedet spørre: «hva vil det si å være en hval?» Og la oss så observere hvaler som best vi kan, og la oss lese den spennende forskningen til forskere som Hal Whitehead og Luke Rendell. La oss spørre om elefanter (mitt eget favorittdyr), og hvis vi ikke kan dra på safari, la oss se på filmer om elefanter som ganske enkelt lever sine liv, utviser felles hengivenhet, medfølelse, sorg og er verter for andre komplekse holdninger som vi mennesker later til å tro bare tilhører oss.

Og la oss legge ned mye mer filosofisk og juridisk arbeid på teoretiske tilnærminger til å beskytte andre dyr og utvikle en større gjensidighet med dem. Vi har samlet så mye vitenskapelig informasjon om kompleksiteten ved dyreliv. La oss nå bruke det filosofisk. Will Kumlicka og Sue Donaldson har allerede gjort et fantastisk stykke arbeid om gjensidighet og samfunn med tamme dyr, men mer arbeid gjenstår.

I verdenen av filosofi-påvirket politikk har den mest bemerkelsesverdige tilnærmingen til dyrerettigheter til nå vært den av den britiske utilitaristen Jeremy Nethan, modig og dyktig utviklet av filosofen Peter Singer. Denne tilnærmingen fortsetter å ha stor innflytelse fordi den fokuserer på dyrs lidelse. Hvis vi bare kunne slutte å umotivert påføre dyr smerte, ville det være et stort fremskritt.

Vi vet nå at dyr trenger mange ting som ikke alltid forårsaker lidelse når de er fraværende: muligheten til å ha en tilknytning til andre av samme art i normale grupper, muligheten til å synge eller rope ut på sin egen karakteristiske måte, muligheten til å formere seg, muligheten til å bevege seg fritt gjennom åpent terreng, muligheten til å forfølge sin nysgjerrighet og gjøre nye oppdagelser. Så vi trenger også, tror jeg, en tilnærming som fokuserer på flere bestemte «egenskaper», eller friheter, som hver enkelt art trenger for å leve et blomstrende liv.

Jeg skriver nå på en bok hvor jeg bruker mitt tidligere arbeid på «evne-tilnærming» for å utvikle et nytt etisk rammeverk som en guide til politikk og juridisk arbeid på dette området.

Men min bok er bare én tilnærming, og den vil og burde bli utfordret av andre som utvikler sine egne modeller. Advokater som arbeider for det beste for dyr både innenfor nasjonale og internasjonale lover trenger sunne teoretiske tilnærminger, og filosofer bør bistå dem i arbeidet. Og det er så mye arbeid å gjøre.

Så la oss sette den narsissismen som ligger i det å stille spørsmål bare om oss selv til side. La oss etterstrebe en æra hvor det å være menneske betyr å bry seg om de andre artene som prøver å bebo denne verdenen.

Distributed by The New York Times Licensing Group. Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl.